Takket være Charlie

Som ikke-praktiserende muslim med iransk bakgrunn vil jeg takke Charlie Hebdo av hele mitt hjerte.

Han er ikke blant oss lenger. Jeg vet ikke hvor han er, men jeg vet at han ikke er alene. Han er sammen med en rekke andre som har mistet livet i løpet av siste århundre — for kritisk tenkning og for å utfordre autoriteter innen islam.

Pussig nok er alle disse ofrene muslimer. Charlie vil være i godt selskap med disse menneskene; hvem vet, kanskje drikker de te og snakker nettopp om ytringsfrihet der oppe i skyene? Jeg kan se dem takke Charlie, han satte navnet deres på kartet, de glemte og skambelagte navnene deres vil skinne på himmelen til islamsk opplysningstid nå, takket være Charlie.

Disse kritisk tenkende muslimer hadde ingen skyld, de hadde ikke gjort noe galt, de hadde ikke drept noen, en del av dem var fremdeles troende, men tvilende.

Men vi har lært helt fra barndommen av at vi ikke må spørre. Hele tiden har vi lært at Koranen er Guds ord. Vi pleier å kysse Koranen og sette den på øverste hylle. Dersom et ark fra Koranen er litt istykkerrevet, ved tilfeldighet, litt ødelagt av tiden, må vi finne en som kan klandres. Vedkommende har krenket Guds ord.

Jeg leser Koranen noen ganger når jeg skal sove, jeg er fremdeles søkende og vil vite hva som er skrevet i den. Mange av Surene i Koranen har jeg lært utenat som barn, uten å vite hva de betyr. Men jeg tør fremdeles ikke å legge fra meg Koranen ved siden av sengen, under de andre bøkene mine. Det har skjedd at jeg har stått opp midt på natta og satt den på den øverste hylla igjen. Jeg tar fremdeles ikke på Koranen når jeg har mensen, av respekt.

Men min historie er irrelevant her, i dag vil jeg trekke fram andre mennesker. Mennesker som Ahmad Kasravi, den iranske historikeren og reformisten som ble knivstukket i tinghuset i Teheran i 1946 for å ha skrevet kritiske bøker om islam. Han hadde to dødsfatwa hengende over seg. Ahmad hadde mange ganger sagt at han ville bli drept, men han, som Charlie, mente at hans budskap var viktigere enn hans eget liv.

Ali Dashti, som selv hadde studert teologi og kom fra en familie av geistlige. Han mente at kritisk tenkning var mye viktigere enn tro. Han satte spørsmålstegn ved miraklene nevnt i Koranen. Han ble torturert og blodig drept etter den islamske revolusjonen i Iran.

Den tyrkiske forfatteren og tidligere Mufti Turan Dursun ble skutt ned av to bevæpnede menn i Istanbul i 1990 for kritiske bøker om islam. Naghib Mahfouz, den egyptiske nobelprisvinneren, ble knivstukket i halsen på gata i Kairo i 1994, han hadde forsvart Salman Rushdi og ble angrepet av voldelige islamister. Han døde ikke av attentatet, men var resten av sitt liv svært preget av angst.

Mange av disse menneskene fikk aldri den anerkjennelsen de trengte, de ble revet bort og ble ofte kalt for bråkmakere, for de som manglet respekter, som fortjente hva som skjedde med dem. Det som mange kvier seg til å innrømme, er at de først og fremst var fritenkere. Disse menneskene ikke dødd forgjeves. De vil bli husket som muslimske tenkere og kanskje endelig få den anerkjennelsen de skulle fått mye før.

I dag vil mange muslimske fritenkere som sitter fengslet i muslimske land og som venter på å bli pisket, i likhet med Raif Badawi i Saudi Arabia, eller venter i dødskøen for spørsmål de har stilt, bli hedret av oss som heier på ytringsfriheten. Alt takket være Charlie.

(Publisert i Dagbladet 11.01.15.
Gjengitt med forfatterens tillatelse.)