Kåre Bluitgens Muhammed-biografi

En relativt stor bokhappening, sett i sammenheng med Muhammed-karikaturene for snart fem år siden. Skrevet av Svein Olav G Nyberg.

Årets julegave: Kåre Bluitgens Muhammed-biografi.

Jyllandspostens publiserte Muhammed-karikaturene for å finne ut hvor grensene for dødstrusler gikk; dette gjorde de i anledning Kåre Bluitgens illustrerte Muhammed-biografi. Vi kan kanskje være glade for at karikaturene fungerte som en lynavleder, for biografien er i seg selv kraftig krutt.

Hva er så spesielt med Bluitgens profet-biografi? Illustrasjonene er et heller lite poeng; jeg så knapt på dem da jeg leste boka. Bildene som dannet seg i hodet var viktigere, og illustrasjonene var uansett noen svært høflige ikonografier du kunne hengt opp på gata i Teheran uten å få bråk.

Bluitgens bok bygger utelukkende på de mest respekterte islamske kildene om Muhammeds liv: Koranen og historikeren Ibn Ishaq (via sekundære historikere). Ut fra disse kildene har han så satt sammen en kronologisk biografi, myter og lovprising inkludert. Boken er skrevet på et lettfattelig språk med målgruppe barn som har lest selv en stund. Boka er dog en (minst) like stor fornøyelse for voksne lesere.

Så her har vi en kronologisk profet-biografi. Hvorfor er den både krutt og interessant for oss vantro hunder? Og hvorfor har biografien unngått kontrovers?

Svaret på sistnevnte er enkelt: den er som sagt en tilrettelegging av offisielle og høyt respekterte islamske kilder. Videre er stilen slett ikke kritiserende eller konfronterende. Snarere har Bluitgen tatt med de rette lovprisningene på de rette stedene, og han har skrevet boka i en stil som holder med Profeten (fred være med ham).

Det som gjør boka til krutt, er at den gjør det lovpriste smusset om til tilgjengelig lesning. 
I en Hellig Olav-hagiografi i samme stil ville det stått om kristningen av Norge at «Olav ga bonden valget mellom omvendelse og en slange ned halsen. Da bonden igjen avviste kristendommen fikk han som fortjent; slik hjalp Olav det godes sak i Norge … » Så Bluitgen gjør med andre ord det mesterverket å skrive en historie de troende allerede aksepterer, samtidig som den tegner et utvetydig bilde av den Arabiske halvøys motpart til vår egen kjære helgen, Olav den Hellige.

Hva husker jeg så fra boka, sånn som en kort oppsummering? Jo, jeg husker at foreldreløse Muhammed gjennom hele sitt liv så seg selv som et offer – uansett! Et ord fra en dikter var nok til at han så seg selv som offer med rett til gjengjeldelse. Det gikk med mange diktere i Muhammeds liv. Abu Nadr var den første. En parallell til våre tiders tegnere.

Koranen? Fantes ved hans død i skrevne og memorerte fragmenter, i flere motsigende utgaver. En komité bestemte seg for én versjon og brant resten. Om dikterne som svarte Muhammeds utfordring om å skrive like gode vers, se avsnittet over.

At muslimer elsker Profeten høyere enn selv sin egen familie? Vel, det var et krav han fremsatte til sine tilhengere i Medina, og tillæringen av den følelsen har blitt tradisjon.

Billedforbud? Muhammed ville ikke vite noe av gardiner, veggpynt eller statuer, fordi disse minte ham om denne verdens gleder. Dette sa den samme Muhammed som samlet seg Den Arabiske Halvøys vakreste kvinner i sitt harem.

Kvinner? Muhammed sa at på returen fra sin himmelferd fikk han et glimt inn i Helvete (til senere inspirasjon for Dante Alighieri). Han kunne fortelle at ved perleporten ble de fleste kvinner sendt til venstre, til Helvetes flammer, og de fleste konkrete beskrivelsene av lidelser i Helvete var av kvinner; de hang til grilling etter håret, etter tungene og annet – for slike alvorlige forbrytelser som å ha sagt sin mann imot eller å ha sunget offentlig. Av de kvinnene Muhammed nevnte som brensel for Helvetes ild var hans egen mor.

Fred være med ham!