Hedenske hark 6

Vi har inngått en avtale med forfatteren Ronnie Johanson om at enkelte av hans tekster fra RKNs nettsider religionskritikk.no og annetsteds også vil bli publisert hos oss.

Ronnie Johanson er æresmedlem i Ateistene, og er av Levi Fragell blitt kalt «vår tids fremste fritenker». De fleste av hans 16 bøker om religion og annen overtro finner du omtale av på Religionskritisk Forlags nettsider: https://religionskritikk.no/religionskritisk-forlag/

Artikkelen nedenfor ble opprinnelig publisert I Humanist 2/2003. Den er lett oppdatert.

Ronnie Johanson:

Hedningene tilstår!

Om den kulturradikale bruk av ordet hedning

En rekke norske forfattere har kalt seg hedning: Henrik Ibsen, Herman Wildenvey, Kristofer Uppdal, Arnulf Øverland, Helge Krog, Gunnar Larsen, Aksel Sandemose, Nils Johan Rud, Georg Johannesen, Karsten Alnæs, Jon Michelet, Jan Erik Vold, Tore Renberg m.fl.

Da Nord-Europa ble kristnet, ble de man ennå ikke hadde omvendt, kalt ”hedninger”. Det dreide seg jo ofte om folk som bodde på heden; utenfor folkeskikken. [1] En dansk ordbok fra 1802[2] har en videre definisjon av ordet: ”En Person, som lever uden al Kundskab om den sande Gud, og dyrker Afguder. Saaledes kaldes ellers nu alle de, som ikke ere Christne, Jøder eller Muhamedaner.” Samme definisjon finnes i en bok fra 1859[3], men da var ordet forlengst tatt i bruk i enda en ny betydning, som er den som interesserer oss her.
”Herr prosten talte: Döbeln är en hedning, / Förtappad är han evigt om han dör” heter det i et dikt av J. L. Runeberg fra 1847[4]. Her finner vi ordet benyttet som en nedsettende, kristen betegnelse for en fritenker; en ugudelig person. Og hedningene har forlengst tilstått, det er nettopp det vi er. Men ikke nødvendigvis ateister (selv om de fleste av dagens hedninger sikkert er dét også).

Hvem som først stolt benyttet ordet om seg selv, er det selvsagt umulig å fastslå. Antagelig skjedde det ikke lenge etter at skjellsordet var tatt i bruk, og høyst sannsynlig var svenskene før oss. Allerede omkring 1770 utbryter skalden Carl Michael Bellman ekstatisk: ”Jag är en hedning! Hjärta, mun och krafter dyrka vinets gud”. [5] I Tyskland bekjente Goethe sin hedenskap [6], og Heine fulgte opp. [7] I Danmark brukte kulturadikalismens portalfigur i Norden, Georg Brandes, ordene hedensk og hedning til dels i moderne forstand og med positiv valør. [8] Snart kom hedningen Erik Skram til. [9] Hans norske forlovede het Amalie, og skulle bli enda et bindeledd mellom dansk og norsk litteratur.

I Norge var antagelig Henrik Ibsen blant de første erklærte hedninger. I et brev til Bjørn- stjerne Bjørnson skrev han, 23. mars 1884: «… jeg er jo riktignok en hedning også på det politiske område». At han var hedning i vår betydning, gikk han altså ut fra at hans gamle venn visste fra før. Troen på en personlig gud hadde han forkastet allerede som apotekerlærling i Grimstad, ifølge ungdomsvennen Christoffer Due. «All religion vil falle» skrev han til Brandes i 1871.

Skal vi tro Aasmund Olavsson Vinje, var historikeren P.A. Munch enda tidligere ute. I hvert fall skriver Vinje: ”Munch var stor nok til å vera heidning, som våre forfeder han skreiv so vel om.” [10] Munch var neppe åsatroer, så hvis han var hedning, må det ha vært i betydningen selvvalgt ikke-kristen. Dette har imidlertid ikke latt seg bekrefte.

Ordet hedning har allikevel aldri vært blant de vanligste som de vantro har brukt om seg selv. Bjørnson kalte seg fritenker [11] og agnostiker [12], og alt før han selv hadde brutt med kristen- dommen kan han berette om grupper av rasjonalister og positivister blant sine tilhengere [13]. Ordet ser heller ikke ut til å ha funnet grobunn i arbeiderbevegelsen; ”fritenker” var den vanlige betegnelse her. [14]

Men noen gikk lenger. Hans Jæger forteller følgende om et møte i diskusjonsklubben ”Fram” i mai 1881:

