Oppgjør med undertrykkelse – skal det være forbudt for et livssynssamfunn?

Lille stygge kjempe

Som dere sikkert vet, har Statsforvalteren nektet Ateistene tilskudd som livssynssamfunn, fordi vi ”bekjemper” andre livssyn.  Religionskritikk fratar oss retten til refusjon av kirkeskatten, utifra en passus i lovens forarbeider.

Som mangeårig styreleder for denne lille stygge organisasjonen tenker jeg tilbake på meg selv som lite stygt barn da jeg møtte religionen i skolen.  (Dere som kjenner meg godt har hørt dette før og kan bare hoppe videre til senere avsnitt). 

Hjemme trodde vi ikke på gud.  Men det gjorde skolen og den snille læreren.  Vi skulle folde hendene og be fadervår.  Da ble jeg «lille stygge kjempe» – jeg foldet ikke hender, men rakte tunge til frøken.  Hun ble sprut rød i ansiktet. 

Senere fortalte jeg vennene mine om mitt eget livssyn.  Om at verden var veldig gammel.  Om dinosaurene.  At jeg ikke trodde på gud, men på naturen.  ”Han trur på et tre i hagan”, lo kameratene.  Så jeg startet veldig tidlig med å bekjempe andre livssyn.  Fy. Og ingen likte meg.  Jeg ble forfulgt og plaget, og ble mange år senere valgt til styreleder i ”Hedningsamfunnet”, som mente at religion måtte bekjempes.

Store, vennlige kjempe

Kristian Horn var mye smartere.  Han var en inngrodd ateist, og startet med ”borgerlig komfirmasjon”.  Bakgrunnen var at Horn ønsket et alternativ til kristen konfirmasjon for sin datter Kari. Da hun ble født lovet han at, dersom det ikke fantes en ”Borgerlig konfirmasjon” innen hun kom i konfirmasjonsalder, skulle han lage tilbudet selv.  Det gjorde han, og la samtidig grunnen for Human-Etisk Forbund, ”store vennlige kjempe”.

De var så vennlige at de ga hedningene en stensilmaskin for at de kunne spre sin religionskritikk.  Til gjengjeld fikk den vennlige kjempen låne hedningenes medlemslister slik at kjempen kunne vokse fortere.

Kontakten mellom den lille kjempen og den store har vart i alle år siden, og ble gjenopptatt da den lille skiftet navn til ”Ateistene”. 

Den store kjempen kalte livssynet sitt human-etikk, senere humanisme.  Ateistene kaller sitt livssyn ”humanistisk ateisme”, eller ”Den utrolige ateismen” med et lite smil.

Stygge og vennlige kjemper

Tilbake til min barndom.  Jeg skrev religionskritiske stiler som stort sett ble lest opp for klassen.  I en av dem spurte jeg ”hvorfor vi i dag skulle bry oss om hva en  ørkenvandrer i sandaler skal ha sagt for 2000 år siden.”  Det var selvfølgelig stygt, og min snille lærer visste ikke hvordan hun skulle vurdere stilen min.  Selv ville hun gi den ”Meget”, men var i tvil. Hun lot to andre lærere lese den.  Den mest kritiske var den ateistiske broren til Helsedirektør Evang, som ville gi ”nogen” – ”Ateister må lære seg folkeskikk”.

Vi hedninger og ateister mener at vi ikke skal gå med halen mellom beina.  Vi tror ikke på gud, og mener at religionen er skadelig.  Den undertrykker kvinner, barn, seksualitet og den fri tanke.  Meningsmålinger viser at humanister og ateister til sammen utgjør rundt halvparten av befolkningen.  At den største delen av norske ateister er medlemmer av Den norske kirke.  Hvor vennlige skal vi være for å bli akseptert som meningsberettigede og tilskuddsberettigede deler av det norske samfunnet? Hvor lenge skal det vare før Store vennlige kjempe står opp for oss ateistiske humanister?