Dagfinn Eckhoff, Ateistene
”Det tjener ikke vitenskapsmennene til ære, at så mange av dem uten videre søker å benekte virkeligheten av fenomener, som de ikke har gjort seg den umake å undersøke. Den fordomsfri psykolog vil glede seg over de nye muligheter, som her synes å åpne seg for hans forskning, og verken benekte eller bekrefte, før han har undersøkt.”
Dette skrev en norsk vitenskapsmann i 1927, og han gjentok det i 1961, da han utga en bok som han kalte ”det skjulte menneske”. ” Det skjulte menneske var den første virkelige innføring på norsk i parapsykologiske problemer.
Det har heller ikke senere kommet noen bok som så grundig, og samtidig lettfattelig, behandler ubevisste og ” overnaturlige ” fenomener.
Han var bror av biskop Kristian Schjelderup, teolog og humanist. Hans navn var Harald Schjelderup, professor og psykoanalytiker, kjent som norsk psykologis far.
Selv er jeg ateist, skeptiker, og skjønner ikke filla av Mette Hjelmarks erfaringer. Men jeg skjønner at hun er godt over gjennomsnittlig intelligent og belest, og at hun har et sterkt behov for å forstå og forklare sine egne merkelige opplevelser.
Jeg tviler altså ikke på at mennesker kan oppleve uforklarlige ting, som går over min forstand og langt inn i prestens. Og at disse tingene har svært lite å gjøre med prestens forstand eller teologiske tankebaner.
Så jeg anbefaler dere å lese boka hennes og snakke med andre om den. Med dette aner dere at jeg også oppfordrer Mette til å følge opp dette arbeidet med å søke etter forståelse og akseptere det uforståelige.
Interesserte anbefales å sende en epost til Mette Hjelmark () eller undertegnede Dagfinn Eckhoff ().
Her er utdrag fra selve gorillaopplevelsen:
Vi er altså nå tre frivillige som sitter på hver sin spinkle stol på en liten scene foran om lag 125 mennesker i en stor sal midt i Oslo sentrum en søndag kveld i mars måned i. Vi får beskjed om å «telle oss ned på alfanivå»; en teknikk man lærer på kurset. Det er en form for selvsuggesjon hvor vi setter oss selv i en lett transe. Før vår felles «nedtelling», hadde kursleder bedt alle deltakerne om å tegne en enkel strektegning av et menneske på et ark som ble delt ut. Her skulle de skrive fornavnet på noen de hadde et nært forhold til og som var syk eller hadde plager. Kun fornavn, alder og bosted skulle skrives på arket, samt de viktigste stikkord for lidelsen; for eksempel «store smerter i ryggen», «kreftoperasjon i magen» etc. Deltakerne skulle også markere på tegningen hvor smerten eller sykdommen satt. De av deltakerne som hadde flere nære og bekjente som var syke, kunne fylle ut flere ark. Hvert ark skulle undertegnes med kursdeltakerens navn, og til slutt ble alle arkene samlet i en stor pappeske. Kurslederen ba deretter èn frivillig komme opp på scenen og med bind for øynene trekke ut ett enkelt ark. Når vi frivillige på scenen hadde suggerert oss ned til alfa-nivå, leste kurslederen fornavn, alder og bosted på det som sto på arket som ble trukket opp.
I det øyeblikk kursleder trakk et ark og sa navnet «Torhild, 38 år fra Tønsberg» (navn, alder og bosted er endret av meg), skjer noe merkelig. Jeg «ser» en naken kvinne foran meg, og ettersom vi har fått beskjed om å si ting med en gang uten å sensurere oss selv, renner beskrivelsen i rask fart ut av meg. Jeg forteller om hårfarge, hårlengde, hårfrisyre, øyenfarge, jeg beskriver kroppsholdning og anslår antall kilo og høyde, og etter hvert som jeg forteller, «ser» jeg for mitt indre blikk at kvinnen nikker bifallende med et smil. Jeg forstår at dette er et tegn på at jeg «ser» rett.
Jeg er dypt hensunket i bildene som kom opp i meg, og ønsker ikke å avslutte, men «ser» stadig mer. Og bildene er klare, sterke og i farger. Jeg «ser» noe som ligner på en bankende blink på kvinnens underliv og denne «blinken» er rød og pulserende. Uten å vite hvorfor, sier jeg spontant at kvinnen har kreft i høyre eggstokk.
Min beskrivelse av vedkommende er, som man skjønner, langt fra logisk og velfundert; snarere var det intuitive bilder som bare «kom» til meg. Jeg «ser» kvinnen nikke alvorlig bifallende til det jeg sier, men deretter gjør hun noe underlig: Hun tar sin venstre hånd om sin høyre skulder og stryker seg langsomt nedover armen mens hun skjærer grimaser. Jeg forstår intuitivt at hun ganske nylig har fått smerter i høyre skulder og arm og sier dette høyt. Jeg forsto også på et dypere plan at kvinnen har fått spredning og at hun ikke kom til å leve lenge, men det sier jeg ikke; «noe» avholder meg fra det.
Langt borte fra hører jeg de to andre på podiet si ting om kvinnen, men de er uenige seg imellom om kvinnen har vondt i magen eller i underlivet. De er også uenige om hvordan kvinnen ser ut. Jeg hører deres uenighet – fortsatt i lett endret bevissthetstilstand – og husker jeg bryter lettere irritert inn at kvinnen hadde kreft i høyre eggstokk; det var ikke noe galt med magesekken, slik de diskuterte seg imellom. Bildene strømmer mot meg som en elv fti bak en demning. Ingenting synes å stenge for de klare bildene.
Så er vi ferdige og kursholderen ber oss om å vende tilbake til normal bevissthetstilstand. Vi på podet åpner langsomt øynene og kursleder spør ut i salen hvem det er som kjenner «Torhild». En mann reiser seg og sier at Torhild er hans kone og at beskrivelsen jeg har gitt av hennes utseende, vekt og høyde samt diagnose, er korrekt.
– Min kone er operert på Radiumhospitalet for kreft i høyre eggstokk to ganger. De siste ukene har hun fått smerter i høyre skulder og arm, sier han.
Verden – slik jeg kjente den – raser sammen. Selv om dette er noen år siden nå, står min reaksjon fortsatt klart og tydelig for meg: Synet snevret seg kraftig inn, svetten piplet fram under armene og bak på ryggen og jeg kjente hvordan svettedråpene langsomt rant nedover huden og gjorde blusen jeg hadde på meg våt. Jeg husker hvordan jeg frøs og svettet og skalv om hverandre. Jeg var kald, men samtidig svett. Jeg var svett, men samtidig kald. Ikke spør meg om dette er fysisk mulig; det skjedde. I tillegg begynte det å summe en intens, høy, skjærende tone i hodet mitt. Jeg måtte lukke øynene; klarte ikke å ta inn flere syns- eller lydinntrykk.
Legg igjen en kommentar