Barn har også religionsfrihet

Det har gått noen runder med omskjæring igjen i media. Her er en, som er interessant, fordi den kommer fra en jurist.

Å fastslå at en aldersgrense på rituell omskjæring klart vil stride mot religionsfriheten, slik Nyhus gjør, er intellektuell uredelighet

Publisert den 4. okt 2013, kl. 14:56 av

Magnus Forsberg,
Jurist

Natt og Dag-redaktør Håvard Nyhus leverer i Dagbladet et forsvar for rituell omskjæring av guttebarn. Teksten er til dels preget av argumenter som henspiller på skikkens alder og utbredelse, og som lener seg på feilslutningen om at en skikk som er gammel eller utbredt automatisk oppnår en slags legitimitet. Hvorvidt alle gamle og utbredte skikker bør beholdes kan man sikkert diskutere fram og tilbake ganske lenge, men han skriver også noe mer konkret, som det er all grunn til å reagere på.

Nyhus går nemlig langt i retning av å antyde at retten til å omskjære sine guttebarn er vernet av menneskerettighetene og nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Han omtaler forslaget om en aldersgrense som en radikal inngripen i retten til fri religionsutøvelse, og anklager Barneombudet for å ville «sette Grunnloven og internasjonale konvensjoner til side».

At menneskerettighetene får en større rolle i debatten bør man ønske velkommen, men svaret er langt fra så entydig som Nyhus mener. Etter EMK har enhver rett til vern for sin religionsfrihet, men det er ikke dermed sagt at det vernet favner så bredt at det omfatter retten til å gjøre fysiske inngrep på sine barn. Det er for eksempel lite kontroversielt i dag at vi ikke tillatter bruk av fysisk avstraffelse i oppdragelsen, selv om det har vært enkelte religiøse grupper som mener det strider mot deres frihet som foreldre.

Barn er selvsagt også omfattet av den religionsfriheten vi finner i EMK. Det er viktig å huske at religionsfriheten også har et negativt aspekt, nemlig friheten fra å bli påtvunget andres religion. I tillegg har vi FNs barnekonvensjon, der det i artikkel 14 er nedfelt en selvstendig tros-, livssyns- og religionsfrihet for barn. Denne krever at man ikke forutsetter at barnets religiøse identitet er sammenfallende eller avledet av foreldrenes. Det er ikke dermed sagt at foreldre ikke kan oppdra sine barn religiøst. Tvert imot har foreldrene både en rett og plikt til å veilede barna i trosspørsmål, og dette må både staten og samfunnet respektere. Det er likevel langt derfra til å hevde at en fysisk og irreversibel religiøs merking av spedbarn er innenfor foreldrenes veilederrolle.

Som i alle saker der man må foreta en avveining mellom motstridende rettigheter er det vanskelig å trekke opp klare grenser, men man kan ikke automatisk vente at barnas rettigheter skal ofres på alteret for foreldrenes religionsutøvelse. Å fastslå at en aldersgrense på rituell omskjæring klart vil stride mot religionsfriheten, slik Nyhus gjør, er intellektuell uredelighet.