Formanden havde indledet med et længere foredrag om Darwin og hans betydning for den moderne videnskab, efter foredraget havde der vært diskussion, og under den var man tilslut kommen ind paa kristendommen, dens forhold til moderne videnskab og kunst – og til livet. Det sidste havde især tændt fyr i gemytterne og den ene efter den anden havde rejst sig og talt om kristendommens uhyre forsyndelser mod livet. Fra alle kanter og i de forskjelligste former var det blet fremholdt, hvorledes kristendommen med sin forsagelseslære enten dræber trangen hos den unge slægt til et friere, rigere og fyldigere liv end det der kan leves under de gamle samfundsformer, eller ogsaa holder den nede og derved bevirker, at den, istedenfor at faa sit udslag i samfundsreformatoriske bestræbelser, slaar ud i en privat nydelsessyge, som saa igjen fremavler alle de samfundsonder, man med et fælles navn kalder usædelighed, og som uafladelig kræver sine tusinder og atter tusinder af ofre. – Fra alle kanter og i de forskjelligste former var dette blet fremholdt med harme og indignation, og kristendommen i kraft deraf erklæret for Frams hovedfiende. (…) Han forhørte, om flere vilde ha ordet. Ingen forlangte det. – Vel, saa tænker jeg, vi til beslutning drikker en skaal for hedenskabet – skaal for det moderne hedenskab! – Skaal! skaal for hedenskabet! Roptes der fra alle kanter, og skaalen blev drukket af alle.[15]

Den frisindede forening ’Fram’ ble stiftet av radikale studenter i 1880, og telte navn som Gunnar Heiberg og Johan Castberg foruten Jæger selv. Foreningen hadde sin opprinnelse i en gruppering studenter rundt Olaus Fjørtoft [16] på 1870-tallet, men av disse var bare Ola Thommessen tilbake.

I 1907 åpner så Herman Wildenvey sin debutsamling Nyinger med disse vidgjetne ord:

Disse vers er vilde vækster i en sommer drysset hen, hvergang glæden over livet var mig stærk og nær og ny.
De er skrevet af en hedning, som ei leved af sin pen,
og som kun er den og den . . .
Og som om og om igen
spidded pennen hen i væggen . . . Men tog vældig fat på ny.

Lenge trodde jeg dette var første gang en norsk dikter sto fram som hedning. Men under arbeidet med diktantologien Opprør kom jeg over følgende strofe:

Det vrimler av munker paa Pincio,
av sorte og brune og graa.
Hei! væk med de gustne munker,
se, himlen er høi og blaa,
og solen skinner derute
paa Soraktes snehvite tind.
Jeg vilde, der kom en scirocco,
en jublende hvirvelvind
og jog både munker og prester
i kirkekjællerne ned,
saa Roma, det pinte Roma
fik puste en dag i fred.
Jeg knytter i had min næve
mot Peters knugende dôm
og hører mig trotsig mumle:
der er hedninger endnu i Rom.

Diktet [17] er skrevet i Italia i 1901 av Andreas Jynge, Kristian Horns svigerfar. Horn stiftet Human-Etisk Forbund i 1956, og så med velvilje på stiftelsen av Det norske Hedningsamfunn i 1974. Da Hedningsamfunnet valgte denne betegnelsen, var det for å knytte an til den kulturradikale tradisjon for bruk av ordet hedning, først og fremst representert ved Arnulf Øverland. (Postscriptum: I 2017 endret Hedningsamfunnet dessverre sitt stolte navn til «Ateistene».)

I 1933 sto Øverland tiltalt for blasfemi, etter å ha holdt foredraget ”Kristendommen – den tiende landeplage” i Studentersamfundet i Oslo. [18] Han hadde forlengst erklært seg som hedning [19], og gjorde det på ny både i selve foredraget og under rettssaken [20]. Etter krigen forlot han mange av sine radikale standpunkter. I 1962 hadde kristenstudentene i Oslo hørt rykter om at den gamle spotter var kommet på bedre tanker, og inviterte ham til å holde et nytt, offentlig foredrag om kristdommen. Men forsamlingen ble sjokkert – dikteren fra statens æresbolig i Grotten startet med å erklære at han nok fremdeles var ren hedning. Og hedning forble han til det siste: Hans datter Åsil kunne fortelle meg at ”han døde som en god hedning”. [21]

En annen av mellomkrigstidens store hedenske kulturradikalere, Helge Krog, brukte ordet hedning som en hederbetegnelse alt som ung journalist i 1914, i en hyllest til Nils Collett Vogt på 50-årsdagen.[22] Derimot morer han seg med å kalle en av radikalismens hovedmotstandere, Ronald Fangen, for ”kristningen.” [23]

Krog kunne skrive som følger (om Sigrid Undsets middelalderroman Olav Audunssøn og hans børn, 1927):

… verst er den ulidelige tone av kristelig traktat og huspostille, som undertiden skjemmer fremstillingen: ’Han hadde tapt sin kristenmanns tro – enda han visste, det som han hadde trodd engang, det er alt som er og var og blir, og bare han selv var det som ikke var, men så mange ganger hadde han valgt seg selv og det som intet var, så han hadde tapt syn og sans for det som var Livet.’

