Sterk fortelling om revolusjonen i Iran

I boken «Kvinner i islam» kommer Lily Bandehy med sterk kritikk av kvinnesynet i islam. Men det er en kritikk muslimer må tåle.




Av Sylo Taraku, rådgiver i Tankesmien Agenda

I vestlige land har vi en lineær, progressiv historieforståelse, der vi ser for oss at ting blir bedre med tiden. I muslimske land derimot ser mange nostalgisk tilbake på tider med mer frihet. I hvert fall har kvinner hatt mer frihet før enn de har nå i flere muslimske land, spesielt i Iran. Det gjør inntrykk å se bilder som eksiliranere deler på Facebook, som både viser kvinner i bikini på 70-tallet og kvinner med svarte chador nå på 2020-tallet. Det føles helt absurd for oss i Vesten.

Lily Bandehys «Kvinner i islam», kan hjelpe oss med å forstå hvordan dette har vært mulig. I denne boken tar hun en kritisk gjennomgang av kvinners stilling i islam fra Muhameds tid til i dag. Når jeg først fikk tak i denne boken, la jeg fort merke til tonen i omslaget. Undertittelen heter «islamsk forakt for kvinner», og på baksiden starter presentasjonen av boken på følgende måte: «Dette er en sann historie, den er 1400 år lang, og den er grusom». Denne ensidige svartmalingen gjorde meg skeptisk, men innholdet mellom permene var grundigere og mer nøktern enn jeg trodde.

Sterke skildringer av den islamske revolusjonen
Den første delen av boken er spesielt interessant og leseverdig. Den handler om den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Der beskriver Bandehy hvordan hun opplevde hele dramaet sammen med sin familie og andre iranere. Hvordan håpet om en bedre fremtid etter Sjahens fall snudde seg til et mareritt da det ble klart at Khomeinis tilbakekomst til Iran ikke betydde fremskritt, men tilbakeskritt. I hvert fall for kvinnene.

«Vi trodde også at alle Irans store problemer snart ville ligge bak oss. Så kom forandringene. Det ble nedlagt kategorisk forbud mot alkohol. (…) Kinoer, diskoteker og teatre ble også stengt», skriver Bandehy. Hun forteller videre hvordan kvinnene på TV plutselig var ikledd hijab, og at de aldri smilte. Snart ble alle iranske kvinner tvunget til å bruke hijab, for å nevne en av de mest synlige forandringene blant mange andre. Bandehy beskriver det som at «Middelalderen kom tilbake».

Hun deltok selv i protester mot endringene, men til ingen nytte. Protestene ble slått hardt ned på og regimet strammet grepet. Bandehy skildrer revolusjonsdramaet og de påfølgende menneskerettighetsovergrepene med engasjement, innsikt og innlevelse. Denne delen av boken kunne med fordel blitt utvidet og stått på egne bein. I lys av demokratiets tilbakegang i verden er denne historien ekstra relevant nå. Vi hører stadig at vi ikke må ta frihetene våre for gitt. Det vet iranere, som Bandehy, alt om. Karismatiske ledere som mobiliserer folket mot et upopulært regime, kan selv være mye verre enn forgjengeren. Khomeinis maktovertakelse i 1979 har vært tragisk for hele den muslimske verden og ikke bare Iran. Den inspirerte islamistiske omveltninger, opprør og terrorhandlinger flere andre steder. Dessuten fikk vi en intens rivalisering mellom sjia og sunni-islam, som preger Midtøsten den dag i dag.

Bandehy slår fast at Khomeini ikke gjorde det han gjorde fordi han var ond, men fordi han ville sette islam ute i livet. Dette fordi hans politikk var basert på Koranen og hadithene (fortellinger om profeten Muhammads ord og handlinger).

Profetens forhold til kvinner
For å bevise dette gir hun oss i neste del av boken en grundig oversikt over kvinnesynet i islam som Khomeini baserte seg på. Nå er boken ikke lenger personlig og anekdotisk, men her får vi mange interessante – og for mange sikkert også ukjente – historier om Profeten Muhameds forhold til kvinner.

Her kommer det også tydeligere frem at Bandehy har fått «hjelp og veiledning», som det står i forordet, fra historikeren Halvor Tjønn. Han har skrevet boken «Muhammed, slik samtiden så han», som er en grundig innføring i Muhameds liv.

Bandehy skriver ganske tidlig i boken at det finnes ulike tolkninger av islam. Men det samme kan sies om tolkning av islams historie. Det hadde løftet boken om hun gjorde lesere oppmerksomme på de delene av historien som er spesielt omstridte.

Ett av bokens viktigste poenger er at islam ikke var progressiv med tanke på kvinners situasjon slik mange muslimer hevder. Blant førislamske arabere var det for eksempel vanlig å begrave jentebarn levende. Profeten Muhammed gjorde slutt på denne uskikken, men heller ikke for dette får han kred fra Bandehy. Fordi det skal ha vært kritiske stemmer før ham.

