Jol — folkets fest

Og når startet vi vår tidsregning?

Fester og feiringer knyttet til årstidene er kjent fra tidenes morgen.
Det å så sin grøde, for deretter å høste den, er knyttet til slikt.
Vi kjenner det i dag som påske, og, 50 døgn senere, pinse.

Helt i tråd med klimaet rundt Middelhavet, passet dette med en vårfest og en fest for å feire den første grøden. Kristendommen tok over festene som var urgamle fruktbarhetsfester. Å avslutte dem ville vært en katastrofe – folk ønsket å ha sine ritualer og fester. Hva man feirer er trolig mindre viktig. Man fyller det bare med nytt innhold.

Både kristendom og jødedom er bygget på ritualer. Men de manglet en vinterfest.
Hva med Jesu fødsel?

Epifania kan følges tilbake til Egypt på 100-tallet, der man feiret Jesu fødsel og dåp den 6. januar, noe den armenske kirke gjør fremdeles. Men i Roma hadde man under keiser Arealianus etablert en hedensk midvintersfest den 25. desember: Solfesten Nata’lis invic’ti – «Den uovervinneliges gjenfødelse», der solen ble født på ny. Trolig er dette basis for juletidspunktet i vår tid, og i vår del av verden. Kanskje Jesu fødsel kunne erstatte solfesten?

Religiøse fester knyttes til mysterier, så da det nye testamentet ble skrevet, kom også julen inn med en slik form (Juleevangeliet, Lukas 2, 1-20) – med Jomfrufødsel, engler og tre vise menn.

Juleevangeliet inneholder referanser til noen historisk velkjente personer:
«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.»

Altså: Keiser Augustus, og Kvirinius.

«Hele verden» kan ellers bare bety Romerriket.

I et annet evangelium, Matteusevangeliet, kapittel 2, vers 16-18: nevnes Herodes den store:
– Etter en spådom beordret han at alle nyfødte guttebarn i Betlehem skulle drepes (for øvrig en parallell til det indiske Krishna-sagnet).

Problemet var selve timingen (djevelen ligger alltid i detaljene!):

1. Augustus (63 f.v.t. – 14 e.v.t ) kunne godt vært samtidig med episoden, men så går det litt skeis:
2. Kvirinius (Quirinius) ble ført landshøvding (legat) i Syria i år 6-7 e.v.t.
3. Herodes den store levde fra minus 73/74 til minus 4 år f.v.t, og var død for lengst i år 0.

(F.v.t og e.v.t betyr før/etter vår tidsregning. Tidligere kristi fødsel- kr.f.»: dvs. «år 0».)

Folketellingene i Romerriket (som kun omfattet romerske borgere), er veldokumenterte:
I år 28 F.v.t.  var populasjonen 4,063,000 (den tidligste).
I år 8 F.v.t.  var populasjonen 4,233,000.
I år 4 E.v.t.  var populasjonen 4,937,000.

I år null var det ingen folketelling.

Så legger man folketellingene til grunn, ble Jesus født enten 8 år før eller 4 år (etter sin «fødsel»).
Legges Herodes til grunn, var han senest født 4 år før.
Legges Kvirinius til grunn, var Jesus født tidligst 6-7 år etter.
Herodes døde for øvrig ca 10 år før Kvirinius ble landshøvding i Syria.

Heller ikke noen av folketellingene ble arrangert vinterstid.
 At tidspunktene ikke sammenfaller er jo et mysterium, men den kristne julen er jo et slikt, så hvorfor ikke? Fest er fest!

Hvis vi beveger til Norden, så var julen også feiret her (det skulle bare mangle).
– Sola snur («Solsnu») ca. den 21/22 desember – og vi går nå mot lysere og varmere tider. Absolutt en fest verdig! Ordet «Jul» stammer også fra våre breddegrader:
– Norrønt: Jólablót eller jól.
– På anglosaksisk finner vi årstiden «Giuli», som omfattet desember-januar.
– På gotisk: «Fruma juleis» – november.

Den norrøne feiringen var trolig en fruktbarhetsfest knyttet til guden Frøy, som hadde et stort mannslem.

Ofring i form av bloting var nok vanlig, der man ofret ulike typer mat. De mange skålgropene som er funnet i helleristninger kan tyde på at smør var en viktig blotegave.
Juletreet er også et gammelt fruktbarhetssymbol.

I Flatøybøkene («Volsa-tåtten») er sex i forbindelse med julefeiringen mer enn antydet:
– En hingstfallos «Volsi» legges i urter og lin, og sendes rundt blant festdeltagerne, som skal si et kvad (Volse-riten) – de kvinnelige med et obskønt innhold) og med omkvedet:
«Mournir, motta denne offergave» (Mournir = Sverd, Volse = også et navn på guden Frøy.

Grisen var ellers yndlingsdyret hans, og det er mulig at det var nettopp derfor svin ble spist til jul. Vi kjenner julegris, juleskinke, juleribbe, og senere også marsipangris. En gang altså til Frøys ære!

Videre skulle det brygges og drikkes øl – i mengder. Ølbrygging var en viktig geskjeft for de norrøne folkene. 

Alle gårder hadde også nisser. De sørget for at husdyra trivdes og hadde de bra. Rundt juletida var det viktig å stelle godt med dem. Uten godt stell kunne nissene bli sinte, og det gikk dårlig med husdyra. Så nissen fikk sin julegrøt, som trolig ble spist opp av rotter og mus. Grøten forsvant, i hvert fall. Motivene inspirerte flere kunstnere:

Kornet var også viktig for julen, så julenek og halmbukker (Tors bukker?) ble satt ut på tunet. Og «julebukk» har vi gått til langt ut på 1900-tallet (julebukkene hadde masker og tigget godteri – kanskje en forløper til Halloween?).

Med kristendommen ble mye fordømt som hedenskap, og forbudt.

Til og med juleneket ble sett på som en skikk fra hedensk tid, og bannlyst.
Men det overlevde – noe småfuglene er glade for.

Jo da, den norrøne feiringen hadde nok av mysterier, i tillegg til at ordet «jul», ble overtatt og fylt med kristent innhold:

Lucia-feiringen har sin bakgrunn i Lusse, en rovfugllignede skikkelse som i årets lengste natt ledet «Lussiferden». Få husker dette i dag, men «lussekatter» spiser vi fremdeles under Luciafeiringen.

Julenissen er nok en senere oppfinnelse. Opprinnelig ble helgenen St. Nikolaus (280 – 345 e.v.t.) utpekt. Han var fra Lilleasia, men ble senere utstyrt med rød topplue, reinsdyr og fullskjegg, og forflyttet til Nordpolen.
Coca Cola Company har sett sitt snitt til å lage en helkommersiell figur, og bidratt til at jula er blitt en orgie av kjøp, salg, mat og drikke.

For slik har jo dagens julefeiring blitt – den er til dels en enorm kommersiell orgie i måltider, gaver og kirkekonserter med mer. Så man kan godt si at det «helkommerse» har overtatt den kristne julefeiringen, som igjen har overtatt den romerske og ikke minst den norrøne midtvinterfesten, der ordet «jul» stammer fra.

Men fest er jo fest – hva man fester for betyr mindre! 

Riktig nok er ikke alt «tradisjon»:
I de «gode, gamle dager» sparte man på mat og drikke frem mot julaften, da slusene ble åpnet.

I dag starter man julebordene i oktober, noe som er et totalt brudd på juletradisjonene, enten de er kristne eller norrøne.
Sunt er det uansett ikke.

God jul!