En rettskaffen hedning kan få hodepine og brekninger av denne overmåte hellige men selsomt dunkle tale. (…) jeg kan ikke befri meg for en følelse av at Sigrid Undsets skildring av sine personers religiøse mentalitet har tatt farve av en mer eller mindre bevisst tendens hos forfatterinnen (…) Av sinn, av tenkemåte er de helt og holdent kristne, så katolske i hodet som fru Undset selv. Men var de det, bare to hundre år efter slaget på Stiklestad? Fredrik Paasche mener ja, Edvard Bull mener nei. Paasche er kristen, han slutter seg til fru Undset. Bull er hedning, jeg slutter meg til Bull.”

Eller slik (om Sigurd Hoels Syndere i sommersol, 1927):

”Hei, bekymrede fedre og mødre – her er en virkelig usedelig bok! Skrik opp, så alle nykonfirmerte kjøper den. Hei og hopp, alle prestemenner fra Nordkapp til Lindesnes, her lukter det hedenmanns blod!”24 Prestemennene lot seg villig provosere, og angrep boken fra syv prekestoler i Oslo på en og samme søndag. [25]

Tredjemann i det kulturradikale triumvirat, Sigurd Hoel, brukte ordet på samme måte. I nøkkelromanen Sesam Sesam fra 1938 slår han til alle kanter, og ikke minst får hans eget miljø kritikk. Til og med for mangel på religionskritikk! Hovedpersonen Jens Bårdsen har følgende tanker om skribentene Gram, Valemo og Blaker, som har henholdsvis Krog, Øverland og Hoel selv som modeller: ”Gram var sønn av en prest, Valemo av en klokker, Blaker av en kirketjener – jo, Norge var et kristent land! Men hvor var det blitt av beretningen om livet blant de gudelige, det som hadde gjort dem til hedninger? Hå! Altfor simpelt stoff for så fine penner!” [26]

Høsten 1930 hadde triumviratet hatt planer om å starte et ”kamptidsskrift”. Nini Roll Anker skriver i sin dagbok 1. oktober:

Hadde for et par dager siden Hoel, Krog og Øverland til middag og konference (…) De tre vil nu starte et kamptidsskrift, fire ganger om året skal det komme. Det faar sikkert en kort levetid (…) Av disse tre er vel Arnulf Øverland den eneste ihærdige. Helge er for negativ, men det beste hodet. Hoel har en slags flamme i sig, men han er den yngste, og under stærk paavirkning av de andre to. En antirelgiøs propaganda har jeg liten lyst paa (…)

Dette må forstås som at religionskritikk var tenkt som en hovedoppgave for organet deres. Et par år senere var planene blitt mer ambisiøse og konkrete. Ukeavis skulle det bli, med Krog, Hoel, Øverland og Hans Heiberg i redaksjonen. Alt som foreligger er imidlertid en løpeseddel fra januar 1933 om en kommende avis kalt ”Tendens».27 Øverland fikk annet å tenke på da han neste måned ble anmeldt for blasfemi.

Dessverre fikk de kulturradikale forfatterne aldri i gang hverken tidsskrift eller avis. Isteden ble Dagbladet kulturradikalismens organ. Redaktør gjennom flere tiår var Einar Skavlan, en hedning så god som noen. Skavlan døde i 1954, og ble avløst av en annen ateist, Gunnar Larsen, som hadde arbeidet i avisen siden 20-tallet. ”Vi får vel fortsette å være hedninger her i Dagbladet” sa han til Simen Skjønsberg en gang midt på femtitallet. [28] Det kan vel diskuteres om avisen har holdt sin sti ren i så måte. [29]

Kristenfolkets fremste talsmann i disse årene var indremisjonsformannen, professor Ole Hallesby (mannen som i 1933 gjorde politiet oppmerksom på Øverlands blasfemiske foredrag). I sin ”Sedelære” fra 1928 advarer han ikke bare mot kulturadikalismen, men mot kulturen som sådan:

