Når desember nærmer seg, er det noen ting som ofte går igjen. En gammel førjulsslager er ideen om «war on Christmas». Den kommer i mange varianter – enten som frykt for at jula tones ned, at kristendommen forsvinner fra offentligheten, eller at «noen» ikke viser tilstrekkelig respekt for tradisjonene våre.
Dette er et kjent mønster: Når man er vant til å være normen, kan selv den minste justering oppleves som marginalisering. Å behandles likt som alle andre, føles plutselig som tap.
Dette er også et mønster vi ofte ser i livssynsdebatten: Religion projiserer sin egen intoleranse over på andre. Når privilegier utfordres, blir nøytralitet oppfattet som angrep, og det å behandles likt oppleves som at noe tas fra dem.
Det samme ser vi i debatten om skolegudstjenester: Det snakkes som om jula forsvinner, mens den eneste reelle endringen er at skolen – en offentlig institusjon – ikke skal drive forkynnelse.
Det er helt naturlig at vi har ulike tanker om hva religion betyr.
Mange kristne forbinder skolegudstjenester med kulturarv, lys, fellesskap, tradisjon og håp, og med en historie de opplever som varm og meningsfull. Andre forbinder det med at kristendommen har spilt en viktig rolle i Norges historie.
Vi i Ateistene står et annet sted. Vi ønsker at barn først og fremst skal møte nysgjerrighet, kritisk tenkning, vitenskap og undring, ikke læres inn i religiøse dogmer. Det er ikke noe vi skjuler – det er jo hele poenget med et sekulært livssyn.
Likevel er det egentlig ikke dette som er kjernen i debatten om skolegudstjenester. Det er jo nemlig slik at alle familier står fritt til å oppsøke kirka akkurat når de vil. Det avgjørende spørsmålet her er noe helt annet:
Skal religiøs forkynnelse skje i skolen – eller i hjemmet og kirka?
Det er stor forskjell på at foreldre frivillig tar med barna sine til kirka i fritiden, og at samfunnet og skolen – som forvalter av kunnskap, danning og nøytralitet – skal gjøre dette på vegne av alle barn.
I tillegg leses dette også nå ofte inn i en generell tanke om at alt skal bli «woke» og politisk korrekt, at man ikke lenger har lov til å «si noe». Men er det egentlig det som skjer? Vi snakker om innholdet i skolen, ikke om hva folk får si og gjøre.
Ingen nekter folk å bruke fritiden etter eget forgodtbefinnende. Foreldrene står fritt til å ta med barna sine til kirka så ofte de vil. Denne rettigheten har alle, og ingen skal fratas den. Vi mener imidlertid at det en stor forskjell på frivillig religiøs praksis i hjemmet og kirka, og skolen som avsender av forkynnelse i skoletida.
Foreldre sitter ofte med en opplevelse av at noe «tas bort», selv om ingen egentlig mister en eneste rettighet. Det som forsvinner, er ikke jula – det er forestillingen om at samfunnet automatisk skal bære en bestemt religiøs tradisjon på vegne av alle.
Det er også interessant at mange av dem som ønsker at barna skal med i kirka, ikke selv tar ansvar for det. Kirka står der hele året, og gudstjenestene er åpne for alle.
Barna mister gudstjenesten kun dersom familiene selv faktisk ikke prioriterer å gå dit sammen i fritida. Kanskje var det ikke så viktig likevel?
En vanlig innvending er at ingen tvinges med på skolegudstjenestene. Barn har rett til fritak og alternativt opplegg. Det er sant. Men det endrer ikke på det grunnleggende – at kristen forkynnelse foregår i skoleregi for norske skolebarn.
Mange steder må man synlig melde seg ut av klassefelleskapet rett før jul, for å kunne få et alternativt opplegg. Kristendommen blir normalen i skoleregi. Å stå over kristen forkynnelse blir flere steder et unntak og et alternativ for spesielt interesserte. Det er et merkelig signal å sende for en sekulær skole. Det gir forrang for en bestemt liturgi utøvet av den norske kirke.
Kristendommen er ikke forsøkt kansellert fra jula. Jula er en blandingshøytid med mange historiske lag, og den blir uansett det hver familie gjør den til. Familier står helt fritt til å feire med så mye kristendom de ønsker, og kirka står like åpen som før.
Det finnes ingen «krig mot kristmesse». Det som står på spill er ikke jula, men et grunnleggende prinsipp for en sekulær skole: hvilket budskap som skal forkynnes – og om forkynnelse i det hele tatt hører hjemme i skoleregi.
Skolen skal være et sted der alle barn møtes som likeverdige, uavhengig av livssyn. Derfor må skolen formidle kunnskap, ikke tro. Resten kan familier og menigheter ta ansvar for selv.
Tobias Løvdal Myhre, Ateistene
Legg igjen en kommentar