Tror du halloween er en ren amerikansk kjøpefest, eller at allehelgensdag er rent kristen? Da har du blitt servert en forvrengning av historien. Bli med tilbake til vikingenes alveblot og kelternes eldgamle høstfester, der feiringen handlet om ren overlevelse, beskyttelse mot mørket og overgangen mellom liv og død.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Når halloween feires 31. oktober og Allehelgensdag markeres dagen etter, kan det virke som om dette er to helt forskjellige tradisjoner. Den ene forbindes med kostymer, gresskarlykter og godteri, den andre med gravlys, minnegudstjenester og ettertanke. Ser vi nærmere på historien, oppdager vi imidlertid at begge høytidene har røtter som strekker seg langt tilbake før kristendommen.
Over store deler av Europa markerte mennesker overgangen mellom høst og vinter med ritualer knyttet til forfedrene, de døde og naturens syklus. I Norden holdt man alveblot, hos kelterne feiret man Samhain, og i romersk tradisjon ble høstens avslutning knyttet til gudinnen Pomona. Felles for disse tradisjonene var forestillingen om at overgangen til vinteren var en tid da forholdet mellom de levende og de døde krevde særlig oppmerksomhet.
Mennesket mot naturkreftene
For mennesker som levde før det moderne samfunnet, var overgangen til vinteren langt mer dramatisk enn den er i dag. Høstens innhøsting var avsluttet, dyrene var hentet hjem fra beitene, og vinterforrådet måtte være på plass. En feilslått avling eller sykdom blant husdyr kunne bety sult og død før våren kom.
Det er derfor ikke overraskende at nettopp denne årstiden fikk sterk religiøs betydning. Mange kulturer så overgangen mellom årstidene som en terskelperiode der de vanlige grensene mellom menneskenes verden og åndeverdenen ble svakere. Slike forestillinger finner vi både i norrøn religion, i keltisk tradisjon og i deler av romersk folketro.
Alveblotet og de døde forfedrene
I Norden ble overgangen til vinterhalvåret markert gjennom ulike former for blot. Blant de mest særpregede var alveblotet, et privat ritual som ble holdt på den enkelte gård sent på høsten, omkring vinternettene.
Mens de store blotene samlet lokalsamfunnet, foregikk alveblotet bak lukkede dører. Vår viktigste kilde til denne tradisjonen er skalden Sigvat Tordsson, som på en reise gjennom Sverige tidlig på 1000-tallet forteller hvordan han gjentatte ganger ble nektet husrom fordi gårdene holdt alveblot. At reisende ble avvist var oppsiktsvekkende i et samfunn hvor gjestfrihet ellers ble sett på som en viktig dyd.
Alvene i norrøn tro var ikke små eventyrvesener slik vi kjenner dem fra moderne fantasy. De var mektige åndelige vesener nært knyttet til forfedrene, gravhaugene og gårdens fruktbarhet. Mange forskere mener at alvene delvis ble oppfattet som avdøde slektninger som fortsatt beskyttet jorden familien levde av.
Ritualet hadde derfor både en praktisk og symbolsk funksjon. Man takket for årets avling, ba om fruktbarhet for neste år og søkte beskyttelse mot vinterens farer. Alveblotet viser også en side av norrøn religion som ofte overses. Mens de offentlige ritualene gjerne ble ledet av menn, tyder mye på at husfruen hadde en sentral rolle under alveblotet. Hjemmet og slektens indre liv var hennes ansvarsområde, og ritualet var nettopp knyttet til disse sfærene.
Gjennom offermåltider og rituelle handlinger ble båndene mellom de levende og de døde styrket. Slik opprettholdt man en symbolsk pakt mellom tidligere og nåværende generasjoner.
Frykten for mørket
Hos kelterne i Irland og Storbritannia fant vi en annen tradisjon med mange av de samme temaene. Høytiden Samhain markerte overgangen mellom sommer og vinter og ble feiret natt til 1. november.
For kelterne var dette også begynnelsen på et nytt år. Natten mellom 31. oktober og 1. november ble sett på som en tid som ikke helt tilhørte verken det gamle eller det nye året. Nettopp derfor ble den oppfattet som spesielt magisk.
I folketroen var det denne natten at grensen mellom de levendes verden og åndeverdenen var på sitt tynneste. De døde kunne vende tilbake til sine familier, men også mindre vennlige skapninger kunne vandre blant mennesker.
For å beskytte seg tente man store bål, utførte ritualer og satte frem mat og drikke til de døde. Mange kledde seg ut i dyrehuder eller skremmende masker. Tanken var at onde ånder skulle tro at menneskene selv tilhørte åndeverdenen og derfor la dem være i fred.
Denne skikken er det direkte opphavet til dagens halloween-kostymer.
Samhain var samtidig en tid for spådommer. Når grensene mellom verdenene sto åpne, mente man at det var lettere å få innsikt i framtiden. Kjærlighet, ekteskap, dødsfall og neste års avlinger var blant temaene man forsøkte å få svar på.
Romerne og gudinnen Pomona
Da Romerriket erobret store deler av de keltiske områdene fra år 43 e.Kr., oppsto gradvis en sammensmelting av religiøse tradisjoner.
