Tekst: Torleif Werenskiold
Det var en vår i gammeldagse tider, da verden ennå var ung nok til å tro på det meste og klok nok til ikke å tvile på det. Sneklokkene løftet hodene sine, trærne nikket søvnig i vårvinden, og fuglene øvde på morgensangen sin, noen riktignok med heller laber treffsikkerhet.
Midt i denne vårlige våkningen bodde en hare ved navn Hare Månekanin. Han var egentlig en ganske vanlig hare – bortsett fra at han hadde én svakhet: Han elsket å være i sentrum av oppmerksomheten. Dersom vinden blåste litt ekstra dramatisk i pelsen hans, kunne Hare Månekanin finne på å late som han var fanget i et naturfenomen kun han kunne overleve. Så da ryktene begynte å svirre blant menneskene om at harer la egg, og at de mystiske eggene var et tegn på vårens magi, fikk Hare Månekanin seg litt av et sjokk. Ikke fordi det ikke stemte – det gjorde det absolutt ikke – men fordi han skjønte at her fantes en mulighet.
“Egg, ja…” mumlet han for seg selv. “Det har jeg aldri prøvd. Men folket tror det. Og når folket tror noe, er det nesten som om det allerede har skjedd.” Han kjente et sitrende sug efter rampestreker i potene. Dette måtte undersøkes.
Ute i skogen fantes det én skikkelse som visste alt om mat, lagring, søtsaker og … mysterier som forsvinner fra kjøkkenbenker. Det var Choco von Nøtt, skogens mest sofistikerte sjokoladeekorn. Choco bar på en liten flosshatt han aldri tok av, selv ikke når han sov. Han kunne lage sjokolade av alt – bær, nøtter, drømmer, stjerneskinn – alt sammen blandet med en klype hemmelighet og en neve tålmodighet.
Hare Månekanin fant ekornet balanserende på en kvist, mens han finjusterte smaken på en ny sjokoladetrøffel med en minimal antydning av grantopp og selvtillit. “Choco!” ropte Hare Månekanin og viftet dramatisk med ørene. “Jeg trenger din hjelp. Folket tror jeg legger egg!” Ekornet hevet et øyenbryn. “Legger du egg?” “Nei! Men jeg kan begynne hvis vi spiller kortene våre riktig!” Choco virret med barten. “Vanlige egg er jo kjedelige. Skal du først lure menneskene – og imponere dem – må det være noe bedre. Noe søtere. Noe ingen fugl kan konkurr … vent litt.”
Og med det glitret det i ekornets øyne. “Sjokolade,” sa han. “Egg av sjokolade!” Choco von Nøtt satte straks i gang. Han laget sjokolade av kakao han hadde gjemt siden forrige fullmåne, blandet med smeltet snøkrystall, hakkede hasselnøtter og ren vårsol. Resultatet ble egg som glitret som gull i morgensolen.
Hare Månekanin var storfornøyd. Han løp rundt i en sirkel av ren begeistring, til han ble så svimmel at han nesten falt på halen. “Perfekt!” sa han. “Hvordan leverer vi dem?” “Vi?” sa Choco, fornøyd smattende. “Jeg lager. Du leverer.” Hare Månekanin sukket. Det var tungt arbeid, men berømmelse kommer sjelden gratis.
Utpå natten, før den første påskedagen, hoppet Hare Månekanin fra hage til hage. Han listet seg mellom tulipaner, gjemte egg under busker, la dem ved røtter og oppå grener. Noen ganger måtte han samarbeide med en kråke som lovet å ikke stjele eggene – noen kråker sjelden klarer, men denne var i det minste villig til å prøve.
Da solen reiste seg morgenen etter, ble landsbybarna møtt av en skattejakt med glitrende sjokoladeegg overalt. Ryktet gikk som ild i tørt gress: Påskeharen har vært her! Påskeharen legger magiske egg! Hare Månekanin ble stolt som en konge. Choco ble kreditert som “den mystiske skogens smaksmester”, men bare av dem som virkelig fulgte med.
Siden den dagen har mennesker over hele verden feiret påsken med sjokoladeegg. Ikke fordi harer egentlig legger egg, og slett ikke sjokoladeegg, men fordi én eventyrlysten hare og ett kreativt ekorn skapte en tradisjon som var altfor god til å slutte med. Og hvis du lytter nøye en sen påskenatt, kan du kanskje høre det ennå: En hare som peser lett mellom buskene. Et ekorn som mumler om “konsistens i kakaoprosenten”. Og verden som nikker klokt og sier: “Jaja, det er jo magi i luften.”
Legg igjen en kommentar