En kristelig kultur har aldrig eksisteret. Og vil vel heller aldrig opstaa i dette tidsløp. Al empirisk kultur er organiseret ikke om korset, men utenfor korset, størsteparten ogsaa mot korset.(…) literaturen og den sceniske kunst har nedbrudt vort folks sedelige helse mere systematisk end noget andet. (…) Det er med denne hedenske kultur som med de smitsomme sygdomme: vi holder os mest mulig væk fra dem. Lægerne og søstrene, som skal ta sig av disse syke, må studere sygdommen og paata sig den resiko, som det er at hjælpe de smittede. Saaledes er der ogsaa enkelte kristne, som ifølge sin naturlige utrustning, sin naadegave og sin kaldsgjerning maa paata sig den resiko at studere disse kulturfænomener og komme dem til hjælp med Kristi kraft. Og disse tør da ogsaa med frimodighet be Gud om at bli bevaret for smitte. Men de øvrige troende vil takke Gud, fordi de av ham fritages for at skulle maatte forurense sin sjæl med det hedenskap, som fylder størsteparten av vor skjønliteratur og vor sceniske kunst.(…) den kultur, som nu møter oss i hele den civiliserte verden, er efter sin ledende tendens om mulig endnu mere hedensk end nogensinde: de førende kulturmennesker i videnskap, kunst, litteratur, presse, politik, uanset om de er aristokrater eller ’proletarer’, de lever ikke bare uten Kristus, som de vanlige hedninger, men de er hedninger i 2den potens, forsaavidt som de har forkastet Kristus, og lever i en mere eller mindre bevisst kamp mot ham.” [30]

Og stadig flere hedninger tilstod med et glimt i øyet at det var det de var, og at det var slik de var: De rett og slett forkastet Kristus, og en del av dem ville til og med bekjempe kristendommen (men selvsagt ikke et snart to-tusenårig lik). For Hedningsamfunnet var navnet en liten programerklæring i seg selv. Man ønsket å provosere ved å bruke et skjellsord om seg selv, men også å gjøre det respektabelt å være ugudelig. I første nummer av medlemsbladet skriver organisasjonens senere sekretær gjennom 25 år, filologen Erik Eckhoff: ”Ordet ’Quaker’ (en som skjelver) var også opprinnelig et skjellsord, men kvekerne har så menn forstått å skape respekt for ordet. La oss ta eksempel av dem!” [31]

Selvsagt har også adjektivet ”hedensk” vært et stygt ord. Da forfatteren Johan Simensen skulle gi ut diktsamlingen Vandring mot morgenland på Aschehoug tidlig på femtitallet, ville forlagskonsulenten at Simensen skulle omarbeide de to siste linjene i første strofe av åpningsdiktet ”Jeg tror”:

Jeg tror at livet, armt og stritt
og døden ofte bittert nær,
ble meg til glede gitt
og at jeg har en gjerning her.
Kort er den tid jeg fikk,
rydd grunn, la spire, gro!
Å, for en hedensk skikk
å gå omkring med slik en tro.

Og finnes det en himmel til,
så plantet jeg den selv en gang,
og der er intet harpespill,
men dagens lyse jubelsang.
Og gatene har ikke gull
og ingen myk skarlagen rød,
men svart og grotung muld
som gir meg dagens trygge brød.

Om sorg og nød og bitter skam
i mørket tett omkring meg sto,
jeg finner alltid fram
i deg, min dyre livsens tro.
I naken strid, i lek og drøm,
usårlig gjennom alt som skjer,
du gjør meg stolt og glad og øm.
Så skal jeg ikke tvile mer.

Aschehougs konsulent var Eugenia Kielland, som på trettitallet hadde markert seg som en av kulturradikalismens motstandere. Simensen svarte: «… jeg kan ikke forstå at dette med ’hedensk skikk’ skulle låte så bortenfor alle hauger. Livsdyrkelse blir da fremdeles sett på som temmelig hedensk av nokså mange her i landet. Jeg må la det stå.» [32]

Diktet er et genuint uttrykk for et livssyn, men det er neppe mange som har kalt sitt livssyn hedensk. F.eks. regnet Hedningsamfunnet seg ikke som et livssynssamfunn men som en humanistisk frigjøringsbevegelse. Spurte man et medlem om hvilket livssyn han eller hun hadde, ville svaret vanligvis være ”humanismen”. [33] I navnet bevegelsen hadde valgt, lå det at man var stolt over å være et ugudelig menneske; en som gjorde opprør mot kristendommen. Og som dessuten ville bekjempe andre autoritære religioner. Hedningsamfunnet var blant de første som gikk ut mot islam på et grunnlag som ikke var fremmedfiendtlig, men rent religionskritisk. [34] (Her må det innskytes at etter navneendringen til «Ateistene» har organisasjonen definert seg som livssynssamfunn og fått statsstøtte som sådan.)

Men Hedningsamfunnet var som vi har sett, hverken de første eller de eneste fritenkere som har brukt ordet hedning om seg selv. I tillegg til de nevnte, har i hvert fall følgende eldre forfattere kalt seg hedning for å markere avstand til kristendommen: Kristofer Uppdal, [35] Hjalmar Christensen, [36] Erling Winsnes [37], Nils Johan Rud, [38] Aksel Sandemose. [39] Samt André Bjerke (diktet Atlantis) [40] og Kristen Gundelach (diktet Cypresser i aftenvind) [41], dersom diktenes jegperson er identisk med dikteren. Senere har folk som Harald Sverdrup [42], Jan Erik Vold, [43] Jon Michelet, [44] Karsten Alnæs [45] og Georg Johannesen [46] og Tore Renberg [47] fulgt opp. Og i de siste årene har man av og til sett at journalister har inndelt folket i to grupper: religiøse og hedninger. [48] Det gamle skjellsordet er kanskje i ferd med å bli et honnørord?

