«I det kristne miljøet var frelsen det største av alt»

Ateistene har mottatt denne teksten som et leserbrev. Vi kjenner innsenderens fulle identitet.

Jeg var rundt ti år gammel da jeg var på juniorleir i Kornsjøbukta. I det kristne miljøet jeg var en del av, var frelsen det største av alt. Det handlet ikke bare om tro. Det handlet om evigheten. Om å være innenfor eller utenfor. Reddet eller fortapt.

Som barn var det mye jeg ikke forstod. Men jeg forstod alvoret.

«Knut» var en autoritær leder. Streng. En skikkelse i miljøet som man ikke tullet med. Alle visste at det var best å være stille i teltet hvis det var han som hadde nattevakt. Knut var en voksen mange barn hadde respekt for, men også en man kunne være litt redd for.

Men Knut var også kjent for noe annet. Han var flink til å hjelpe barn til å «møte Jesus». Han tok barn inn på et rom, ett og ett eller to av gangen, for å snakke med dem, be med dem og hjelpe dem til å «bøye seg». Det var slik språket ble brukt. Man skulle bøye seg. Ta imot frelsen. Bli frelst.

Noen barn kom ut igjen og kunne stolt fortelle at de hadde møtt Jesus. De hadde blitt frelst. Det skapte en slags forventning i miljøet. Som barn forstod man raskt hva som var ønskelig. Det var dette som var det store, det riktige, det alle håpet skulle skje.

Jeg var et barn som tvilte. Men jeg ville så gjerne tro, ville få det til. Jeg ville være en av dem som hadde møtt Jesus. Jeg ville ikke være utenfor, ville ikke være den som ikke klarte å tro nok.

Så kom øyeblikket da jeg og min halvannet år yngre bror skulle inn og «bli frelst». Jeg husker spenningen. Alvoret. Følelsen av at noe stort skulle skje, men også en indre uro jeg ikke helt klarte å sette ord på.

Vi ble tatt inn på rommet. Der fikk vi det jeg i dag vil kalle en religiøs og emosjonell påvirkning som barn ikke har forutsetning for å stå imot. Vi ble ledet inn i en forståelse av at vi måtte overgi oss. At vi måtte ta et valg. At det handlet om frelse, fortapelse, sannhet og evighet.

Til slutt satt vi der på kne. To barn. Gråtkvalte. Vi tok imot frelsen.

Den gangen ville de voksne trolig ha sagt at dette var vakkert. At to barn hadde møtt Jesus. At Knut hadde gjort en god gjerning. Og jeg tror det var godt ment fra Knut sin side. Jeg tror han oppriktig trodde at han hjalp oss. Han trodde sannsynligvis at han gjorde det viktigste og mest kjærlige et voksent menneske kunne gjøre for et barn.

Men det gjør ikke opplevelsen mindre problematisk.

I dag er jeg ateist. Jeg tror ikke lenger på det verdensbildet jeg vokste opp med, og nettopp derfor ser jeg kanskje også tydeligere hvordan situasjonen faktisk fungerte. Når jeg ser tilbake på det som voksen, opplever jeg det som et psykologisk overgrep, eller i det minste helt på grensen til det. Ikke fordi noen slo, truet eller ropte. Ikke fordi Knut var ond. Men fordi voksne mennesker brukte sin autoritet, sitt religiøse verdensbilde og barns behov for tilhørighet, trygghet og bekreftelse til å presse frem en emosjonell og religiøs respons.

Et barn på ti år har ikke samme mulighet som en voksen til å analysere situasjonen. Et barn forstår ikke maktforholdet fullt ut. Et barn klarer ikke nødvendigvis å skille mellom egne følelser og følelser som blir fremkalt av press, forventning og stemning. Når en streng og respektert voksen leder deg inn i en alvorlig samtale om frelse, synd og overgivelse, er det ikke et fritt valg på samme måte som voksne liker å tro.

Det var ikke bare lettelse og glede jeg følte da vi gikk ut av rommet. Jeg husker også følelsen av å ha blitt lurt. Manipulert. Som om noen hadde trykket på de rette knappene i et barnesinn og fått frem den reaksjonen de ønsket.

De som utfører dette, handler som oftest i kjærlighet. De mener de redder sjeler. De mener de hjelper barn inn i det viktigste valget i livet. Men for barnet kan det oppleves som press, skam, frykt og forvirring pakket inn i omsorg og religiøst språk.

Noen vil kanskje si at dette bare var vanlig kristen forkynnelse. At barn må få høre evangeliet. At det er naturlig å be med barn. Men det finnes en avgjørende forskjell på å formidle tro og å presse barn inn i en følelsesmessig overgivelse de ikke har modenhet til å forstå konsekvensene av.

Barn kan tro. Barn kan undre seg. Barn kan stille spørsmål. Men barn bør ikke manipuleres inn i gråtende bekjennelser på kne foran autoritære voksne.

Når voksne tar barn inn i lukkede rom for å lede dem gjennom sterke religiøse opplevelser, må vi stille spørsmål. Når barn gråter seg inn i frelsen, må vi spørre om de virkelig har valgt fritt. Når autoritet, frykt, gruppetilhørighet og evighetsalvor blandes sammen, må vi våge å kalle det for det det er: manipulasjon.