Blasfemi: grensen mellom sivilasjon og barbari

Av Alex Iversen

[Dette innlegget ble postet i Facebook-gruppa Ytringsfrihetsforum 07. januar 2024 og gjengis med tillatelse.]

I dag er det ni år siden brødrene Kouachi stormet inn i kontorene
til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris med automatvåpen i
hendene. På vei inn ropte de: «Hvor er Charb?», og mente Charlie
Hebdos sjefredaktør, Stéphane Charbonnier. De fant Charb, som
ofte hadde sagt at han «foretrakk å dø stående fremfor å leve på
knærne», og drepte ham – sammen med hans livvakt og ti andre
mennesker.

Noen mener fremdeles at Charb og de andre betalte med livet for å
ha publisert krenkende tegninger av en profet. Det er ikke bare
feil; det er å underkaste seg terroristenes narrativ og overføre
skylden på ofrene selv. Sannheten er at Charb og de andre døde
for å ha forsvart en idé: Retten til å kritisere religiøse dogmer
og alle andre ideologiske tvangstanker som undertrykker og holder
mennesker nede.

Det kan i disse dager være verdt å minne om at den ene av
terroristene, rett etter angrepet på Charlie Hebdo, tok seg til
et kosher-supermarked der han drepte fire jødiske menn og holdt
femten andre som gisler. Beleiringen tok først slutt da politiet
stormet supermarkedet og drepte han. Terroristene hatet ikke bare
karikaturer – de hatet også jøder.

Terroristene som slaktet Charb og de andre på Charlie Hebdo denne
dagen for ni år siden, representerer en intolerant og
åndsformørket vekkelse som hater alt Vesten står for. I møte med
en slik trussel skulle man tro det var lett å samle seg og stå
sammen om å forsvare de mest fundamentale rettighetene
demokratiet er tuftet på – ytringsfriheten fremst blant dem. Slik
har det ikke gått. Det har tvert imot splittet oss mer.

Det er nok å minne om at Danmark – av alle land, og som etter
sine erfaringer med karikaturtegningene for snart 20 år siden
burde vite bedre – på tampen av 2023, innførte en
blasfemiparagraf for å beskytte krenkelser av Koranen. Denne
«koranloven» er en skamplett, og den er farlig. I praksis har
Danmark gitt «kalifatet» vetorett, og de har underkastet seg de
samme mørke kreftene som sto bak angrepet på Charlie Hebdo. Det
farlige er selvfølgelig at dette bare åpner døren for mer
utpressing fra fundamentalistiske religiøse krefter som forakter
våre frihetsverdier.

Zineb El Rhazoui, som overlevde attentatet fordi hun ikke var på
jobb denne dagen for ni år siden, har sagt: “The right to
blasphemy marks exactly the boundary between barbarism and
civilisation.” Det har hun fremdeles rett i.

I det siste nummeret av Charlie Hebdo bekymrer den nåværende
sjefredaktøren, Laurent «Riss» Sourisseau, seg i en leder for at
den yngste generasjonen er i ferd med å forkaste sentrale
liberale verdier. Han skriver blant annet:

«Det er snart ti år siden Charlie ble offer for terrorisme, og
Frankrike oppdaget hvor stort dette fenomenet er gjennom en rekke
blodige angrep. Siden den gang har vi gått oss vill i tolkninger
for å forstå årsakene. Men fortsatt gjenstår ett urovekkende
spørsmål som vi ikke har fått noe klart svar på: Hvorfor er så
mange unge mennesker involvert i disse terroraksjonene? Vi kunne
legge til: Hvorfor svarer ungdomsskoleelever, på spørsmål om hva
de synes om drapene på Samuel Paty eller Dominique Bernard, at
«de fortjente det og burde ikke ha gjort det de gjorde»? Akkurat
som Charlie i sin tid.

For noen unge mennesker er det å publisere karikaturtegninger av
profeten, å kommentere dem i undervisningen, eller å undervise i
historie på en offentlig videregående skole, grunn nok til å bli
myrdet. Hva er det som har skjedd i løpet av en eller to
generasjoner som gjør at unge mennesker ikke blir mer krenket av
denne typen angrep?

Meningsmålinger har vist at de er fiendtlig innstilt til verdier
som sekularisme, som de mener begrenser religionsfriheten.
Hvordan kan de tro at religionen står over alt annet og at
ingenting skal krenke den? Er denne generasjonen klar over hva et
religiøst samfunn egentlig er? […]

Paradoksalt nok har vestlige samfunn, ved å frigjøre seg fra
religionens klør, gjort den abstrakt i de yngstes øyne, som
innbiller seg at troen kan praktiseres på samme måte som fotball
eller videospill: en frihet like ufarlig som alle andre.

Deres forhold til Gud, karakterisert av en naiv velvilje, ser ut
til å være preget av en overdreven moralisme, der woke-bevegelsen
er et eksempel. Deres moralske krav er ikke lenger rettet mot
religiøse dogmer og deres antatte profeter, men mot
ytringsfriheten og den kreative friheten, spesielt når den utøves
uten tabuer i kunsten, filmen eller litteraturen. Kunsten har
blitt hovedmålet for deres moralisme, mens de samtidig har gjort
det åndelige til en helligdom som det kan være dødelig å krenke.

Gud og hans tilhengere er igjen blitt uangripelige, mens narren,
bråkmakerne, kunstnerne og andre kreative krefter mistenkes å
være i djevelens tjeneste. Det er en underlig generasjon. Hvor
mange katastrofer vil være nødvendig for at de skal bli bevisst
på den åndelige og ideologiske blindveien de har forvillet seg
inn på?»

Det siste er et godt spørsmål jeg ikke har noe svar på. Men, jeg
er ganske sikker på dette: Vi fortjener bare å beholde de
frihetene vi er villige til å forsvare. Bøyer vi nakken i møtet
med den dogmatiske intoleransen, i frykt og/eller bekvemmelighet,
fordi vi tror det skal få de ubehagelige konfliktene til å
forsvinne, har vi til slutt bare oss selv å takke når de
frihetene vi trodde var selvfølgelige ikke er der mer.

[Oversettelse fra fransk med hjelp av Deep-L/Chat-GTP 4]