En sluttbemerkning: Ordet hedning er av og til blitt benyttet av religiøse og politiske ut- grupper som står de fleste hedninger meget fjernt (på lignende måte er det jo med betegnelser som sosialist og humanist). Dette var nok et større problem i mellomkrigstiden enn nå.

Takk til følgende for opplysninger: Harald Fagerhus om Ibsen og Aakervik, Åsil Øverland om Arnulf Øverland, Randi Bård Størmer om Einar Skavlan og Gunnar Larsen, Helge Seip om Einar Skavlan, Tryggve Aakervik jr. og Marion Aakervik om Tryggve Aakervik, samt Randi Evensmo og Tryggve, Gro og Solveig Aakervik om bruk/ikke-bruk av ordene ”fritenker” og ”hedning” i arbeiderbevegelsen.

Noter

[1] Politikens Etymologisk Ordbog. København 2000. De Caprona: Norsk etymologisk ordbok 2013 s. 896..

[2] Dansk Ordbog. Kiøbenhavn 1802.

[3] C. Molbech: Dansk Ordbog. København 1859.

[4] ”Döbeln vid Jutas” fra Fänrik Ståls sägner (trykt 1848). Hedningen Döbeln kaller seg selv ”fritänkare” i diktet, men han er ingen ateist. Georg Karl von Döbeln var en historisk person; en av hærførerne under forsvaret av Finland mot det russiske angrep 1808-09.

[5] Fredmans epistlar nr. 23. Svenskt biografiskt lexicon (III, 1922) mener Bellman her taler på egne vegne, selv om ordene er tillagt drukkenbolten Fredman.

[6] ”Unser entschiedenes Heidentum…” Brev til Jacobi 7. juli 1793.
”Det forekommer meg gamle hedning ganske underlig å se korset plantet på min egen grunn …” Brev til Jacobi 1808, sitert av Georg Brandes i Hovedstrømninger (1873). Samlede skrifter IV p 449f.

[7] I 1848 lå Heinrich Heine for døden i Paris, og skrev sitt testamente. Her sier han at han har levd som en god hedning (”bon payen”), aldri sluttet seg til religiøse dogmer, og ikke ønsket noen prest ved begravelsen (som ung hadde han av hensyn til en påtenkt juristkarriere konvertert fra jødedom til kristendom.) Dødsleiet trakk ut, og i 1851 skriver han: „Ich hatte damals noch etwas Fleisch und Heidentum an mir, und ich war noch nicht zu dem spiritualistischen Skelette abgemagert, das jetzt seiner gänzlichen Auflösung entgegenharrt.“ (Etterord til Romanzero). Se for øvrig min bok Blasfemi 1989 p. 79-83.

[8] Se f. eks. Hovedstrømninger (1873), Samlede skrifter IV p 316. Eller omtalen av Erik Skram i Samlede Skrifter III, p 183f. ”en Hedning med sand Kulsviertro paa Idealer…” Brandes’ syn var for øvrig at ”Religionen er altid en ond Magt, har i 9 Tilfælde af 10 kun gjort ondt og er vel Menneskehedens Grundulykke, et Produkt af dens Evne til Hallucination” (brev til Bjørnson, 21 mai 1880).

[9] Fra hans bok Gertrude Coldbjørnsen 1879, p. 21:
„Jeg er ikke kristen”. ”Men hvad er Du da?« Gertrude saa med den højeste Forbavselse paa sin Veninde.
Den unge Frue havde staaet ved Vinduet, og medens det skumrede set ud paa Vinterlandskabet. Nu vendte hun sig om og lagde Haanden paa Gertrudes Skulder. ”Du er for ung, Gertrude, til at vide Besked om den Slags Ting, men det vil vel ikke vare længe, saa vil Du lægge Mærke til, at Du er omgiven af flere Hedninge end af mig og min Mand”. ”Hedninge!” udbrød Gertrude, ”det er jo umuligt – dem er der ingen flere af – – i Europa”.
Fru Winge lo paa sin rolige Maade: ”Du finder nok nogle”, sagde hun. ”Det kan jeg ikke forstaa”, sagde Gertrude og rystede tankefuldt paa Hovedet – ”Tror Du da ikke paa Gud?” ”Nej, ikke paa det, Du kalder Gud”.

