Demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet har ingenting med vitenskap å gjøre.
Dette hevder Espen Ottosen i en kronikk i Aftenposten i går.
Påstandene oppleves litt kaotiske.
For det første, sitter man med en følelse av at Ottosen tenker kun naturvitenskap og tilsvarende når han sier “vitenskap”. Da er påstanden isolert sett litt logisk – oppdagelsen av penicillin, eller elektrisitet, eller ferrosilisium, eller hvasomhelst sånt gjorde naturligvis ikke at mennesket ble moralsk sett bedre mennesker. Men bare litt.
For dersom man klarer tenke mer enn ett skritt, og en tråd i gangen, så blir påstandene hans merkelige.
Vitenskapens vesen er å finne objektive sannheter.
På grunnlag av disse er det så mulig å trekke konklusjoner om hvordan bruke disse sannhetene på måter som gagner menneskeheten. Og som dermed gjør oss til bedre mennesker.
Sannhetene som avdekkes ved hjelp av vitenskapen (vitenskap er en metode, ikke en sannhet eller en tro) må styres blant annet politisk for å komme menneskene til gode. De er ingenting helt av seg sjøl, og det er det da vel knapt noen som har påstått heller, oss bekjent.
Men påstandene hans faller selvfølgelig fullstendig på plass med tanke på at han mener at ei bok fra femtusenoggrønnkål fvt inneholder alle nødvenidge sannheter, og antagelig at man ikke kan være et moralsk menneske uten å ha en dømmende Gud hengende over skuldreren for å passe på seg, samt dømme seg til evig pine.
Og med tanke på hvor mye gærnskap det kan føre med seg å tro på disse gamle bøkene, så burde det ikke være noe problem å skrote disse umiddelbart.
Legg igjen en kommentar