Det store spriket i tåkeheimen
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjoner: Ateistene/Canva
Når vi diskuterer religion i samfunnet, møter vi ofte en bastant påstand: At kristendommen er én uforanderlig blokk, og at moralen i samfunnet vårt er en direkte gave fra denne. Men under overflaten er sannheten en helt annen. Det foregår i dag en dyp, teologisk drakamp som splitter de religiøse miljøene i to.
På den ene siden står de konservative kristne, som tviholder på gamle regler, bibelsk autoritet og frykten for at samfunnet vil kollapse uten religiøs kontroll. På den andre siden vokser en stadig sterkere bølge av progressive kristne. De søker å forstå sin egen tro i lys av moderne vitenskap, historieforskning og endrede etiske normer.
For oss som står på utsiden, er denne splittelsen ekstremt interessant. Den berører nemlig de aller viktigste spørsmålene vi kjemper for: Fornuft, sannhet, moral og forholdet mellom personlig frihet og samfunnets lover.
Oppgjørets historiske røtter
Dette spriket oppsto ikke over natten. Allerede på 1800-tallet begynte opplyste tenkere å utfordre kirken, og det som kalles historisk-kritisk forskning slo sprekker i de gamle sannhetene. For første gang begynte teologer å undersøke bibeltekstene som historiske dokumenter, skrevet av helt vanlige mennesker i bestemte kulturelle og politiske sammenhenger.
Gjennom det 20. århundre utviklet dette seg videre gjennom frigjøringsteologi og likestillingskamp. De konservative har hele tiden sett på denne utviklingen som et tegn på at religionen feigt tilpasser seg tidsånden. De progressive hevder derimot at samfunnet må gå fremover, og at kirken må reflektere over hvordan gamle tekster skal forstås i en moderne verden.
Den store ryddeaksjonen
Den aller viktigste forskjellen mellom de to leirene handler om synet på Bibelen. De konservative betrakter boken som et uforanderlig ord med absolutt autoritet over menneskers liv. De mener at tekstene uttrykker tidløse sannheter som skal styre moralen vår i dag, uansett hvor mye verden forandrer seg.
De progressive kristne har derimot tatt i bruk sunn fornuft. De ser på Bibelen som en samling tekster skrevet av mennesker som forsøkte å forstå verden ut fra sin egen historiske situasjon. Derfor innser de at mange av de bibelske normene bare var kulturelt betingede regler fra antikken, og ikke universelle lover for evigheten.
Når progressive kristne må bruke menneskelig erfaring og moderne etikk for å tolke sitt eget skrift, gjør de i praksis det samme som oss ateister: De setter seg ned og foretar en ryddeaksjon i boken.
Frelse her og nå, eller frykt for etterlivet?
Dette endrer også synet på selve meningen med livet. Der de konservative fokuserer tungt på menneskets syndighet, behovet for omvendelse og frykten for hva som skjer etter døden, har de progressive flyttet blikket ned på jorda. De er mer opptatt av menneskelig verdighet og sosial transformasjon.
Kamp mot fattigdom, diskriminering, rasisme, klimaendringer og sosial ulikhet blir for dem den viktigste oppgaven. Flere progressive tenkere har til og med kastet ut de gamle reglene om helvete og evig pine, og landet på at en god kraft må inkludere alle til slutt. Forskjellen er slående: De konservative krever personlig underkastelse, mens de progressive søker rettferdighet i det samfunnet vi faktisk lever i.
Kjønn, seksualitet og sekulær frihet
Den mest synlige og intense konflikten i dag handler om kjønn og seksualitet. Dette er det store vannskillet. De progressive kristne argumenterer åpent for at kirkens tradisjonelle syn på homofili, kjønnsroller og ekteskap er utdatert. De setter verdier som kjærlighet, gjensidig respekt og samtykke mellom voksne høyere enn gamle, biologiske fordommer fra oldtiden. Derfor støtter mange progressive kristne vigsel av likekjønnede par og full inkludering av LHBT+-personer.
De konservative raser mot dette. De hevder at kirken overhodet ikke har myndighet til å endre det de oppfatter som guds etablerte ordninger. De frykter moralsk forfall og at samfunnet mister sin velsignelse hvis de ikke får kontrollere voksne menneskers kjærlighetsliv.
Troen som må vike for vitenskapen
Når det gjelder vitenskap, har de progressive kristne for lengst lagt ned våpnene. De er positive til moderne forskning og betrakter evolusjonsteorien som et udiskutabelt faktum. Naturvitenskapelige forklaringer oppfattes ikke som en trussel mot troen deres, fordi de har flyttet guden sin bort fra laboratoriene og over i det symbolske og metaforiske.
Blant de konservative finner vi fortsatt de som avviser biologien og fysikken til fordel for rene skapelsesmyter. For dem er vitenskapen en direkte trussel mot de teologiske læresetningene de har bygget hele sitt verdensbilde på.
Hvorfor denne splittelsen er viktig for Ateistene
I det norske samfunnet er de progressive kristne spredt overalt – i deler av Den norske kirke, i studentorganisasjoner og i akademia. De mangler ofte de sterke, lukkede økosystemene som de konservative bygger opp gjennom sine egne leirer, festivaler og lukkede nettverk. Det gjør at de progressive ofte står alene i debattene mot de mest høylytte mørkemennene.
For oss i Ateistene er denne splittelsen et tydelig bevis på at fornuften vinner terreng, bit for bit. Den viser at kampen for et fritt samfunn ikke handler om «ateister mot alle troende». Kampen står mellom de som vil bruke fornuft, vitenskap og omtanke for hverandre her og nå, mot de konservative kreftene som vil bruke gamle religiøse diktat til å tvinge samfunnet bakover.
Når de kristne selv må bruke menneskelig fornuft for å rydde opp i sin egen religion, har de i praksis gitt oss rett: Moral skapes av mennesker, verdier endres av mennesker, og det er vi som må ta ansvar for jorda vår.
Og det skal vi være veldig glade for.
Legg igjen en kommentar