Skrams eget syn fremgår f. eks. av et brev til Amalie av 2. januar 1884. Hans norske forlovede hadde gitt uttrykk for jødehat fordi Georg Brandes hadde skuffet henne. Skram svarer at hvis hun med dette mente at hun var ”villig til at støtte den antisemittiske Bevægelses allervidest gående Foretagender, regner jeg dette for en Ulykke af samme eller verre Art som hvis Du en dag går hen og tror på Jomfru Maria eller Kristusmythen.” (Amalie svarer for øvrig at ”helst af alt vilde jeg lære at stryke mitt had, lære at holde af dem – og det kan du måske hjælpe mig til”).

Eller brevet av 1. mars 1884, etter at Amalie hadde uttrykt ønske om kirkelig vielse, fordi borgerlig vielse ikke nøt samme aktelse som den kirkelige: ”Mig vilde det pine som en virkelig Urigtighed at have med en Præst at gøre, en Ærgrelse, som vilde følge mig hele mit Liv. At stå med blottet Hoved i et så kaldet Guds Hus eller høre på det forargerlige Sludder, han læser op af en Bog og være Deltager i Komedien – uf, kun den hårdeste Nødvendighed kan gøre sligt tilladeligt. Jeg holder paa denne udvortes Sanddruhed, det er ved den, at den ene puffer den anden frem i Verden.” Amalie ga seg, og innrømte at ”Det vilde også for mig været meget ubehageligt at skulle ha gået ind i en kirke ved den leilighed”. Så ble hun Amalie Skram, uaktet…

[10] Brev til Botten-Hansen, 11. juni 1863. Om Tormod Kolbrunarskald skriver Vinje at han var ”fritenkjar, som alle gode diktarar hava vorit.” (Ferdaminni frå sumaren 1860). Noe lignende skriver for øvrig Bjørnson: ”Ingen stor Digter er kristen” (artikkelen Om Trosfrihed).

[11] Bl.a. i brev til J. Sutter 29. november 1881, til A. Kielland 9. februar 1887 og til Chr. Collin 20. juni 1901.

[12] ”Jeg er agnostiker – min udødelighed er slægten – min religion menneskekjærligheden.” Sitert av Chr. Collin i brev av 27. november 1889.

[13] ”Her er blant ungdommen ved universitetet mange rationalister, mange positivister; de slutter sig alle om mig…” Brev til R. Schmidt 9. mars 1872. I ’Bjørnson-foreningen’ (!) i studentersamfundet sidder Grundt- vigianerne ved ét bord, positivister ved et annet, rationalister ved et tredje, blandinger ved et fjerde.” Brev til M. Rode 2. februar 1872. Utropstegnet er Bjørnsons.

[14] Kristiania Fritænkerforening ble stiftet av anarkosyndikalistisk arbeiderungdom omkring 1908. Den ble gjennopplivet høsten 1915 og eksisterte ennå så sent som i 1935, som Oslo Fritenkerforening med sosialdemokraten (tidligere anarkosyndikalist) Tryggve Aakervik (1893-1952) som formann. I Bergen ble Fritænkerklubben stiftet i 1908 eller 09; også denne dominert av anarkosyndikalistiske arbeidere.

[15] Fra Kristania-Bohêmen, Kristiania 1885/Oslo 1976, p. 87 f. Boken er en roman, men så selvbiografisk at det er grunn til å tro at skildringen ligger nær virkeligheten. Jæger nevner dessuten foreningen ved dens rette navn, og ga ut boken bare fire år etter at møtet fant sted. På den annen side var flere teologistudenter med i Fram (Bernt Støylen, Anders Hovden m.fl.)

[16] Fjørtoft døde alt i 1878, og kalte seg ikke selv hedning. Han ble kalt fritenker av sine motstandere, men i realiteten var han en liberal kristen som bekjempet prestevelde og dogmatikk. Også ordet ”fritenker” var dengang sterkt stigmatiserende. I 1874 hadde Fjørtoft stiftet den første sosialistiske organisasjon i Norge etter thranitterbevegelsen: Norske Arbeideres Forening.

[17] Det vrimler fra samlingen Egne veie, 1903.

[18] Egentlig skulle foredraget 21. januar ha vært holdt av Helge Krog, som ble syk. Øverland overtok på kort varsel; muligens bygde han på et utkast av Krog?

[19] Ifølge Sigurd Hoel, Tidens Tegn 30. august 1930.

[20] I retten sa han bl.a.: Vi hedninger er ansvarlige for det vi gjør. Vi er nødt til å ta følgene. Vi tror nemlig, at en handling har følger. De kristne har det atskillig lettere. De kan bare gå inn i en kirke og ”tro”.

[21] Dette da jeg spurte om hun kunne dementere rykter om at han skulle ha omvendt seg på dødsleiet. Slik likskjending er mange kjente fritenkere blitt utsatt for (f. eks. Darwin, Voltaire, Paine, Bradlaugh, Ingersoll og Bjørnson). – Opptak av foredraget fra 1962 er bevart, og Religionskritisk Forlag har gitt det ut på CD.

