Den fremragende menneskerettighetsforkjemperen Maryam Namazie har blitt nektet å holde en tale ved universitetet i Warwick fordi pseudo-liberale frykter at hun kan skape hat mot muslimer.
Denne fullstendig irrasjonelle, ignorante beslutningen rammer altså en kvinne som har viet livet sitt til å bekjempe radikal islam, uten noen sinne å falle for fristelsen til å flørte med ytre høyre, slik enkelte andre apostater har. En skammelig beslutning.
Det er like ubegripelig hver gang liberale og moderate krefter av muslimsk opprinnelse får så liten støtte. Det er noen ganger misforstått snillisme som ligger bak, men oftere feighet.
Sylo Taraku treffer godt i dette innlegget fra april -15:
Gjennom selvsensur er Europa i ferd med å underkaste seg islamske blasfemilover. Men svikter vi dem som utfordrer religiøse dogmer og tabuer, svikter vi hele vår humanistiske arv.
Karikaturstriden i 2006 viste altfor tydelig at Europa mangler vilje – eller evne – til å verne om ytringsfriheten.
Bakgrunnen for karikaturstriden var at Jyllandsposten ville sette selvsensur på dagsordenen. Det lyktes de svært godt med. Det som var ment som et innspill i en dansk debatt, eskalerte raskt til å bli en global konflikt.
Selv om bare en liten andel av muslimene deltok aktivt i demonstrasjoner, var inntrykket at alle muslimer snakket med én stemme – alle følte seg krenket, og ville sette stopp for karikaturer eller annen type satire som krenket muslimer.
I stedet for å mane til besinnelse og forsonlighet, hisset muslimske ledere til konflikt og konfrontasjon. Den åndelige lederen av Det muslimske brorskapet, Yousuf al-Qaradawi, oppfordret til kraftige protester. I sitt populære tv-show på al-Jazeera sa han: “The nation must rage in anger. Whoever was angered and did not rage is a jackass. We are not a nation of jackasses for riding, but lions that roar.”
Det skal i rettferdighetens navn sies at muslimske ledere også oppfordret til fredelige protester, men det var ikke snakk om oppfordringer til å senke skuldrene og dempe seg, og enda mindre om å forsvare ytringsfriheten konsekvent. Uenigheten syntes å handle om hvorvidt det var legitimt å bruke vold for å forhindre krenkelsene.
En skummel allianse
En deprimerende dimensjon var alliansen mellom muslimsk diaspora i Vesten og autoritære regimer i Midtøsten, som utnyttet situasjonen for egne politiske formål. Regimene kunne utnytte denne saken til å fremstille seg selv som forsvarere av islam, og rette folks misnøye mot en ekstern fiende.
Som etter utgivelsen av Sataniske Vers, gikk liv også tapt etter Jyllandspostens oppslag. Flere tegnere, avisredaktører og andre samfunnsdebattanter ble truet, og måtte ha politibeskyttelse. Noen av dem ble utsatt for drapsforsøk, senest kunstneren Lars Vilks som var målet for terroren i København i år.
Truslene mot de danske tegnerne kom blant annet fra fremstående mullaher, som Maulana Yousef Qureshi i Peshawar. Han lovet en dusør på én million dollar til dem som lyktes med å drepe en av dem. Nyttårsaften 2010 prøvde en somalier å gjøre ord til handling ved å angripe Kurt Westergaard, kjent for tegningen av Muhammed med bombe i turbanen, med øks i hans eget hjem. Heldigvis slapp den 72 år gamle tegneren unna med skrekken.
Det virket nå som det var blitt ganske forutsigbart at de som ble oppfattet som ”fiender av islam” før eller siden ble utsatt for trusler eller i verste fall angrep fra en eller annen sint fanatiker. Islam og muslimer i stigende grad ble assosiert med vold og intoleranse.
Med min muslimske bakgrunn skammet jeg meg på vegne av verdens muslimer. Jeg hadde hele tiden ment at de reaksjonære kreftene tilhørte et lite mindretall, men omfanget og intensiteten i protestene skremte meg. Det mest skuffende var fraværet av religiøse ledere og lærde med demokratisk sinnelag i debatten. Spesielt i Vesten burde man forventet mer av muslimenes moskeer, organisasjoner og talsmenn.
Sammenliknet med muslimske ledere i Danmark, fremsto de norske som mer moderate. Men det var kanskje også på grunn av et samspill med norske politikere som valgte en ”dialoglinje” fremfor en tydelig konsekvent holdning i forsvar av ytringsfriheten som regjeringen i Danmark. Flere liberale muslimer jeg kjente, reagerte både på muslimenes hårsårhet og intoleranse og Europas unnfallenhet, ved at de andre landene lot Danmark stå ganske alene i denne konflikten. Forsvaret av ytringsfriheten var ikke tydelig nok. Samtidig var de også bekymret for den langvarige skaden denne saken hadde påført muslimenes omdømme i Vesten.
I Storbritannia demonstrerte flere hundre muslimer mot karikaturer, noen under paroler som «Behead those who insult islam» eller «Massacre those who insult islam». De så ikke paradokset i å oppfordre til bestialsk vold som reaksjon på at islam ble fremstilt som voldelig.
De militante islamistene har gang på gang vist at de mener alvor når de truer. De få avisredaksjoner og tegnere som trosser frykten og nekter å særbehandle islam, må i tillegg til truslene også leve med en ganske massiv kritikk. De blir beskyldt for alt fra å være rasister og «islamofober» til å være uansvarlige provokatører som heller bensin på bålet.»
Hver den som beskylder provokatører for å ha skyld i Charlie Hebdo eller Jyllandsposter eller Hedningsamfunner eller hva det måtte være, er med på å gjøre knefallet for ekstremister dypere.
Sånn vinner ekstremistene, bare ved hjelp av frykten. Da har verden tapt.
Legg igjen en kommentar