Vel gjennomført demonstrasjon

Demonstrasjonen “Jeg er Charlie – og vil ikke bli bragt til taushet” gikk av stabelen foran Storinget i formiddag.

Her bringer vi noen saker i den forbindelse;

Abcnyheter:
“Blant appellantene var islamforsker Lars Gule som pekte på viktigheten av å forsvare ytringsfriheten”

Lars Gules appell:

“APPELL TIL FORSVAR FOR YTRINGSFRIHETEN
OG I SOLIDARITET MED CHARLIE HEBDO
Avholdt ved Stortinget, 10. januar 2015

I går ble Raif Badawi pisket med 50 piskeslag i Saudi Arabia. Badawi er dømt til 10 års fengsel og til sammen 1000 piskeslag – piskestraffen skal fullbyrdes på fredager de neste 19 ukene.

Denne mannens såkalte forbrytelse består i å ha forbrutt seg mot Saudi Arabias informasjonsteknologi-lov og å ha fornærmet islam ved å etablere nettsiden «Saudiarabiske liberalere», en side ment for diskusjon av politiske og sosiale spørsmål i Saudi Arabia. Påtalemakten i landet ville tiltale ham for å frafall fra islam med påfølgende dødsstraff.

Ytringsfriheten er kostbar og den aksepteres ikke av diktaturer, totalitære ideologier eller religiøse fanatikere. Det religiøse diktaturet i Saudi Arabia har de samme ekstreme tolkningene av islam, av Koranen og av profetens liv som islamo-fascistene som angrep Charlie Hebdo i Paris for snart fire dager siden. Der ble 11 redaksjonsmedlemmer og karikaturtegnere kald-blodig myrdet fordi de tilhørte et satirisk magasin som bruker ytringsfriheten til å kritisere gjennom karikering, satire og spott – og fordi de hadde tegnet profeten Muhammed som alt for menneskelig.

Religiøse ekstremister tror det de holder hellig må beskyttes av mennesker. Som om ikke guder og profeter kan ta vare på seg selv. De våger ikke å tillate kritikk av de de tror på. De vil bestemme hva vi alle skal tenke og tro.

Utvilsomt kan kritikk, karikaturer og satire såre våre følelser. Ingen liker å få det vi setter høyt, det vi beundrer eller til og med holder hellig, trukket ned til et alminnelig nivå og latterliggjort. Det kan opplagt være følelsesmessig smertefullt. Det kan oppleves som en krenkelse.

Men vi bør reservere uttrykket krenkelse for noe mer alvorlig og grunnleggende enn sårede følelser, uansett hvor såret vi er.

Uttrykket krenkelse bør vi reserver for faktiske overgrep som når vårt menneskeverd og våre grunnleggende rettigheter blir krenket og innskrenket. Da kan vi også forstå hvorfor vi må leve med kritikk som sårer følelser, men også hvorfor vi ikke skal leve med handlinger og ytringer som krenker noens menneskeverd og rettig-heter.

Religionskritikk, kritikk av det hellige, inkludert karikering, satire og spott, er ikke en krenkelse av indviders eller gruppers menneskeverd og grunnleggende rettigheter. Ja, det kan såre følelser, men det er uunngåelig. For noen er det uakseptabelt og emosjonelt belastende at det finnes annerledes troende. De oppfatter dette som en trussel mot egen tro. Det skaper uorden og skaker opp deres følelser. De påberoper seg krenkelser der hvor det handler om deres egne såre følelser. Men de skal ikke bestemme hva andre skal tro eller tenke fordi de selv ikke klarer å leve med det å bli motsagt og kritisert, fordi de selv ikke mestrer mangfold av mange slag og opplever dette som emosjonelt utfordrende.

Ekstremistene skal ikke bestemme hva andre skal tenke, tro og ytre. De må lære seg å leve med sin sårede følelser.

Charlie Hebdo kan neppe sies å ha krenket noens menneskeverd og grunnleggende rettigheter, men magasinet såret utvilsomt mange menneskers følelser – enten det dreide seg om politikere eller religiøse mennesker. De skal vi leve med, det må vi leve med. Derfor er vi samlet i solidaritet med Charlie Hebdo og til minne om de drepte medarbeiderne.

Og derfor skal vi fortsette å forsvare ytringsfriheten, inkludert retten til å såre religiøse følelser. Men vi skal bekjempe dem og de fanatiske og ekstreme ideologiene deres som innebærer krenkelse av menneskeverd og menneskerettigheter. Og vi skal bekjempe ekstremistene enten de krenker oss med maskinpistoler eller krenker oss med sine hatefulle ytringer. Her – i dag, hver dag, i aviser, i diskusjoner, på Internett. Vi tar til motmæle!