[22] ”… sammenligner vi den unge livsbejaende hedning fra de første yre vers, med det menneske som trær os i møte fra hans sidste verker, saa vil vi se en stor sammenhæng, en sammenhæng, hvis røde traad er den bestandige troskap mot sig selv.” Verdens Gang 24. september 1914.

[23] Tidens Tegn 23. august 1930.

[24] Begge sitatene gjengitt etter Meninger om bøker og forfattere, 1929.

[25] Øystein Rottem: Sigurd Hoel – et nærbilde, 1991, p.130. Rottem skriver videre: ”Som alltid var det ungdommen geistligheten var bekymret for. For det første kunne de unge ta skade på sin sjel ved å lese den. Romanen oppfordret jo direkte til utukt. For det andre ga den et helt feilaktig og karikert bilde av den friske og sunne norske sportsungdommen. Men likevel: presteskapet hadde på fornemmelsen at at en ny moral var i ferd med å vinne innpass blant de unge. Et nytt syn på seksualiteten, et nytt syn på erotiske forhold før ekteskapet, et nytt syn på kvinnen. Desto viktigere var det å rive ugresset opp med roten straks, før det bredte seg til videre kretser.”

[26] Sesam Sesam p. 312. Rollemodellene Krog og Øverland hadde i virkeligheten ikke klerikale fedre; Krog kom fra et ytterst frisinnet hjem (men hadde prester som stamfedre fra farfaren og syv generasjoner bakover). Krog og Hoel har i liten grad tatt opp kristendommen til skjønnlitterær behandling, noe som ikke kan sies om Øverland. Han og Krog angrep dessuten ofte kristendommen i sin polemikk. Hoels egen far var lærer og kirkesanger. Kritikken for mangel på religionskritikk rammer altså pikant nok først og fremst Hoel selv, i tillegg til resten av miljøet.

[27] Her gjengitt i faksimile. Jeg fant løpeseddelen og sitatet fra Roll Anker i hennes dagbok i Universitetsbibliotekets Håndskriftsamling.

[28] Skjønsberg i et intervju med Randi Bård Størmer, Gunnar Larsens biograf. Personlig meddelelse fra Størmer til undertegnede. Skjønsberg begynte i Dagbladet i 1954; Larsen døde i 1958.

[29] F. eks.ble bladets kulturredaktør fra 1978 til 85, Hans Fredrik Dahl, i 2003 tildelt Hedningsamfunnets spottpris ”Kristendummen” for en artikkel i Dagbladet 2. november 2002. Han skrev: «Åpenbaringer er så avgjort verd å lytte til; ja , de er og blir vårt sikreste grunnlag for innsikt i tilværelsens hemmeligheter. Hvor ville vår sivilisasjon stått i dag uten Johannes’ åpenbaringer på Patmos?» Bibelens siste skrift; en svovelpreken om Dommedag, er altså grunnlaget for vår sivilisasjon? Jeg tok før pristildelingen kontakt med Dahl for å høre om han virkelig mente dette, og det viste seg at han sto ved hvert ord. Få år senere konverterte Dahl ikke uventet til katolisismen.

[30] Dr. O. Hallesby: Den kristelige sedelære, 1928, p. 212f, 270, 272. Hallesby tar videre til orde for dødsstraff, selv om den skulle ramme uskyldige (!) Krigen er Guds straff, ”derfor er ingen krigens gru uforenlig med Guds hellige og straffende kjærlighet. Heller ikke de mange ’uskyldiges’ lidelser under krigen.” For ”den som kjenner korsets hemmelighet” vet at ingen av oss er uskyldige. Synd, derimot, er noe ganske annet – for eksempel kortspill og dans! Dansen er faktisk ”den mest ødeleggende pest som går gjennom våre folk”. Dr. theol. Kristian Schjelderup skrev om boken i Dagbladet: ”…skal den moral professor Hallesby doserer, være den kristne, da må det åpent sies, at den moral han betegner som hedensk står langt over den kristne.” (Dagbladet 24 11 1928)

[31] Oss hedninger imellom nr. 1, 1975.

