Påska, nådens høytid

Det er to innfallsvinkler til “påske”, begge illustrert i den “hellige” bok, Bibelen.

Opprinnelsen

Gammeltestamentet skildrer den jødiske pesach – som en markering av at israelittene slapp fri fra fangenskapet i Egypt (og begynte å vasse rundt i en liten ørken i 40 år. Seriøst, området er ikke større enn at de hadde klart å krysse den på et par uker, så hvorfor de insisterte å labbe rundt der så lenge, er en av disse “uranskelighetene” som religiøse til stadighet tyr til ved logiske brister de ikke klarer forholde seg rasjonelt til).

Denne pesachen er et hysterisk mareritt. Guds engel skulle flakse gjennom hele Egypt og slå ihjel samtlige førstefødte, av alle arter og raser. Israelittene skulle skånes, de måtte bare kverke et lite lam og skvette blodet dens på døra, som tegn til denne engelen – denne følelsesløse drapsmaskina – at han ikke skulle drepe ungene der.

Budskapet er: Gud, han som liker ‘oss’ ekstra godt, fant det både moralsk forsvarlig og helt nødvendig å myrde alle førstefødte, for å frelse sine favoritter.
Som allmektig burde han ha klart å frelse dem på andre måter, uten å måtte begå massedrap. Men han er smått drama queen, den godeste gud.

Kan vi forestille oss denne dødsnatten i Egypt?
Helst ikke…

Mennesker som hadde gjort noe i nærheten av dette, utøver hatkriminalitet. En psykopat når ikke denne guden til anklene.
I tillegg fremstilles dette marerittet som godhet fra guden sin side.

Den kristne oppfølgeren

Den kristne påska markeres grunnet en historie fra det nye testamentet, nemlig opphenget av Jesus fra Nasaret, i ettertid av enkelte erklært å være selveste guds sønn.
La oss se litt på den historia, denne “nåden”, dette “offeret”, denne skrudde gærnskapen.

Gud har skapt menenskene ufullstendige og svake: De synder. Hele tida, gang på gang. For dette må de egentlig dø, og havne i evig fortapelse. Siden gud er allmektig, må også helvete være hans ansvar. En straffeanstalt. Nei, vent litt, den er visst satan sitt ansvar. Men… Da… Da må enten gud ikke være allmektig, eller så må satan være guds hjelper!? Herre, jeg går meg bare vill i alle disse religionens logiske brister…

Nåja, tilbake til det vi har lært på skolen og andre lignende institusjoner: For å frelse menneskene fra denne synden (en forbrytelse som bare rammer samme guden sitt ego), måtte han finne på noe snilt. Han kunne sjølsagt bare ha sagt at “Jeg tilgir dere. Jeg har skapt dere svake, så det er ikke annet å vente. Glem det, prøv å oppføre dere ordentlig fra nå av.”
Men nei, det var ikke spektakulært nok.

Menneskeofring var svaret. Det var mer dramatisk. Nei, for fillern, vi flesker til med intent mindre enn gudeofring! Nei, søren, det ble litt voldsomt. Da kunne det se ut som om menneskene var sterkere enn guden sin. Hm… Kinkig…
Ok, mellomting: Sønn av gud og menneskekvinne. Det blir sterkt nok, samtidig som det appellerer også til menneskenes dårlige samvittighet.

Greit nok, den stakkars mannen ble utsatt for en farse av en rettsak og henrettet på en av de mest grusomme måtene som har vært praktisert.
Ofret. For din skyld. Lev med den, du, at en uskyldig måtte dø for deg. Om du virkelig tror på det der, hva gjør det med deg??
Den ultimate gode gjerning; å gi sitt liv for andre.

Ikke i dette tilfellet.
“Gud har gitt sin egen sønn til soning for våre synder!”
Dette er i essens det mest frastøtende og umoralske ved kristendommens livs- og verdensanskuelse.
Syndebukk, umoral og ansvarsfraskrivelse. Mord.
Fullstendig skrudd og snudd-på-hau, etter all menneskelig logikk.
Barn læres opp til at vi skal ta ansvaret for oss sjøl, ikke la andre skylda for det vi har gjort. “Justismord”, heter det.
Pent innpakket i pastoralsk snikk-snakk, for deretter å presenteres for menigheten som noe flott, moralsk og aktverdig.

Men det er jo ikke lov å kritisere religionen på denne måten. For religion er fremdeles noe aktverdig noe, uansett hvor frastøtende det EGENTLIG er.

Ønsker deg en god vårferie, med feiring av at naturen våkner, av livet, istedenfor den makabre religiøse dødstilbedelsen.