1800-tallet ringte. De ville ha kjønnsrollene sine tilbake. I enkelte religiøse miljøer hevdes det fortsatt at mannen har en naturlig rett til å lede kvinnen. Det pakkes ofte pent inn, men la oss snakke sant: Et vakkert innpakket hierarki er fortsatt et hierarki. Og det gagner ingen – verken kvinner eller menn. Les vår styreleders historiske gjennomgang av religiøst motiverte kjønnsroller på hjemmesiden vår nå. Lenke finner du i kommentarfeltet.
Det universelle fellesskapet – på tvers av tro og livssyn: Sommeren 2026 ga oss noen av de kraftigste fellesopplevelsene vi har hatt på lang tid. Vi har jublet sammen på fotballtribunene, og vi har stått side om side i felles sorg. Når hverdagen nå er tilbake, ønsker vi i Ateistene å minne om en fundamental sannhet: Disse dype opplevelsene av samhold, empati og ritualer tilhører ingen bestemt religion eller ideologi. De tilhører vår felles menneskelige natur. Vår evne til å føle samhold og kjærlighet ligger i vår biologiske evolusjon og vår felles fornuft. Der møtes vi alle, uansett hva vi tror på. Vår tidligere styreleder Dagfinn Eckhoff har skrevet en klok og verdig refleksjon om hva denne sommeren faktisk beviste om oss. Les hele saken «GLEM IKKE» på nettsiden vår nå (lenke i kommentarfeltet).
Samfunnene som har beveget seg lengst unna de religiøse dogmene, er også de beste landene å leve i. Hvorfor? Globale levekårsundersøkelser viser det samme år etter år: Landene på den absolutte toppen i sosial trygghet, likestilling og livskvalitet, er også verdens mest sekulære samfunn. Dette er det levende, empiriske beviset på at vi ikke trenger en overnaturlig dommer for å bygge et rettferdig samfunn. Ekte moral bygger ikke på blind lydighet, men på menneskelig empati, fornuft og vår naturlige evne til å samarbeide. I det rykende ferske nummeret av Ateisten tar vi et dypdykk i det ateistiske verdensbildet. Magasinet ligger åpent og helt gratis for alle på nett.
Hvorfor er det statistisk sett flest kvinner som fyller benkeradene i trossamfunnene – når de religiøse reglene beviselig er skapt av menn for å kontrollere kvinner? Kravene til tildekking bunner ikke i guddommelig vilje, men i oldtidens tøffe klansamfunn basert på territoriell kontroll, ære og strategiske allianser. Allerede 1800 år før vår tidsregning påla mesopotamiske lover gifte kvinner å dekke seg til, mens slaver og prostituerte fikk forbud. Sløret var aldri et tegn på tro, men et verktøy for å markere eierskap og sosial status. I dag er det ingen prinsipiell forskjell på den ortodokse jødedommens krav om parykk, islams hijab, eller kristne krav til anstendighet. Budskapet er det samme: Kvinnens hår og kropp fremstilles som et urolig element som må skjules. Kontroll forkles som respekt. I det rykende ferske nummeret av magasinet Ateisten tar vi et nådeløst og maktkritisk oppgjør med religionenes kjønnshierarki. Spoler vi tilbake til år 1400, da kristendommen var like gammel som islam er i dag, definerte kristen kirkerett kvinner som umyndige fra vugge til grav. Herjet epidemier eller uår, ledet kirken an i jakten på syndebukker gjennom brutale hekseprosesser. Dette er ikke likestilling. Det er en mannsgud-religion basert på regler fra bronsealderen. Det er på tide å kaste av seg de gamle dogmene og ta kontrollen over vår egen fornuft. Det nye magasinet er offisielt lansert på nett i dag og kan leses gratis som en interaktiv bla-versjon. LES HELE MEDLEMSBLADET GRATIS – SE LENKE I KOMMENTARFELTET 👇
