Hva skal et nakent kors brukes til?
Jødene – guds utvalgte folk
En historie om liv og død. Når begynte denne historien? For rundt 3 milliarder år siden begynte kanskje de første spirer til liv på denne planeten vår. Menneskene reiste seg opp på to ben for noen hundre tusen år siden, og hendene ble ledige og de begynte å klø seg i hodet? Hvem var de? De bygget pyramider og fant opp Gud. En liten stamme – jødene – fant ut at deres gud var deres helt egen gud, som kunne gi dem rett til å okkupere et lite land i Midt-Østen.
For mer enn to tusen år siden ble en av denne stammen hengt opp på et kors og døde. De klødde seg litt mer i hodet. Tilhengerne hans fant ut at han gjorde det av egen fri vilje og for deres skyld. Denne idéen skapte verdens største religion – kristendommen.
Den korsfestede sier
To tusen år senere – i et kristent land i Europa – myrdes rundt seks millioner jøder. De gasses i hjel. Hvorfor vet vi knapt, og det er vanskelig å forstå. En norsk dikter – Inger Hagerup – skrev dikt om dette et par år etter at krigen var slutt. Diktet var dypfølt og grotesk, og fant ikke veien til norske skolebøker.
En drøy generasjon senere tar en flokk norske hedninger kontakt med forfatteren. Hun leser inn sitt dikt på lydbånd, og de feirer hennes bursdag sammen, det er påske og de drikker rødvin. 1. Påskedag i Oslo domkirke – kirkeklokkene kimer, gudstjenesten er over, og en ung mann i hvit kjortel, med sandaler på føttene og en krone av piggtråd på hodet skrider ut av kirken. Kirkelyden ser ham igjen når de kommer ut – han står ubevegelig vendt mot kirkedøren på en liten pall, og fra pallen klinger Inger Hagerups stemme med det samme diktet:
Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg, og hvor var frelsen?
Ta meg ned.
Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.
Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i et gassrom. Ta meg ned.
Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde dem som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.
2018
I Namsos by står det omtrent midt i byen, over alle de andre husene, ei ganske gedigent svær kirke. På kirkehaugen, enda litt høyere oppe, står plassert noe som må være et av landets største tortur- og henrettelsesinstrumenter; et ca fem meter høgt kors. Det står bare der, har etterhvert blitt noe mosegrodd.
Det korset har pirret meg i fler år, det er jo som skapt – nei, bygd – for en Jesus. En eller annen slags aksjon, og da helst i Hedningsamfunnets ånd, og ikke minst navn.
Tanken har svirret rundt i huet på meg lenge, men det har vært en del – mange – praktiske utfordringer for å få gjort noe med det.
Det aller mest grunnleggende er sjølsagt at korset er noens eiendom, dermed må det fares forsiktig med, så ikke noe blir ødelagt. Hærverk er uakseptabelt.
Det burde ikke være vanskelig; korset er laget av betong og armeringsjern, og må vel omtrent dæljes løs på med slegge for å bli skadd. Og for oss var det mest nærliggende å bruke det til det det er ment som, nemlig et opphengsstativ. Ergo, ikke noe skadepotensiale.
En annen utfordring er at jeg har vært temmelig alene i området. Ikke alle – sjøl hedningemedlemmer – er komfortable med å skulle delta i aksjoner. Og å skulle utnytte dette stativet ville kreve fler enn bare meg.
Ikke minst er det en fordel om ting klaffer og blir til en god anledning. Selvfølgelig kunne vi bare ha hengt opp ei dukke, men hva så?
Denne våren var en litt morsom anledning: Første påskedag falt tilfeldigvis på 1.april, og da gikk det an å få til et poeng ut av galskapen.
Femtenåringen var gira. Hun har det som skal til, og er i tillegg gammel nok til at det ikke er problematisk. (Verrre med tiåringen, ham kan jeg ikke ta med.) Det er ungdommer som skal protestere mot «det bestående», så hun er helt grei å ta med på sånt.
Et sentralt element var Inger Hagerups dikt «Den korsfestede sier». For å «protestere mot påskebudskapet», sier det diktet det meste.