Jeg har møtt progressive muslimer som ser annerledes på denne delen av historien, som for eksempel Seyran Ates. Hun er kvinnelig imam i Tyskland med feministiske og homovennlige holdninger. Da jeg spurte henne om hvem som er hennes forbilder, så svarte hun at det var profeten Muhammed og hans kone Khadijah. De to inspirerte henne. Svaret kom overraskende på meg, men forklaringen hennes var interessant: «De var et flott par som hjalp hverandre og som var likestilte i ekteskapet.» For Seyran var de to reformister i sin tid. Khadijah var en kjøpmannsenke og selvstendig handelsdrivende i byen Mekka. Hun var både eldre og rikere enn Muhammed da de giftet seg, og ble hans forsørger og viktigste støtte i livet, sa Seyran og la til: «De var progressive i sin tid, så mitt islamske budskap er: Vær progressiv i din tid!».

Fremskritt og tilbakeskritt samtidig
De som forsvarer islam, vil ofte legge skylden på de lokale kulturene for kvinneundertrykkelsen og ikke islam. Men det hjelper ikke å forklare det faktum at kvinners rettigheter plutselig blir reversert når islamister tar over makten i et land. Den islamske revolusjonen i Iran som Banhdehy beskriver er et godt eksempel på det. Et annet eksempel er Talibans maktovertakelse i Afghanistan. Både i 2006 og nå i 2021. Begge gangene mistet kvinnene opparbeidede rettigheter, og det skjedde ikke på grunn av kulturelle endringer, men på grunn av politiske endringer. Flere andre eksempler kan nevnes. Historien om kvinnerettigheter i den muslimske verden er med andre ord ikke lineær og progressiv. Man ser både fremskritt og tilbakeskritt samtidig.

Det finnes forsøk på en mer kvinnevennlig tolkning av islamsk teologi. Og det finnes mange eksempler på sosiale endringer som finner sted, men som vi ikke legger merke til, fordi de skjer langsomt. Færre lever i fattigdom, flere tar seg utdanning, kvinnehelsen blir bedre og flere overskrider begrensningene i de tradisjonelle kjønnsrollene. Kvinnediskrimineringen er likevel fortsatt svært utbredt i den muslimske verden, og denne diskrimineringen er sterkt forankret i både religion og kultur.

Lily Bandehy er krass i sin kritikk av islam, og på grunn av det også en kontroversiell stemme i norsk debatt. Men i denne boken tar hun opp et stort og reelt problem. Et problem som fortjener å bli løftet opp både i litteraturen, i samfunnsdebatten og i utenrikspolitikken.

Kunne hun vært mer nyansert? Absolutt. Men undertrykkelsen som rammer kvinnene i den muslimske verden er mye mer alvorlig enn at en dissident fra Iran ikke tegner et nyanserte nok bilde. Som kristne og alle andre, må også muslimer tåle at deres religion blir gjenstand for kritikk. Det er spesielt viktig at kritikken kommer innenfra, for den blir vanskeligere å avfeie som «islamofobi».

Det blir ingen fremgang uten reelle diskusjoner med stor takhøyde. Muslimske kvinner vil ha seg frabedt å bli fremstilt som bare ofre, men de mange som virkelig er ofre for systematisk diskriminering fortjener støtte og solidaritet. Ikke bare fra iranske dissidenter som Lily Bandehy, men fra oss alle.

Kultur eller religion?
Lily Bandehy bruker fra sin side mye energi i boken på å poengtere at islam ikke var progressiv i sin tid. Hun virker usedvanlig opptatt av dette siden hun i den siste delen av boken skriver hele hundre sider om kvinners situasjon i Persia og Arabia før islam. Der fokuserer hun på positive aspekter ved kvinners status. For eksempel refererer hun et sted til en historiker som sier at familier med mødre som fikk jenter mottok gratulasjoner for å ha utvidet stammen og økt dens rikdom. «Hvis skikken var slik, er det vanskelig å se for seg at de samme jentebarna ble drept», skriver hun.

Analyserer om tradisjoner som ble videreført eller endret sier mye om det kompliserte forholdet mellom kultur og religion. Det er litt som med spørsmålet om høna eller egget: Er det slik at kulturen bestemmer hvordan man tolker og praktiserer religionen, eller er det religionen som former kulturen? Kulturer og tradisjoner er ofte eldre enn religionene. Men én ting er sikkert: Islam er både blitt påvirket av og har påvirket de eksisterende kulturene.

Derfor er det ikke rart at det er så store variasjoner i den muslimske verden. Fra det relativt moderne Tyrkia, med enkelte lommer med frihet for kvinner, til det kvinnefiendtlige og undertrykkende Saudi-Arabia, er avstanden voldsom. For å ikke snakke om Afghanistan, der de fleste kvinner, i tillegg til å mangle frihet, også lever i ekstrem fattigdom.

Kategori Debatt, NyheterStikkord ,


Kommentarfelt

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

two × 3 =