Det må være utmattende å tro at universets hersker driver et døgnåpent kontrollkontor, hvor hver minste tanke, klesplagg og hårlokk blir logget og arkivert for en endelig dom. For mange som vokser opp i lukkede muslimske miljøer, er ikke Allah bare en fjern eller koselig skaper. Han er en kosmisk overvåker som aldri blunker. Systemet krever total underkastelse. Du skal frykte helvetes flammer, du skal vokte dine hverdagsrutiner, og du skal for all del ikke stille kritiske spørsmål ved middelalderregler skrevet i en helt annen tid. Men hva skjer når du begynner å tenke selv? Vi hører stadig oftere fra modige mennesker med muslimsk bakgrunn som har tatt det tøffeste valget et religiøst kontrollmiljø kan utsette deg for: De har valgt å tenke selv. De har valgt å logge av. Frafall fra islam møtes dessverre altfor ofte med sosial utstøtelse, familiært press og dyp fordømmelse. Det krever et enormt mot å bryte ut av et system som hevder å sitte på den absolutte og ufeilbarlige sannhet. Til deg som står i den spagaten akkurat nå, eller som allerede har tatt steget ut i det sekulære rommet: Ateismen er ikke et depressivt tomrom. Det er det stikk motsatte. Det er friheten til å puste. Det er den befriende erkjennelsen av at du eier din egen bevissthet, din egen kropp og din egen fremtid. Meningen med livet er ikke diktert i et gammelt skrift – du får lov til å skape den selv, her og nå, i full frihet. Velkommen ut i frisk luft. Vi står sammen med deg.
Historien er full av kapitler vi har lagt bak oss. Menneskeheten har skapt og forlatt tusenvis av guder. I dag er vi enige om at de gamle historiske gudene var menneskeskapte fortellinger, og har gitt dem plass i mytologien. Ateister tror ikke på gudene som tilbys i dag heller. Derfor blir vi ofte møtt med en påstand fra troende om at livet vårt må være meningsløst. Det er for oss å snu saken fullstendig på hodet. Det krever ingen mental gymnastikk eller viljestyrke å la være å tro på påstander som strider mot all logikk. I den moderne verden er det heller troen som krever innsats, fordi man må kjempe mot fornuften for å opprettholde den. Vi vet at hverdagen kan være utfordrende. Selve ikke-troen er ikke vanskelig, men det kan kreve et modig oppgjør å forlate et religiøst miljø, bryte ut av sosial kontroll eller stå opp mot forventninger fra omverdenen. Når støvet har lagt seg, oppdager man at livet uten kosmiske påbud ikke er tomt. Det blir fylt med ekte innhold, her og nå. Vi trenger ikke trusler om evig straff for å finne mening, håp og kjærlighet. Menneskeheten er mer enn nok.
Det er fort gjort å glemme hvor mye av det religiøse fundamentet som faktisk ble vedtatt, redigert og formet av mennesker i politiske maktkorridorer århundrer etter at hendelsene fant sted. Moderne historisk-kritisk bibelforskning og religionsvitenskap tegner et helt annet bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tradisjonelt formidles. Det historiske tidsgapet: Den jødiske predikanten Jesus skal ha blitt henrettet rundt år 30, men det finnes ingen skriftlige kilder eller romerske nedtegnelser om ham fra hans antatte levetid. De fire evangeliene ble skrevet anonymt på gresk 40–70 år senere, av utdannede skribenter i romerske storbyer langt unna Galilea. Navnene Markus, Matteus, Lukas og Johannes ble først tildelt tekstene i det andre århundret for å gi dem autoritet. Senere tekstendringer: Flere av Bibelens mest kjente historier er senere tilføyelser. Tekstkritisk forskning viser at fortellingen om Jesus som redder kvinnen fra å bli steinet («Den som er uten synd, kaste den første stein»), mangler helt i de eldste og mest pålitelige manuskriptene av Johannesevangeliet. Den ble skrevet og lagt til av ukjente forfattere flere århundrer senere. Politiske flertallsvedtak: Gjennom de tre første århundrene var de tidlige kristne dypt splittet i synet på hvem Jesus egentlig var. Det var først da keiser Konstantin innkalte til Kirkemøtet i Nikea i år 325 at det offisielt ble slått fast at Jesus var guddommelig og «av samme vesen som Gud». Avgjørelsen ble tatt ved flertallsavstemning blant biskopene, og de som stemte imot, ble lyst i bann og forfulgt. Juleevangeliet krasjer: Lukasevangeliet hevder at Jesus ble født i Betlehem under Kvirinius’ skatteutskrivning