[32] Udatert brev til Eugenia Kielland i Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[33] Alt i første nummer av bevegelsens organ ”tro det –” heter det i en usignert, redaksjonell artikkel (av Dagfinn Eckhoff): ”Vårt livssyn er kanskje ikke noe revolusjonerende nytt. Humanismen har røtter langt tilbake i historien. (…) To stikkord er viktige for å forstå humanistenes livssyn: Egenverd og samhørighet. Opplevelsen av egenverd – at vi eksisterer og er verd noe, at hver og en av oss er noe uerstattelig – er nødvendig for at vi skal bli i stand til å gi noe til våre medmennesker, til virkelig å oppleve samhørighet og vise sann solidaritet.” (tro det – nr. 1, 1975)

[34] I 1989 ga Religionskritisk Forlag, et underbruk av Hedningsamfunnet, ut Allahs lille brune med uhyrlige Koransitater. Redaktøren var anonym pga. Rushdie-fatwaen, men det kan nå røpes at det dreide seg om undertegnede. Samme år marsjerte 3000 muslimer gjennom Oslos gater (mennene foran, kvinnene samlet i baktroppen) for å stoppe utgivelsen av Rushdies bok ”Sataniske vers” i Norge. Hedningsamfunnet var alene om å arrangere motdemonstrasjon, under parolen TRYKKEFRIHET. En rekke andre organisasjoner ble invitert til å delta på lik linje, men ingen ønsket å gå ut offentlig. Inntrykket var at de hverken ønsket å forbindes med Hedningsamfunnet eller med islamkritikk. Det første fordi organisasjonen ikke ble ansett som stueren, det siste av frykt for rasismestemplet.

[35] ”So vidt eg veit er eg den fyrste proletar i ætta, og kanskje den fyrste heidning”. Brev til forleggeren Olaf Norli, november 1908, Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[36] Ifølge Sigurd Hoel, Tidens Tegn 30. august 1930 (”en erklært hedning som Hjalmar Christensen…”).

[37] ”er det ikke akkurat det vi hedninger har gått og lurt på hele tiden, om det ikke er så at Jesus har tatt feil på dette ene og avgjørende punkt, som er hovedinnholdet i hans liv og lære, nemlig at vi skal la være å gifte oss, og holde op å arbeide, fordi dommedag kommer om en ganske kort tid. (…) vi hedninger er glad i sannheten og sier den, mens disse kristne innrømmer sannheten”. Berget nr. 4-1932; artikkelen ”Kirken og løgnen”. Berget var organ for Arbeiderpartiets studentgruppe.

Rabulisten Erling Winsnes (1893–1935) tenderte politisk mot fascismen, men sto kulturradikalerne nær på andre områder. I årene rundt 1930 bodde han i Spania (sommeren 1932 på et ullteppe på stranden i Benidorm!) og det var vennen og sosialisten Helge Krog som hadde fått artikkelen inn i arbeiderpartiorganet. I april 1933 skriver Winsnes til Eli Krog: ”Jeg sendte en artikkel ”Hedninger til himmelen”, naturligvis i papirkurven, det er skandaløst. Derimot ser jeg at Helge hadde faat ind min artikkel om kirken og løgnen i ”Bjerget”, et blad jeg ikke ante var til. Er der også honorarer til? (…)” (Det var Dagbladet som hadde refusert ”Hedninger til himmelen”, hans kommentar til Øverlandssaken, som dessverre er gått tapt.)

[38] Den hedenske midtsommerfest, Arbeidermagasinet 25, 1935: ”Festen er et uttrykk for livsglede. Vi feirer den i ett med naturen, som hedninger. God, gammeldags, moderne hedenskap, og der er ingen fremmede guder for oss, solen er da gud selv. (…) Natten tilhører oss hedninger.”

[39] ”Jeg var og ble en hedning (…)” Årstidene nr. 9/10, 1954.

[40] Fra samlingen Fakkeltog, 1942. Dette var før Bjerke ble antroposof.

[41] Fra samlingen De lette fjed forbi min bolig, 1922. Gundelach endte for øvrig som katolikk, etter et mellomspill som nazist.

[42] Kalte seg ”en religiøs hedning” ifølge sogneprest Kirsti Aasen, Aftenposten 11. februar 1993.

[43] A-magasinet 25. mai 1991.

[44] ”Jeg er antagelig den hedning som har talt mest i norske kirker.” På kirkebakken, NRK radio 21. juli 1991. ”Jeg er fremdeles hedning, som jeg synes er et bedre uttrykk enn ateist.” Til bladet Familien, 1991.

[45] Dagbladet 13. desember 1993.

[46] Etterord til Dikt i samling, 1995.

[47] «Og nå har vi feiret jul. Til og med vi hedninger. (…) Jesus var en mann med seriøs stormannsgalskap og betydelige metafysiske vrangforestillinger.» Tore Renberg i Stavanger Aftenblad 28.12 2007. 

[48] Journalisten og forfatteren Paul Gjesdahl tenderte mot dette alt i 1930: ”…hovedproblemet i all moderne religionsdebatt – mellem de de kristne retninger innbyrdes og mellem kristne og de nyeuropeiske hedninger (…) er nemlig: i hvor høi grad er kristendommen den samme nu som for atten hundre år siden?” (Dagbladet 5. juli 1930).