KRONIKK (bt.no): Det er betenkelig at en endring av skolens RLE-fag ikke sendes ut til høring, eller konsulteres i de ulike fagmiljøene.
2007 ble den norske stat dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd med artikkel 2 i protokoll nr. 1 i menneskerettskonvensjonen som omhandler sivile og politiske rettigheter, eller mer presist: foreldreretten. Dommen førte til flere endringer, blant annet endret faget navn til Religion, livssyn og etikk (RLE). Ellers ble formålet med faget endret, læreplanen justert og fritaksretten nok en gang presisert gjennom § 2-3a i Opplæringsloven.
Lite gjennomtenkt
Å endre navnet på det nåværende religions- og livssynsfaget i skolen fra RLE til KRLE er derfor et skritt i feil retning. Som å gå historieløst og baklengs inn i fremtiden. Å gjeninnføre en prosentvis fordeling i faget der 55 prosent skal disponeres til kristendom betyr samtidig at 45 prosent av faget skal gå til islam, jødedom, hinduisme, buddhisme, sikhisme, Jehovas Vitner, nyreligiøsitet, filosofihistorie, filosofisk tenkning og etikk – for å nevne noe. At dette er en symbolsak for KrF, er lett å forstå. At de fikk gjennomslag for dette rundt forhandlingsbordet, er kanskje heller ikke så vanskelig å forstå, men i en større europeisk sammenheng virker forslaget lite gjennomtenkt og rimelig uforståelig.
Forkynnelse og fritak
Spørsmål om hvilke prinsipper som skal styre religionsundervisningen i skolen er nemlig ikke et særnorsk fenomen, det diskuteres over hele Europa. Forskjellige land har valgt ulike modeller, og i Finland, Tyskland, Spania og Hellas er religionsundervisningen fremdeles konfesjonell. Det gir rom for både forkynnelse og fritak. I Frankrike er kunnskap om religioner integrert i fag som historie, geografi, kunsthistorie og språk. Religion er med andre ord ikke et eget fag i skolen. Det norske RLE-faget kan best sammenlignes med religionsundervisningen som tilbys i England og Sverige, der elever uavhengig av religiøs og livssynsmessig bakgrunn får undervisning i samme klasserom.
Spørsmål om hvilke prinsipper som skal styre religionsundervisningen i skolen diskuteres over hele Europa.
Respekt og åpenhet
I Europarådet arbeides det for tiden med å kartlegge de mange og ulike modellene for religionsundervisning som ledd i en økende politisk interesse for spørsmål relatert til religion, integrering og skolens rolle. Det er særlig Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, samt EU, UNESCO og Europakommisjonen som har spilt en sentral rolle i å utvikle nye utdanningsstrategier de senere årene. Slike utdanningsstrategier innebærer en vektlegging av skolen som møteplass og sosialiseringsarena, og derfor som sentral i formidling av verdier som toleranse, respekt og åpenhet for kulturelt og religiøst mangfold.
Da religionsalarmen gikk
Angrepene 11. september 2001 i New York, og senere bombeangrep i Madrid og London endret på mange måter den politiske dagsorden. Religionsalarmen hadde gått! Plutselig var religion blitt et spørsmål om sikkerhet. Tidligere hadde både EU og Europarådet vist liten interesse for spørsmål knyttet til religion og integrering, og i enda mindre grad religionsundervisningen i skolen. Dette endret seg brått etter 2001, og Europarådet satt i gang flere prosjekter blant annet om religionsundervisning i skolen. Selv var jeg med på et stort europeisk prosjekt om ungdom, religion og utdanning som ble finansiert gjennom EUs 6 Rammeprogram i perioden 2006–2009.
Enkelte elever ga uttrykk for at de ikke ville snakke om sin egen religion fordi de var redd for fordommer fra andre elever.
REDCo-prosjektet ble gjennomført i åtte land, deriblant Norge, og resultatene fra undersøkelsene viste at det stort sett er i skolen elevene møter det kulturelle og religiøse mangfoldet. Studien viste også at majoriteten av elevene er positive til mangfold, og at de er interessert i å lære om religion på skolen uavhengig av deres eget forhold til religion. På spørsmål om religion kunne føre til konflikt og ekskludering dem imellom svarte flertallet nei. På samme tid ga enkelte elever uttrykk for at de ikke ville snakke om sin egen religion fordi de var redd for fordommer fra andre elever. Klasseromsundersøkelser viste samtidig at elevene oftere uttrykte en tolerant holdning på et abstrakt, men ikke nødvendigvis praktisk plan. Det vil si at toleransen de viste gjennom diskusjoner i klasserommet ikke alltid gjenspeilte seg i hverdagen.
Grunnlag for fordommer
I en sammenligning av de ulike religionsundervisningsmodellene kom det frem at elever som lærer om religiøst mangfold på skolen er mer villig til å delta i samtaler om religion og livssyn med elever med forskjellig bakgrunn, enn de som ikke har denne læringsmuligheten. Elevene ga også uttrykk for at de viktigste forutsetningene for fredelig sameksistens mellom mennesker med ulik religion og livssyn er kunnskap om hverandres religioner og livssyn og felles interesser.
Man trenger solid kunnskap ikke bare om én religion, men flere.
Kort sagt er det kanskje like viktig at elevene møter elever med ulik bakgrunn i skolen, som at de lærer om ulike religioner og livssyn. På samme tid vet vi at det ikke er et én-til-én forhold mellom kunnskap om religion og økt forståelse. Kunnskap om ulike religiøse ideer og praksiser kan tvert imot gi grunnlag for fordommer. Det gjør at man trenger solid kunnskap ikke bare om én religion, men flere.
Betenkelig uten høring
Spørsmål om religion i skolen kan knyttes til mer generelle spørsmål om religion i offentligheten. Det handler blant annet om hvordan staten skal forholde seg til kulturelt og religiøst mangfold. Spørsmål som berører denne problematikken er for eksempel i hvilken grad trossamfunn skal ha rett til å forskjellsbehandle kvinner og homofile, eller i hvilken grad staten bør regulere bruk av religiøse symboler i det offentlige rom som bruk av hijab i skolen.
Det er derfor betenkelig at en eventuell endring av skolens RLE-fag ikke sendes ut til høring, eller at ulike fagmiljø konsulteres. Det som trengs er verken en navneendring eller utdatert prosentfordeling. Skulle man gjort noe med dette faget nå måtte det være å modernisere det og gi større rom for relevant og aktuell religionsundervisning med utgangspunkt i verden slik den ser ut i dag. Da ville Norge vært i front på dette fagområdet.
Kulturkompetanse
Religionsundervisning i skolen handler ikke om religiøs opplæring. Det handler heller ikke om å lære om ulike religioner og livssyn for at elevene skal kunne ta kvalifiserte valg i forhold til hva de skal tro på eller ikke. Snarere handler dagens religions- og livssynsundervisning i skolen om å utvikle kulturkompetanse og reelle muligheter for demokratisk medborgerskap i et stadig mer flerkulturelt Europa.
Kronikken er skrevet av Marie von der Lippe, førsteamanuensis i religionsvitenskap, UiB og publisert på bt.no.
Legg igjen en kommentar