Ordet ateisme stammer fra det greske ordet atheos, som betyr «uten gud». I moderne språkbruk beskriver ateisme manglende tro på guder eller guddommelige vesener.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Ateisme er derfor i sin kjerne ikke en religion eller et trossystem. Det er et standpunkt til spørsmålet om guders eksistens.
Der religioner bygger på troen på en eller flere overnaturlige makter, bygger ateismen på at slike påstander ikke anses som tilstrekkelig dokumentert.
Mer enn fravær av gudstro
For mange ateister handler ateisme imidlertid om mer enn bare fraværet av gudstro. Den er ofte knyttet til et bredere livssyn som legger vekt på:
- Fornuft og kritisk tenkning
- Vitenskapelig metode
- Menneskeverd og individuell frihet
Kunnskap bør, etter dette synet, baseres på observasjon, erfaring, logisk analyse og etterprøvbare fakta. Dette settes fremfor åpenbaringer, tradisjoner eller religiøse autoriteter.
Bevisbyrden ligger hos den som påstår
Et sentralt prinsipp innen moderne ateisme er at påstander må kunne underbygges med bevis.
Dersom noen hevder at guder, engler, demoner eller andre overnaturlige fenomener eksisterer, mener mange ateister at det er den som fremsetter påstanden som må dokumentere den.
Hvis slike bevis uteblir eller ikke tåler kritisk granskning, fremstår det som mer rasjonelt å avstå fra tro enn å akseptere påstanden. Ateismen blir derfor for mange ikke et uttrykk for tro, som mange feilaktig hevder, men en konklusjon basert på manglende dokumentasjon.
Røttene i opplysningstiden
Denne måten å tenke på har dype historiske røtter. Selv om mennesker til alle tider har stilt spørsmål ved religiøse forestillinger, fikk slike ideer særlig gjennomslag under opplysningstiden på 1700-tallet.
Opplysningstidens filosofer hevdet at mennesket kunne frigjøre seg fra uvitenhet og undertrykkelse gjennom kunnskap og fornuft. Fornuften ble sett på som det viktigste redskapet for å forstå verden. Den ble i økende grad satt over tradisjonell folketro og religiøse autoriteter.
Målet for opplysningstidens tenkere var et samfunn preget av viten, frihet og menneskelig lykke. Gjennom utdanning og opplysning skulle menneskene frigjøres fra det formynderskapet som tradisjoner, kirkelige institusjoner og politiske makthavere hadde utøvd gjennom århundrer.
«Ha mot til å bruke din egen forstand!»
– Immanuel Kant
Denne tanken fikk sitt kanskje mest kjente uttrykk hos den tyske filosofen Immanuel Kant. Han beskrev opplysning som menneskets vei ut av selvpåført umyndighet. Hans berømte oppfordring er blitt et symbol på opplysningstidens ideal om selvstendig tenkning.
Arven i dagens organiserte ateisme
Mange av disse ideene gjenspeiles i dagens organiserte ateisme. I Ateistenes program fremheves det at organisasjonens grunnsyn bygger på arven fra opplysningstidens filosofi.
Samfunnet bør, etter vårt syn, organiseres på grunnlag av:
- Menneskerettigheter
- Maktfordeling
- Vitenskapelig kunnskap
Dette må prioriteres fremfor religiøse dogmer eller hellige tekster. Religion bør ikke spille noen styrende rolle i offentlige institusjoner, og all offentlig virksomhet bør være livssynsnøytral.
Naturrett og universell moral
Opplysningstidens betydning kommer også til uttrykk gjennom ideen om naturrett. Den nederlandske juristen og filosofen Hugo Grotius argumenterte for at grunnleggende moralske og juridiske prinsipper kunne utledes ved hjelp av menneskelig fornuft.
Han mente at samfunnets lover og rettigheter ikke nødvendigvis må begrunnes i Gud eller Bibelen, men kan forankres i menneskets natur og rasjonelle evner. Denne tankegangen fikk stor betydning for utviklingen av moderne menneskerettigheter og konstitusjonelt demokrati.
Ateistenes vedtekter viser til en tilsvarende forståelse når vi beskriver ateistisk humanisme som et livssyn der mennesket står i sentrum. Ateistene arbeider for at mennesker skal kunne leve frie, etiske og lykkelige liv uten religiøs innblanding.