Ideen ble tatt opp i styret og da fikk vi vite at det diktet hadde blitt brukt i en hedningeaksjon tidligere, så styreleder Dagfinn Eckhoff ble veldig glad for planen vår.
Vi begynte å tenke seriøst på hvordan løse utfordringer og problemer.
I vinter foretok vi befaring for å finne ut om vi i det hele tatt ville klare å få til å henge opp ei dukke såpass høgt. Det burde la seg gjøre, men siden kirka etterhvert er blitt omringet av boligblokker, med VELDIG godt innsyn til kirkehaugen, var både døgntidspunkt og hurtighet litt avgjørende.
Utforminga av Jesusdukka var også essensiell. Vi fant ut at et par planker som «skjelett» var smart, da ville den bli så avstivet at den ble lett å heise opp. Noen vanlige nylonstrømpebukser ble brukt som kropp, og fylt med ull.
Femtenåringen brukte alle sine kreative ferdigheter! Sydde ansikt, konditorfarge ble til blod, noen kvister av kaprifolen ble en enkel tornekrone. Eneste vi måtte investere i, var en parykk. Jesus må jo se noenlunde «arisk» ut, må vite…
Jesus ble imponerende fin. Noenlunde riktig størrelse, litt tynn, men de var sikkert ganske tynne på Jesu tid. Dersom det er noen KH-lærere i organisasjonen, så anmodes disse om å utdele henne en 6’er, prompte!
Lyden måtte vi dessverre droppe. Vi hadde planer om å la «Den korsfestede sier» gå i loop, utstyre Jesus med høyttalere, men det som holdt mål teknisk sett ble litt kostbart, spesielt mtp at det var en viss fare for at noen ville smadre utstyret, og dessuten ville det antagelig ha blitt særdeles lite populært om vi satte på høg lyd midt i Namsos by tidlig morgen første påskedag.
Vi ordnet oss med opptak og var klar for det meste, hvis behov, men måtte klare oss med diktet i skriftlig form. Det ble hengt opp, alle fire versene, på kirka, og deler av diktet, det mest essensielle («Knus mitt kors som ikke kunne hjelpe dem som gikk til grunne. Ta meg ned, gjør verden fri.»), ble også tapet på korset og på Jesus.
Tidlig søndag morgen (kl 0500, urk…!) bar det avgårde til Namsos, det er drøyt to timer å kjøre. Litt befaring og sjekking før vi kl 0730 tok gardintrapp, Jesus og tau med på haugen, vaglet oss opp på gardintrappa, og trakk Jesus på plass, LANGT mer skånsomt enn originalen. Knøt ham fast og inntok bilen igjen. Kald vår, og sannsynligvis litt tid å vente før noe evt skjedde.
Kl 1030 hengte vi opp hele diktet på noen vinduer i kirka. Disse ble ganske raskt oppdaget og revet ned. Men Jesus hang fremdeles. Noen forbipasserende, men usikkert hvorvidt de la merke til ham.
Kl 1055 samlet det seg en større mengde folk rundt korset, vi kjente igjen folk som var kommet for å overvære gudstjenesten, sannsynligvis også noen fra kirka. Jeg ønsket ikke at de skulle ødelegge Jesus, så vi tok heller støyten ved å møte dem, og gikk opp til dem. De sa ikke veldig mye, men var antagelig såpass «i sjokk» at de ikke visste hvordan de skulle takle det at vi kom opp til dem. De ga oss dokka og tau og papirer uten protester. Lurer på om de så ironien i at DE tok Jesus ned…?
«Den korsfestede sier» er såpass eksepsjonelt at vi absolutt bør bruke det i seinere påskemarkeringer, da gjerne i en form som ligner på det originale stuntet.
Jesusdokka har vi satt på lager, til evt seinere bruk. Korset i Namsos slutter forhåpentligvis å hjemsøke meg, nå som jeg har fått brukt det til det det skal brukes til.
Om det kommer indignerte eller krenkede innlegg i avisa, etter at kirkegjengerne har fått summet seg, takler vi det på strak arm.
Legg igjen en kommentar