Romerne hadde sin egen høstfeiring knyttet til Pomona, gudinnen for frukttrær og spesielt epler. I stedet for å utrydde lokale skikker integrerte romerne dem ofte i sine egne tradisjoner.
Resultatet ble at elementer fra Pomona-kulten gradvis ble vevd inn i Samhain-feiringen. Eplet fikk en særlig symbolsk betydning som fruktbarhets- og kjærlighetssymbol. Her finner vi også røttene til ulike selskapsleker med epler, blant annet tradisjonen med å fange flytende epler med munnen uten hjelp av hendene.
Når vi ser dagens halloween, finnes det derfor spor etter både keltiske, romerske og senere kristne tradisjoner.
Hvordan kristendommen overtok høytiden
Da kristendommen spredte seg i Europa, oppdaget kirken raskt at det var enklere å gi eksisterende høytider et nytt innhold enn å forsøke å fjerne dem helt.
Allerede i antikken hadde kirken egne minnedager for martyrer og helgener. Etter hvert som antallet helgener vokste, oppsto behovet for en felles merkedag. På 700- og 800-tallet ble denne markeringen flyttet til 1. november.
Dermed falt den sammen med den gamle Samhain-feiringen i de keltiske områdene.
Kirken tolket høytiden på en ny måte. Der Samhain hadde handlet om forfedre, ånder og overnaturlige vesener, skulle Allehelgensdag rette oppmerksomheten mot kristne helgener og martyrer. Kvelden før ble kjent som All Hallows’ Eve, altså allehelgensaften.
Over tid ble dette navnet forkortet til Halloween.
Selv om innholdet ble kristnet, overlevde mange av de eldre tradisjonene. Bålene fortsatte å brenne, folk kledde seg fortsatt ut, og fortellingene om de døde og overnaturlige skapninger levde videre i folketroen.
Troen på magiske krefter
I middelalderen fikk høytiden nye lag av mening. Forestillingen om at overgangen mellom oktober og november hadde særlig åndelig betydning levde videre også i kristen tid.
Dette ser vi blant annet i hekse- og trolldomsprosessene. Historikeren Rune Blix Hagen har påpekt at enkelte rettssaker viser hvordan myndighetene kunne tillegge denne tiden på året spesiell betydning.
Et kjent eksempel er den samiske sjamanen Quiwe Baarsen, som på 1600-tallet ble anklaget for trolldom etter at et uvær førte til dødsfall blant fiskere. I domsmaterialet ble tidspunktet for hendelsen tillagt betydning fordi den fant sted i en periode som i folkelig forestillingsverden fortsatt var omgitt av gamle tanker om magi og overnaturlige krefter.
Slik levde rester av førkristne forestillinger videre lenge etter at Europa formelt var blitt kristnet.
Fra irsk folketro til amerikansk folkefest
Den moderne halloween-feiringen oppsto først for alvor i USA.
Gjennom 1800-tallet emigrerte store grupper irer til Nord-Amerika, særlig etter den irske hungersnøden. Med seg tok de gamle tradisjoner knyttet til Samhain og halloween.
I møte med det amerikanske samfunnet utviklet høytiden seg gradvis fra en religiøs og folkelig markering til en sosial folkefest. Utkledning, fortellinger om spøkelser, nabolagsaktiviteter og etter hvert «knask eller knep» ble sentrale elementer.
Godteriet erstattet eldre tradisjoner der man delte ut frukt, nøtter eller andre matvarer. Gresskaret tok plassen til de uthulte neper som tidligere hadde vært brukt i irsk folketro.
Etter hvert utviklet halloween seg til en av de største høytidene i USA, kun overgått av jul i kommersiell betydning.
Halloween og Allehelgensdag i dagens Norge
Halloween kom til Norge i større skala rundt årtusenskiftet. I dag er høytiden først og fremst en festdag for barn, preget av utkledning, godteri og lek med skumle temaer.
Samtidig markeres Allehelgensdag fortsatt i kirkene. Mange besøker gravplasser, tenner lys og minnes familiemedlemmer som har gått bort. I Den norske kirke legges markeringen til første søndag i november, mens den katolske kirken fortsatt feirer Allehelgensdag den 1. november.
Selv om dagens Halloween og Allehelgensdag kan virke svært forskjellige, stammer begge fra gamle europeiske forestillinger om overgangen mellom liv og død, lys og mørke, sommer og vinter.
Arven vi deler
Historien om Halloween og Allehelgensdag viser hvordan tradisjoner sjelden oppstår i et tomrom. Bak dagens kostymer, gravlys og gresskarlykter skjuler det seg flere tusen år med kulturhistorie.
Alveblotet i Norden, Samhain hos kelterne og Pomona-feiringen i Romerriket var ulike uttrykk for et felles menneskelig behov: å forstå naturens sykluser, møte vinterens usikkerhet og bevare forbindelsen til de døde.
Kristendommen ga disse tradisjonene et nytt innhold, men ikke nødvendigvis en ny dato. Mange av de eldste forestillingene levde videre under nye navn. Når mennesker i dag feirer Halloween eller markerer Allehelgensdag, er de derfor deltakere i en tradisjon som strekker seg langt tilbake til Europas førkristne fortid.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar