Historieløs, men på hvilket nivå?
Avisa Nordlys kunne i forgårs bringe følgende innlegg fra sognepresten i Karlsøy.
Vi tillater oss å foreta en liten korreksjon og historieforelesning:
En historieløs sogneprest?
Det er ikke PÅ GRUNN AV kristendommen at vi har frihet til å ikke tro, det er PÅ TROSS AV den.
Går vi langt nok tilbake, kan man jo tenke litt på hvordan kristendommen ble innført, samt heksebrenninger og kjetterbål.
Litt nyere historie rommer følgende:
Biskopene og religiøse ledere advarte mot slutten av attenhundertallet sterkt mot innføring av parlamentarismen. De var i samme periode forkjempere for døsstraff. Ifm borgerkrigen i USA vedgikk norske prester at slaveriet «i og for seg ikke var feil, etter Bibelen».
Kirka har bedrevet systematisk forfølgelse av anderledestroende; samer, romani/sigøynere/tatere, ol. KrF stemte så seint som i 1956 MOT opphevelse av paragrafen som nektet jesuitter og sigøynere adgang til landet.
Enda nyere:
Første kvinnelige prest ble ordinert for ca 50 år siden. Fremdeles er det enkeltprester og ulike kristne samfunn som ikke aksepterer kvinnelige prester.
Homofile blir dårlig akseptert i de fleste kristne samfunn.
Likevel klarer kirkefolk å slå seg sjøl på brystet og faktisk tro på at de er de beste, mest humane, mest nestekjærlige, mest perfekte. Samfunnet endrer seg i humanistisk retning, de religiøse protesterer vilt, må til slutt gi seg, et par tiår etter resten av oss, og går i løpet av det neste tiåret til å akseptere, glemme og så prøve å ta æra for det bra som skjer i samfunnet.
Det er i BEKJEMPELSEN av religionen, av kristendommen som maktfaktor, at ideene om menneskerettigheter oppsto.
Kirka har hatt makta i 1000 år. Når vi nå protesterer, er det rent sjølforsvar.
Jeg vet ikke om disse prestene ikke leser historien, glemmer den, eller forfalsker den.
Legg igjen en kommentar