mens kong Herodes regjerte. Samtidige historiske kilder viser imidlertid at Herodes og Kvirinius aldri regjerte samtidig. Herodes døde i år 4 f.v.t., mens skatteutskrivningen først fant sted i år 6 e.v.t. Det skiller ti år mellom de to hendelsene. Sensur og tapte skrifter: Det fantes over 30 andre skrifter – som Tomas-evangeliet og Maria Magdalenas evangelium – som ble lest med selvfølgelighet i tidlige kristne miljøer. Da kirken maktkonsoliderte seg på 300-tallet, ble disse skriftene forbudt, samlet inn og brent som kjetteri fordi de ikke passet inn i den offisielle teologien. Den apokalyptiske profetien: Jesus skal primært ha forkynt at Guds rike var rett rundt hjørnet, og at hans egne tilhørere skulle oppleve det. I Markusevangeliet 9:1 sier han direkte til disiplene at noen av dem ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft. Da denne fysiske undergangen ikke skjedde, måtte senere teologer omdefinere hele budskapet til en institusjonalisert kirke. Religionsvitenskapen viser at kristendommen ikke ble til over natten gjennom overnaturlige mirakler, men gjennom århundrer med menneskelig politikk, myter og maktkamp. Gjør denne historiske og vitenskapelige virkeligheten det lettere eller vanskeligere å ta religiøse dogmer på alvor?
Hvem er det egentlig som er uvitende? Hver eneste dag strømmer det inn kommentarer og merkelapper her på siden. Vi blir fortalt at vi er «blokkerte», idiotiske og kunnskapsløse. Noen nylige eksempler fra vårt kommentarfelt: «Dere er rare og syke i hodet» «Drap på egne barn er et naturlig resultat av gudløsheten.» «Erfaringen viser at alle ateister lider av traumatiske barndomsopplevelser.» «Ateister vet ingen ting. De vet bare at de føler ekstremt sterkt om religioner som de ikke vet noe om.» Når vi stiller spørsmålstegn ved dogmene, blir vi gjerne møtt med at vi er «sinte og usaklige» i stedet for å få teologiske svar. Andre hevder at ateisme er en aggressiv «anti-skiklubb» som prøver å forby andres frihet. Det er en seiglivet myte i samfunnet at ateister er en gjeng med «sinte og uvitende» mennesker. Dette sier vitenskapen: Omfattende psykologiske studier, publisert av blant annet American Psychological Association, har undersøkt «myten om den sinte ateisten», og resultatene er entydige: Ikke-troende har slett ikke mer aggresjon eller sinne enn religiøse. Derimot viser dataene at fordommer, mistillit og aggresjon MOT ateister er dypt utbredt i samfunnet. Mange ateister har opplevd reell tvang, skremselspropaganda, sosial utestengning og latterliggjøring under oppveksten – en virkelighet som er spesielt merkbar i lukkede kristne miljøer og på steder der religionen står sterkt. Når man som voksen velger fornuften, eier sin egen moral og bruker sunn religionskritikk eller satire, blir dette ofte tolket som «aggresjon» av de som er vant til at troen skal stå uimotsagt. Er det vi som er sinte, eller er det religiøs tro som utfordres av vår frihet? Vi ønsker ikke å konkludere for deg. Vi legger frem faktaene, historien og vår egen hverdag, og lar fellesrommet snakke. Ordet er fritt: Hvorfor tror du at det å kreve logiske svar og bruke fornuft utløser så sterke personangrep hos enkelte troende? Hvorfor blir personlige opplevelser med religiøst press og kontroll i oppveksten så ofte møtt med fornekting i stedet for forståelse? Fortell oss hva du tenker – og husk å holde en saklig og ryddig tone 🙂
🫎? En skog uten elg er ikke «en annen type elg». Akkurat som at det å ikke tro på guder ikke er «en annen form for tro». Det krever faktisk forbløffende lite overbevisning å la være å samle på noe du ikke tror eksisterer. Våre religiøse venner forsøker hardt å kalle ateisme for en religion. Det er nesten litt rørende at de bruker ordet som en fornærmelse – som om de innerst inne vet hvor absurd det er å tro på noe uten bevis. God lørdag med eller uten elg!
