KRISTNE VERDIER: HVA ER DET?

Bot, barmhjertighet, omsorg, nestekjærlighet, frelse, solidaritet, synd,
helligholdelse, selvstendighet, mot, ydmykhet, menneskeverd, åndsfrihet,
nidkjærhet, skam, toleranse, tukt, trygghet, selvtillit, lydighet,
gudsfrykt, medmenneskelighet, forsakelse, ærlighet.

«Kristne grunnverdier» er en nøkkel til kristen makt i samfunnslivet. Med
dette begrepet vil Kirken ta monopol på alt som er godt. Men har kirken
enerett på menneskeverd? Og er alle kristne «grunnverdier» like gode?
Flere partier vil smykke seg med dem. Skole og barnehage skal oppdra barna
etter dem. Og kristenfolket vil ha dem lovfestet overalt. Men hva er
kristne grunnverdier for noe? Kan du – på sparket – nevne tre stykker? Var
det vrient? Ikke så rart. Få har prøvd å sette ord på dem. Og det er
kanskje heller ikke så rart.

Selv kristenfolket mener to helt forskjellige ting med kristne
grunnverdier. Overfor folk flest betyr det alt som er godt, og som vi alle
er enige i. Nestekjærlighet. Sannhet. Kanskje til og med toleranse. Men
har kristenfolket først vunnet frem – som for eksempel i barnehagene – så
legger de langt mer i det. Da betyr det forkynnelse av Den levende Gud –
Jesus Kristus. Da betyr det Den Kristne Tro. Og da er det kanskje ikke så
udiskutabelt lenger.

Vi som ikke vil legge våre liv i Guds hender, har ikke vi noen verdier?
Selvsagt har vi det. Vi også vet at mennesker trenger omsorg – ingen har
rett til monopol på slikt. Vi vet – minst like godt som de kristne – at
mennesket har sitt egenverd. At barn må få lov til å utfolde sin livsglede
og gis frihet og støtte til å utvikle selvtillit, selvstendighet og
solidaritet. Dette har vi lært av erfaring, ikke av Gud. Dette er verdier
som ivaretas etter beste evne av personale i skole, barnehage og helsevern

  • uten kristen formålsparagraf. Humanismen – eller medmenneskeligheten – hører alle tider og folkeslag til, og trenger ingen Bibel.

På tvers av religion og samfunnssystem har verdens Forente Nasjoner kommet
frem til et felles sett grunnverdier
, som en rekke land har sluttet seg
til. Noen har til og med bygget grunnloven sin på dem. Men ikke Norge. Vi
har en gang for alle nedlagt den evangelisk-lutherske lære som grunnsten i
Grunnloven. «De indvaanere, der bekjende seg til denne, ere forpliktede
til at opdrage sine Børn i samme», heter det i §2. FN’s
menneskerettigheter skal danne grunnlag for frihet, rettferdighet og fred.
Alle skal ha den samme rett på tvers av rase, farge, kjønn eller religion.
Likhet for loven, åndsfrihet og religionsfrihet, og en undervisning som
fremmer forståelse, toleranse og vennskap mellom nasjonene. Den som
kjenner kirkehistorien, vet at dette ikke alltid har vært Kirkens
anliggende.

Jesus, som jo aldri fikk oppleve dannelsen av de Forente Nasjoner, bryter
i sin forkynnelse med alle de sentrale menneskerettigheter.
Han delte
menneskene i gode og onde. De fattige skulle oppnå rettferdighet først i
himmelen. Ved å innskjerpe Moseloven, godkjente han slaveri og salg av
kvinner. Han utlyste evige pinsler for annerledes tenkende. Diktaturet var
hans ideal, med gjeter og saueflokk som bilde. Han spådde krig på jorden
så lenge den består, og frelse bare for de utvalgte. Ved dommedag skulle
han selv dømme resten etter egne lover og uten rettferdig rettergang.

KrFs Valgerd Svarstad Haugland har uttalt at «det er viktig å ha og ta
vare på den kristne formålsparagrafen.
Den sikrer en verdiforankring for
skolen og barna, i tråd med de verdiene som har vært et godt grunnlag for
landet i tusen år.» Vi får inntrykk av at vi har hatt de samme verdiene i
tusen år, og at disse har vært kristne og positive. Hun setter likhetstegn
mellom kristne verdier og det norske verdigrunnlaget; som om det er en
selvfølge. Hvilke verdier snakker vi om? Har de virkelig ikke endret seg?
Har de entydig vært positive? Er de alle kristne? Hvorfor skal vi ta vare
på dem? Ikke overraskende sier hun lite om dette. Hun sier riktignok at
«KrF understreker at vidsyn, toleranse og åpenhet overfor mennesker fra
andre kulturer er et gode som kan bidra positivt .» Er dette de kristne
verdiene vi har hatt i tusen år? Svaret på dette er selvfølgelig: NEI! Er
det noe de kristne, kirken og Bibelen ikke har stått for så er det nettopp
vidsyn, toleranse og åpenhet. Derimot har de stått for sneversyn,
intoleranse og lukkethet. At det finnes enkelte unntak blant de kristne
endrer ikke i vesentlig grad på dette.

Vi synes ikke det er rimelig at kristenfolket skal få enerett på
menneskeverd og menneskerett
, på verdier Kirken ikke har æren for, og som
samler folk på tvers av tro. Viktige verdier i vårt samfunn er demokrati
og samarbeid, åndsfrihet og toleranse, likeverd og likestilling. Men er
dette kristne verdier?

Demokrati er ingen kristen verdi. Diktaturet var Jesu ideal, med gjeter og
saueflokk som bilde. Les Jesu lignelser, f.eks. i Lukas 19:27: «Men disse
mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit
og hugg dem ned for mine øine!» De kristne har i høy grad levd opp til
dette.

Samarbeid er heller ingen typisk kristen verdi. De kristne har konkurrert
seg i mellom om å «frelse sjeler». De har gått til krig mot hverandre for
den «rette» kristentro.

Åndsfrihet og toleranse er heller ikke kristne verdier. Jesus truet
annerledes tenkende mennesker med evig pine. Sensur og intoleranse har
vært typisk for de kristne. Religionskriger, hekse- og kjetterprosesser
taler sitt tydelige språk.

Likeverd og likestilling har lite med kristendommen å gjøre. Hvor ble det
av indianernes og afrikanernes likeverd da de ble tvangskristnet? Hva med
kvinners og homofiles likeverd og likestilling i de kristne miljøer?

Men det finnes verdier med røtter i Bibelen, og som fortsatt særmerker
kristne miljøer. Sånt som frelse, synd, skam, bot, ydmykhet, nidkjærhet,
forsakelse, underdanighet, lydighet, gudsfrykt og tukt.

Men sånne verdier vil vi kanskje ikke lenger bygge samfunnet på?

Tusen år er mer enn nok!

Skrevet av Dagfinn Eckhoff og Harald Fagerhus (m. fl.)