Humanismen beskrives som en idéstrømning med røtter tilbake til gresk filosofi. Den fikk en særlig blomstring under opplysningstiden, da fokus ble flyttet fra slekt, stand og religiøs autoritet til individets verdi og rettigheter.
Hvor kommer moralen fra?
For Ateistene er menneskeverdet ikke avhengig av tro på en god eller en gud. Verdien til et menneske følger av dets menneskelighet, ikke av tilhørighet til en bestemt religion eller kulturell tradisjon.
Her står ideer som menneskerettigheter, demokrati, likestilling, rettsstat og ytringsfrihet sentralt. Slike verdier begrunnes ut fra hensynet til menneskers frihet og livskvalitet, ikke ut fra guddommelige bud eller religiøse påbud.
Et spørsmål som ofte stilles til ateister, er hvor moralen kommer fra dersom den ikke stammer fra Gud. Ateistisk humanisme svarer vanligvis at moral springer ut av:
- Menneskelige erfaringer
- Evnen til empati
- Behovet for samarbeid
Mennesker har gjennom historien utviklet normer og regler som gjør det mulig å leve sammen, beskytte hverandre og bygge stabile samfunn. Moralske prinsipper kan derfor begrunnes gjennom refleksjon over menneskers behov, rettigheter og konsekvensene av våre handlinger.
Vitenskapen som metode
Vitenskapen spiller også en sentral rolle i moderne ateistisk tenkning. Ateistenes program slår fast at vår forståelse av livets utvikling bygger på anerkjent naturvitenskap, inkludert evolusjonslæren.
Organisasjonen Ateistene legger til grunn at verden og universet best forklares gjennom vitenskapelige teorier som kan testes og forbedres gjennom nye observasjoner. Dette innebærer ikke at vitenskapen oppfattes som ufeilbarlig, men at den representerer den mest pålitelige metoden menneskeheten har utviklet for å skaffe kunnskap om virkeligheten.
Et viktig kjennetegn ved vitenskapen er nettopp at den er selvkorrigerende. Ingen teori er hevet over kritikk. Dersom nye observasjoner eller eksperimenter viser at en etablert forklaring er feil eller ufullstendig, må teorien endres.
Mange ateister ser dette som en styrke. Kunnskap utvikles dermed gjennom stadig gransking og forbedring, i stedet for å bygge på autoriteter som ikke kan utfordres.
Rom for frihet og uenighet
Samtidig understreker Ateistene at tanke-, samvittighets- og religionsfrihet er grunnleggende menneskerettigheter. Selv om organisasjonen er kritisk til religion som samfunnsinstitusjon og betrakter religion som menneskeskapt, forsvarer vi den enkeltes rett til å tro eller ikke tro. Ateisme forstås derfor ikke som motstand mot religiøse mennesker, men som et forsvar for et samfunn der alle livssyn behandles likt av staten.
Det er også viktig å understreke at ateister ikke nødvendigvis er enige om alt annet enn spørsmålet om gudstro. Ateister kan ha svært ulike politiske oppfatninger, filosofiske ståsteder og kulturelle verdier.
Noen er liberale, andre konservative. Noen identifiserer seg sterkt med humanismen, mens andre ser på ateisme kun som en konklusjon om manglende gudstro. Fellesnevneren er ikke en bestemt ideologi, men fraværet av tro på guder eller overnaturlige vesener.
En tillit til mennesket
Sett i et større historisk perspektiv kan ateismen forstås som en del av den intellektuelle tradisjonen som vokste frem gjennom opplysningstiden. Denne tradisjonen hevder at mennesker bør være frie til å undersøke verden, stille spørsmål ved etablerte sannheter og trekke konklusjoner på grunnlag av argumenter og bevis. For mange ateister representerer dette en tillit til menneskets evne til å forstå tilværelsen uten overnaturlige forklaringer.
Ateisme blir dermed ikke bare et svar på spørsmålet om Gud eksisterer. Det er også et uttrykk for en tro på menneskets evne til å bruke fornuft, kunnskap og erfaring for å skape et mer fritt, rettferdig og opplyst samfunn.
I denne forstand står moderne ateisme som en videreføring av opplysningstidens idealer om fri tanke, kritisk refleksjon, vitenskapelig undersøkelse og respekt for menneskets ukrenkelige verdi.
Legg igjen en kommentar