Hadia Tajik har en stort sett god kronikk i Aftenposten 1.aug. Den mangler imidlertid ett viktig element, og det har HS’ styremedlem Dagfinn Eckhoff tatt for seg her.
«Gud har alltid eksistert som en formende kraft for enkeltmennesker som tror. Noen av oss er politikere. Det politiske system må være gudløst. Politikerne selv trenger ikke være det.»
Slik avslutter Hadia Tajik en glimrende artikkel i Aftenposten 1. august, i kjølvannet av den debatten som har rast på Verdidebatt (Vårt Land) de siste dagene om Jonas Gahr Støres kritikkløse deltagelse hos Troens Bevis i Sarons Dal.
Et gudløst politisk system?
Men hva betyr det at det politiske system må være gudløst? For politikere som ser Gud som en formende kraft for seg, hvordan kan de unngå å blande ham inn i politikken? Hvordan kan da det politiske «system» være gudløst?
Jeg møtte en gang en muslim på en ferietur til Hellas. Han sa at han trodde på gud, men han tok seg av og til en rus – hasj eller alkohol – når han var hjemme.
Mitt norske reisefølge spurte ham hvordan han kunne gjøre dette på tross av sin guds klare råd? Han svarte «he does not look through curtains». Det var nok en annen gud enn den norske puritanske gud som ser og hører alt gjennom mer enn lukkede gardiner.
Når Hadia Tajik – eller Jonas Gahr Støre – går inn i det politiske rom, hvordan kan de lukke gud ute? Hvordan kan de da slutte å «drive med Gud»?
Jeg tror at Tajik og Støre er ryddige nok til ikke å bruke gud aktivt i sitt politiske arbeid. De avslutter ikke politiske møter med bønn og salmesang.
Men hvis gud er en formende kraft for dem, hva betyr det for de politiske avgjørelser når det kommer til skolegang, religionsfag, bevilgninger? Er det mulig å lukke døren for gud?
En politisk realitet
Bibelens gud, Abrahams gud, Jesu og Muhammeds gud – Jahve og Allah – var en krigersk stammegud som i dag står på begge sider i konflikter i Midtøsten, og som ligger like under overflaten i hjemlige debatter på Facebook. Gud er en politisk realitet i verden i dag.
Kanskje det da burde være en politisk nødvendighet å «drive med gud». For kjempende humanister er det viktig å se hvilken rolle gud spiller i hverdagen – enten han er en personlig inspirasjon eller en formørkende og hatskapende forestilling.
Derfor skal politikerne utfordres til å fortelle hvilken rolle Gud spiller for dem, og hva som får dem til å velsigne Sarons Dal med sitt politiske nærvær.
Legg igjen en kommentar