Je suis Charlie Hebdo!”

Shabana Remans appell:

“
Catch 22
Posted on 10/01/2015 by wantedproductionnorway Posted in Uncategorized

Appell som ble holdt i dag under “Jeg er Charlie- og vil ikke bli brakt til taushet” demonstrasjon foran Stortinget. Arrangør: Hedningsamfunnet.

– Kjære frihetselskere

Volden vi ble vitne til nå gir mange av oss følelsen av å være fanget i en catch 22. Oppgi en del av ytringsfriheten som skal kritisere vold og undertrykkelse for å ikke bli utsatt for vold og undertrykkelse.
Dette er tyrannisk. Og det er helt uaksebtabelt uansett hvilken guder du ber til eller ikke ber til.
Siden det er ytringsfriheten som er truet vil jeg nå bruke de ordene som kanskje er sterkest i dag å si.
– Jeg elsker jøder
( hånd som slår ansiktet)

Hils på min fanatiske hånd. Den slår meg hver gang jeg tenker annerledes enn den. Den slår meg, noen ganger til blods hver gang jeg tenker fritt. Men det er min hånd. Den vokser ut av min kropp. Det er omtrent slik den sekteriske volden vi er vitne til vokser ut av en religion, eller en ideologi. Vi må nå vise at kroppen er sterkere enn den enkeltstående hånden som slår. Vi må vise at hodet og hjertet har en sterkere kraft enn hånden som slår.

Vi har i tillegg en annen hånd. Den hånden vi nå skal bruke for å rekke frem. Ta hverandre i hendene og si etter meg de ordene som er den eneste medisinen mot voldshandlinger.

Disse ordene må vi nå rope så høyt at hele Europa hører det!
Vi må rope de selv om vi ikke engang er i flertall. Vi må rope de slik at vi blir i flertall. Rop det så høyt at disse voldshisserne som radikaliserer ungdommen vår, at deres stemmer blir overdøvet av kjærligheten Europa viser.

Vil alle sammen si etter meg? :

Ja vi elsker jøder
Ja vi elsker muslimer
Ja vi elsker Europa.
Ja vi elsker tanke og ytringsfrihet.
Ja vi elsker Charlie

Vi har derimot ingen plikt til å elske Islam, Jødedommen, eller Kristendommen. Vi har ingen plikt til å bøye oss for noen guder, eller i noen gudshus. Det som er vår plikt nå er å se inn i hjertene våre og spørre hva det er som gjør at vår egen hånd slår. Vi har en plikt til å bli kjent med våre medborgere, jobbe for samhold og bygge tillit.

For vet dere hva, jeg tar det for gitt at muslimer, frafalne, dissidenter, og innvandrere i Europa er fredelige og hardtarbeidede mennesker, jeg tar det for gitt at europeere flest ikke er rasister. jeg tar det for gitt at vi er alle på vei mot et mer og mer likestilt samfunn og at vi alle må jobbe for det.

Det jeg IKKE tar for gitt, og som vi må stå samlet mot nå, er blasfemilovene. Det er de som gir disse gærningene license to kill. De må vi fjerne. Det er blasfemilovene religiøse ledere, politikere og andre må ta avstand til. Å ta avstand til terror er enkelt. Et oppgjør med blasfemilovene er ikke det.

Ordet må fortsette å være fritt. Og nå må vi lete. Vi må starte jakten på de ordene som er blitt brukt for å radikalisere vår ungdom. Vi må lete etter de bildene som er brukt for å hjernevaske unge mistilpassede følsomme menn og kvinner uten en trygg tilhørighetsfølelse i dagens Europa.
De ordene som voldsideologene bruker. Den yringsfriheten de bruker til å skape splid og spittelse. Disse ordene må vi finne , vi må svare ungdommene, vi må gi dem svar på tiltale. Og de ordene, de bildene vi vil finne, de som er brukt for å rekruttere til drap, det er disse ordene som vil utfordre vår ytringsfrihet. Og der vil vi trenge mer satire, vi vil trenge mer og modigere journalistikk og mer soleklar opplysningskamp. Og vi skal vise at vi kan le sammen. I dypeste alvor.

Det er den jobben som står foran oss. I ytringsfrihetens navn. I Charlies navn.
Muslimer kan fint le av muhammedtegninger, de kan bare si: -hah! han ligna ikke engang. You are not even close.
Satirikere kan le av det og fortsette å tegne og si: nei og det var ikke det som var poenget!”

NRK Radio har omtalt demonstrasjonen, og her finner du bilder (facebook)