Hvor fri er egentlig en frikirke? Da de norske frikirkene oppsto på 1800-tallet, var målet vakkert: De ville bort fra statlig kontroll og sikre lokal frihet. De lovet rom for personlig tro. Dagens virkelighet er en helt annen. For hvem er friheten egentlig til for? Når lukkede sirkler av kompiser utnevner hverandre til «eldsteråd» og styrer fellesskapet etter gamle regler uten demokratisk innsyn, forsvinner friheten for medlemmene. Det uformelle maktspillet på innsiden handler sjelden om frihet, og altfor ofte om kontroll. Ekte frihet krever åpenhet, demokrati og samtykke. Hvis friheten din stopper i det øyeblikket du er uenig med ledelsen, da er det ikke frihet. Da er det bare en forvrengning av ordet. Du finner en dyptpløyende artikkel om maktspillet på innsiden av norske frikirker på vår hjemmeside under Meninger. Vi anbefaler å gi den et besøk. Kanskje kjenner du noen som trenger å lese dette? God helg!
«Hva med Stalin, Mao og Pol Pot?» Dette er religionsforsvarernes absolutte favorittargument i debatter. Påstanden er at siden det 20. århundrets verste diktatorer var ikke-troende, fører ateisme til undertrykkelse og elendighet. En rask sjekk i historiske fakta avslører en grov forvrengning. Det var ikke fraværet av gudstro som drepte millioner. Det var brutal terror og et nådeløst krav om blind lydighet til en stat som nektet å bli motsagt. Regimer som det sovjetiske eller kinesiske fungerte som politiske religioner. De hadde egne hellige skrifter, streng partilære, og ledere som krevde å bli dyrket som guder. Ser vi på verdens mest sekulære samfunn i dag, finner vi de fredeligste, frieste og mest demokratiske landene i verden. Det knuser teorien fullstendig. Det sanne totalitære viruset er maktkonsentrasjon, hemmelighold og ufeilbarlighet. Det er like farlig enten det gjemmer seg bak religion eller politisk lære. Mer om den historiske og logiske gjennomgangen ligger på ateistene.no under meninger.
Det ropes høyt om «frihet» fra mange hold, men merkelig nok kommer friheten ofte med en lang liste av religiøse forbehold, dogmer og trusler om evig fortapelse. For oss er det egentlig ganske enkelt: Menneskelig frihet, kjærlighet og samtykke mellom voksne er mer enn nok. Vi trenger ikke jernalderdogmer eller kosmiske trusler for å vurdere hva som er rett og galt. Når et samfunn setter medmenneskelighet og fri tanke foran gamle dogmer, skaper vi et rom der alle faktisk kan få lov til å være seg selv – helt uten frykt. Hvorfor gjøre det mer komplisert enn det?
Vi er alle dyr. Heldigvis. Nærmere bestemt er vi høyerestående pattedyr av arten Homo sapiens – og vi deler 99 % av arvematerialet vårt med våre næreste slektninger i dyreriket. I århundrer har vi blitt fortalt en myte om at vår biologiske natur er noe mørkt og egoistisk som må tøyles av gamle regler. Menneskehetens historie viser imidlertid det stikk motsatte. Det er nettopp fordi vi er flokkdyr at vi har overlevd. Vi klatret ikke til toppen av næringskjeden fordi vi var de mest aggressive, men fordi vi var de beste til å samarbeide. Omsorg og empati ble ikke funnet på av eksterne systemer – det er våre aller viktigste biologiske suksessfaktorer. Den gode følelsen du får når du hjelper et annet menneske, er naturens egen måte å belønne deg på for at du tar vare på flokken. Dette er fundamentet for Ateistenes positive identitet. Vi trenger ingen kosmiske påbud for å oppføre oss ordentlig. Vi stoler på menneskets egen innebygde evne til fornuft, empati og omtanke. Ekte moral er rett og slett naturlig. Les Harald Fagerhus sin dyptpløyende artikkel om moralens biologiske grunnlag på ateistene.no nå. En tekst for deg som vil bruke fornuften til å forstå hvorfor vi bryr oss. Lenke i kommentarfeltet.
