Intervju med Sara Azmeh Rasmussen

Sara-Azmeh-Rasmussen
Sara Azmeh Rasmussen

Sarah Azmeh Rasmussen er født i Syria, men har bodd i Norge siden 1995. Hun har utdanning innen jus og kulturstudier, nå mest kjent som spaltist/skribent og samfunnsdebattant. Hun ble både nasjonalt og internasjonalt kjent da hun 8. mars i år bebudet, og gjennomførte, en hijab-brenning på Youngstorget.

– En kulturelt muslimsk, men sekulært innstilt, kvinne i Vesten; hvordan oppleves det? Utenfor alt, eller innenfor alt?

– Begge deler. Jeg mener at det ikke går å tale om en enkel identitet i en moderne, global verden. Min identitet fanger elementer fra min muslimske oppdragelse og den verden jeg har forlatt. Samtidig befinner jeg meg mentalt i en sekulær sfære, i et pluralistisk samfunn. Er jeg da innenfor eller utenfor, har vunnet alt eller tapt alt? Jo mer kompleks en identitet blir, desto rikere blir livet. Mindre trygt, men spennende.

-Du satte fyr på en hijab 8.mars. Hvorfor?

-Hvorfor skulle jeg ikke det? Gi meg én eneste grunn til å la være å sette fyr på et patriarkalsk symbol som samtidig er blitt symbolet for den største trusselen mot demokrati og fred i verden.

-Hvordan opplever du muslimske kvinners forsvar av det samme plagget?

-Jeg forstår hvordan de tenker og mener at mange av dem er sterke, intelligente kvinner. Men deres veivalg kan jeg ikke støtte, heller ikke deres forsvar for verdiene som sløret representerer og forsterker. Langt fra alle velger sløret for å markere et politisk ståsted. Det er blitt normen, og sosiale normer har i alle samfunn og til alle tider styrt individers liv og valg. Det er ikke lett å bryte ut. Den største og første utfordringen er å forstå at sløret ikke frigjør, men fører til en blindgate.

-De muslimske kvinnene som forsvarer hijab, de høres, og sees godt. Er det bare fordi de roper høyest, eller er de mange? Hvordan, tror du, er fordelinga mellom kvinner som påstår de ønsker å gå med hijab og de som blir tvunget til det eller som er helt usynlige i debatten?

-Jeg har ingen forutsetninger for å svare på hvor stor andel av tilslørte kvinner er påtvunget dette plagget. For det første må det frie valget bli problematisert. Når kan vi si at dette er helt fritt? Hvor mye sosialt press skal være inne i bildet? Hvordan måle det? Disse er vanskelige spørsmål.
For det andre sier det seg selv at disse undertrykte kvinnene ikke tør gå ut og klage, delta i en debatt, i likhet med dem som følger den aksepterte normen, og selv går ut og forsvarer den, eller blir dyttet og støttet av bakmenn og –kvinner.
Denne gruppen vil alltid være mest synlig, men det må ikke få oss til å tro at den andre gruppen ikke finnes. Vi må tenke på dem bak låste dører, i faktisk og overført betydning.

-De muslimske kvinnene som anklager Karita Bekkemellem og hennes meningsfeller for å påtvinge muslimske kvinner vestlig feminisme, hvordan møte dem? Hvordan møte denne konfliktsituasjonen?

-Jeg er delvis enig med dem. Selv synes jeg feminister som Bekkemellem både bruker feil retorikk og iblant tar til orde for uheldige metoder for å bekjempe kvinneundertrykkelse. Selv om jeg sikkert er enig med harde feminister i mye, og forstår hvor Bekkemellem ville hen da hun likestilte slør og kjønnslemlestelse, så ble det likevel helt feil. 
Ordvalg sier noe om både intensjoner og mål. Det sier også noe om hvordan vi møter den andre. Muslimske kvinner må møtes med respekt, enten de har slør på hodet eller ikke.

-Vil ikke mange oppfatte din hijabdemonstrasjon som nettopp mangel på respekt, for deres valg?

-Det stemmer at mange tilslørte kvinner oppfattet min sløraksjon som krenkende og ga uttrykk for det i media, brukte sterke ord til og med. Men jeg var klar over det på forhånd og godt forberedt på slike reaksjoner. Det er nemlig ikke mulig å fremme kritikk som blir forstått riktig av alle uansett hvor saklig den er, og uavhengig av hvilke formuleringer og ord man anvender. 
Noen misforstår fordi de ikke klarer å sette seg i kritikerns tankeunivers. Noen vil misforstå med ulike motiver. Er man for redd for å såre noen, eller bli misforstått, kan man like gjerne holde seg taus og passiv. Da går ikke verden videre. Da blir det ingen sosial fremgang.

Men jeg tror virkelig at små dråper sliper stein, og at særlig varme dråper, kan åpne øyne, få folk til å se nye perspektiver. Kritikk må aldri gis opp til fordel for dialog. Den har en viktig funksjon.


Postet

Kategoriene

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *