– Moderne demokratier har sine røtter i opplysningstiden, ikke i kirken.
Mens samfunnet blir mer livssynsmangfoldig, henter de nordiske nasjonalforsamlingene religionen inn i varmen. Danske politikere innfører nå en omstridt presteordning med Stortinget som direkte inspirasjon. Kritikerne raser og kaller det en unødvendig sammenblanding av religion og politikk.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Sommeren 2026 besluttet Folketingets presidium å knytte en prest til det danske parlamentet. Ordningen innebærer at en prest fra Københavns stift skal tilby andakter, samtaler og sjelesorg for politikere og ansatte på Christiansborg. Beslutningen har utløst en omfattende debatt i Danmark, ikke minst fordi mange oppfatter den som et signal om at religion igjen får en mer synlig plass i sentrale offentlige institusjoner]. Ordningen har også trukket fram en mindre diskutert parallell: Norge har hatt en tilsvarende ordning siden 2006.
Selv om ordningen i Danmark ikke innebærer at Folketinget selv ansetter og lønner presten, har kritikerne pekt på at den institusjonelle tilknytningen mellom parlamentet og Folkekirken sender et viktig symbolsk signal. Debatten handler derfor ikke først og fremst om økonomi, men om forholdet mellom religion, stat og demokrati i moderne samfunn.
En dansk ordning inspirert av Norge
Folketingets beslutning innebærer at en prest skal være tilgjengelig for samtaler, sjelesorg og religiøse samlinger for mennesker som arbeider på Christiansborg. Tilhengerne argumenterer med at politikere utøver krevende verv under stort press, og at et slikt tilbud kan fungere som støtte i vanskelige livssituasjoner.
Ordningen er ikke unik. Stortinget i Norge har hatt en fast tilknyttet prest siden desember 2006, da Per Arne Dahl ble den første stortingspresten. Senere har ordningen blitt videreført av andre prester, blant dem Sjur Isaksen og Tron Fagermoen. Stortingspresten har som oppgave å tilby samtaler og livssynsveiledning til representanter og ansatte, samt delta ved enkelte seremonielle anledninger. Ordningen er organisert gjennom Stortingets administrasjon. Flere danske medier har eksplisitt vist til den norske modellen som inspirasjon for den nye ordningen i Folketinget.
Kritikken i Danmark
Det mest bemerkelsesverdige ved den danske debatten er kanskje at kritikken kommer fra langt flere enn tradisjonelle sekularister og ateister.
Ifølge Kristeligt Dagblads ansvarlige redaktør Jeppe Duvå har mange reagert på det de oppfatter som en unødvendig sammenblanding av religion og politikk. Overfor avisen uttalte han at mange kritikere ser opprettelsen av en folketingsprest som en offensiv markering av Danmark som kristen nasjon. Han fremhevet også at flere mener politikerne heller bør møte befolkningen gjennom lokale menigheter enn å få et særskilt religiøst tilbud inne i parlamentet.
Debatten ble ytterligere skjerpet etter at kirkeminister Ida Auken offentlig feiret vedtaket. Ifølge Duvås vurdering til Kristeligt Dagblad oppfattet flere kritikere denne markeringen som et uttrykk for religiøs triumfalisme snarere enn nøktern forvaltning av en offentlig ordning.
Kritikken kommer også fra akademisk hold. I Weekendavisen argumenterte professor i psykologi og forfatter Svend Brinkmann for at det er problematisk å knytte en prest institusjonelt til landets nasjonalforsamling. Han fremholdt at moderne liberale demokratier først og fremst har sine idéhistoriske røtter i opplysningstiden og konstitusjonell utvikling, ikke i religiøse institusjoner.
Tilsvarende har Jan Pierrel-Boas, styremedlem i Ateistisk Selskab og lokal nestleder i Socialdemokratiet, argumentert i Politiken for at politikere allerede har enkel tilgang til kirker og religiøse tilbud i København. Overfor avisen fremholdt han at behovet for en egen folketingsprest derfor fremstår vanskelig å begrunne.
Bakgrunnen i Norge: statskirken ble avviklet
Den norske debatten får en særskilt dimensjon fordi Norge i nyere tid har gjennomført en omfattende reform av forholdet mellom stat og kirke.
Gjennom grunnlovsendringer vedtatt i 2012 og en omfattende reformprosess ble statskirkeordningen gradvis avviklet. Den endelige juridiske separasjonen fant sted 1. januar 2017, da Den norske kirke opphørte å være en del av statsforvaltningen og ble et eget rettssubjekt. Prestene gikk samtidig fra å være statsansatte til å bli ansatte i Den norske kirke. Målet med reformen var blant annet å etablere større selvstendighet for kirken og å sikre likebehandling av tros- og livssynssamfunn.
Denne utviklingen har fått kritikere til å stille spørsmål ved hvorfor Stortinget fortsatt skal ha en egen prest. For dem fremstår det som et paradoks at staten på den ene siden har arbeidet for å redusere de formelle båndene mellom stat og kirke, samtidig som nasjonalforsamlingen opprettholder en ordning som gir Den norske kirke en privilegert institusjonell rolle inne i landets viktigste politiske institusjon.
Prinsippet om livssynsnøytralitet
Kjernen i kritikken, både i Norge og Danmark, handler om livssynsnøytralitet.
Kritikerne hevder ikke nødvendigvis at politikere skal nektes tilgang til religiøs veiledning. Tvert imot understrekes det ofte at enhver folkevalgt naturligvis må stå fritt til å oppsøke prest, imam, rabbiner, humanistisk veileder eller andre samtalepartnere. Spørsmålet er heller hvorfor én bestemt trosretning skal ha en formalisert plass inne i selve parlamentet.
Motstanderne mener dette sender et signal om at enkelte livssyn fortsatt står nærmere staten enn andre. I et samfunn hvor befolkningen består av kristne, muslimer, buddhister, hinduer, humanetikere, ateister og mennesker uten definert livssynstilhørighet, hevdes det at offentlige institusjoner bør være varsomme med å gi særskilte privilegier til én bestemt religion.
Flere kritikere peker derfor på at dersom behovet først og fremst handler om samtaler, psykososial støtte og eksistensiell veiledning, kunne slike tjenester organiseres på en livssynsåpen måte uten å være knyttet til én bestemt kirke.
Symbolikk og identitet
En viktig del av debatten handler om symbolikk.
Parlamentene i både Norge og Danmark representerer hele befolkningen, uavhengig av religion og livssyn. Når en prest opptrer i parlamentets lokaler som representant for Den norske kirke eller Folkekirken, mener enkelte at det skapes et inntrykk av at kristendommen fortsatt har en særstilling i statens sentrale institusjoner.
Kritikerne fremhever at dette har betydning utover selve prestens praktiske arbeid. Symboler uttrykker hvilke verdier og identiteter samfunnet velger å løfte fram. Derfor har debatten om stortingspresten og den kommende folketingspresten fått en betydning som langt overstiger størrelsen på selve stillingene.
Ateistenes vurdering av saken
Ateistene er kritiske til både den danske og den norske ordningen. Vi arbeider for et sekulært samfunn med et tydelig skille mellom religion og stat, samtidig som organisasjonen understrekes betydningen av tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Ut fra dette perspektivet ville innvendingen neppe være at politikere ikke skal kunne motta religiøs veiledning dersom de ønsker det. Kritikken ville snarere rette seg mot at én bestemt kirke gis en institusjonalisert rolle inne i nasjonalforsamlingen.
Ateistene argumenterer generelt for at offentlig virksomhet bør bygge på sekulære prinsipper og at staten ikke bør favorisere ett livssyn fremfor andre. Sett i lys av dette ville en egen prest på Stortinget eller i Folketinget kunne oppfattes som en videreføring av historiske privilegier som vanskelig lar seg forene med moderne idealer om livssynsmessig likebehandling.
Kampen om fremtidens demokrati
Debatten om folketingspresten i Danmark og stortingspresten i Norge handler i realiteten om langt mer enn én enkelt prestestilling. Den berører grunnleggende spørsmål om religionens plass i det offentlige rom, om statens forhold til tros- og livssynssamfunn og om hvordan moderne demokratier bør forstå prinsippet om likebehandling.
Tilhengerne ser ordningen som et praktisk og frivillig tilbud om sjelesorg og samtaler til mennesker med krevende samfunnsoppgaver. Kritikerne ser den derimot som et uttrykk for at historiske privilegier fortsatt består, selv etter at statskirkeordningene formelt er blitt svekket eller avviklet.
Spørsmålet som debatten reiser, er derfor ikke først og fremst om politikere trenger støtte og veiledning. Det sentrale spørsmålet er hvem som skal tilby denne støtten, og om statens viktigste demokratiske institusjoner bør gi én bestemt religion en særskilt plass i et stadig mer livssynsmangfoldig samfunn. Det er denne prinsipielle diskusjonen som nå pågår i både Danmark og Norge.
Kilder:
Norgeshistorie.no
Ateistene.no
Les også: Blod, penger og bibler: Sannheten om reformasjonen i Norge
Legg igjen en kommentar