Alle har krav på respekt for retten til å tro, men ingen har krav på respekt for innholdet i sin tro», sier Sylo Taraku, nestleder i LIM. Det har vært hovedmantraet til Hedningsamfunnet i årevis.
Ytringsfriheten er under press fra flere hold. Skal vi lykkes i kampen for det frie ord, må vi vise besluttsomhet og ikke gi tvetydige signaler.
Under den kalde krigen, da FN-konvensjoner om menneskerettigheter ble utformet, prøvde de kommunistiske diktaturene å legge inn flere begrensninger i ytringsfriheten. De argumenterte mot hatefulle ytringer, men var kanskje mest opptatt av å kunne rettferdiggjøre undertrykkelsen av regimekritiske røster i egne land.
Selvsensur
Nå arbeider diktaturer som er med i Organisasjon for islamske land (OIC) for en uakseptabel innskrenking av ytringsfriheten. Denne gangen er det «krenkelser av islam» som skal forbys. Nok en gang må vestlige demokratier ta ytringsfriheten i forsvar.
Sylo Taraku
Det største presset mot ytringsfriheten kommer imidlertid fra reaksjonene mot islamkritikk og blasfemi fra intolerante muslimer i Vesten og i muslimske land. Det siste eksemplet kan være drapsforsøket mot Lars Hedegaard i Danmark.
Så langt har det ikke lykkes i å kriminalisere islamkritikk i internasjonale og nasjonale lover. Men ekstremister har gjennom vold og trusler langt på vei lykkes i å begrense ytringsfriheten i praksis. Flere tegnere, regissører og andre kunstnere har åpent innrømmet at de bedriver selvsensur når temaet er islam. Med det bestialske drapet på Theo van Gogh friskt i minne, sa avistegneren Finn Graff det på denne måten: «Når reaksjonen kan bli å få skåret over strupen, er grensen nådd».
Les hele kronikken her.
Legg igjen en kommentar