Kampen for universelle menneskerettigheter har ingen unntaksknapper. Islamismebevegelsen Hizb ut-Tahrir, som nå sprer seg i Europa og Skandinavia, har ett overordnet mål: Å erstatte demokratiet med et globalt kalifat styrt av strenge sharia-lover. I deres samfunnsmodell skal muslimer som offentlig forlater religionen, dømmes til døden. For oss er prinsippet udiskutabelt: Retten til å tenke selv, kritisere dogmer og totalt forkaste en religion er selve fundamentet for et fritt samfunn. Forsvaret av modige eks-muslimer som risikerer alt for sin frihet, er vår tids viktigste sekulære frontlinje. Vi aksepterer aldri at jernalderregler skal trumfe menneskerettighetene og menneskeverdet – hverken i utlandet eller i våre egne nabolag. Del videre hvis du støtter en kompromissløs og uredd stemme mot all fundamentalisme! (Vil du lese vår styreleders dypdykk i kalifatideologien og se hvor i verden organisasjonen nå forbys? Lenke til hele saken på ateistene.no ligger i kommentarfeltet! 👇)
De siste dagene har minnet oss om hvor verdifullt det er når mennesker står sammen. Fellesskap handler om å bli sett, rommet og respektert for den man er. For mange har veien til et slikt fellesskap krevd en tung og ensom kamp. I medlemsbladet Ateisten nr. 1 i år satte vi søkelyset på eks-muslimers sterke historier om å bryte ut av religiøs kontroll (magasinet ligger gratis tilgjengelig på hjemmesiden vår). En av dem er Shurika Hansen, som i dag er et viktig medlem hos oss og sitter som vararepresentant i vårt styre. Vi mottar også sterke vitnesbyrd fra mennesker som har vokst opp i lukkede kristne miljøer, og opplevd seg presset inn i frykt og følelsesmessig underkastelse. Mønsteret er det samme på tvers av religioner: Religiøse dogmer brukes altfor ofte til å overstyre individets frihet. Dette er en tematikk og en virkelighet Ateistene vil fortsette å rette et sterkt og nødvendig flomlys mot i tiden som kommer. Vi skal være en trygg havn for alle som velger fornuften og den frie tanken. Å forlate en tro betyr ofte å miste et nettverk, men hos oss finner du et fellesskap bygget på gjensidig respekt – helt uten krav om lydighet. Har du en historie du vil dele? Enten du har brutt ut av islam, kristendommen eller et annet trossamfunn: Din stemme er viktig. Vi vil gjerne lytte, og hvis du ønsker det, gi opplevelsen din en plass i medlemsbladet vårt. Send en e-post på mai@ateistene.no. Du er ikke alene. Fellesskapet vårt er åpent for alle.
Et hav av lys og blomster vokser utenfor Slottet. Lagt ned og tent av gamle og unge, svarte og hvite, monarkister og republikanere, av mennesker med og uten tro. Alle linjer viskes ut når man hedrer et menneske som favnet oss alle. Det blir tydelig nå, hva som først og fremst binder oss sammen. Det er evnen til medmenneskelighet og respekt. Det er friheten til å være den man er. Viljen til å romme hverandre. Det er disse verdiene som må bli med oss tilbake til hverdagen. Ta vare på hverandre. God helg.
Det er med sorg vi har mottatt budskapet om Kong Haralds bortgang. Kong Harald var en usedvanlig samlende og liberal mann. Uavhengig av politisk ståsted maktet han å se, lytte til og romme oss alle. For oss som livssynssamfunn vil han særlig bli husket for sin unike evne til å inkludere absolutt alle mennesker i det norske fellesskapet – på tvers av bakgrunn, kultur, legning, tro eller livssyn. Vi minnes ham i dyp respekt. Våre varmeste tanker går til kongefamilien og til alle som sørger i dag. (Foto: Kimm Saatvedt/Det kongelige hoff)