Sommeren 2026 utløste dype følelser og tanker om hvem vi er, og hva som egentlig er dypt menneskelig – på tvers av nasjonalitet, religion, kjønn og alder. Hva har vi lært av det?
Av Dagfinn Eckhoff Foto: Birgit Fostervold (t.v) /Bryan Berling (t.h), Wikimedia Commons
Vi har opplevd store nasjonale kontraster de siste månedene. Gleden var ellevill da norske fotballspillere herjet under fotball-VM, og hele folket ble med på de moderne «vikingtoktene» på fotballbanen. Kort tid etter ble festen byttet ut med alvor og felles sorg da vi mistet vår elskede konge, som døde da det var på tide.
Han hadde ikke makt som de store herskere rundt i verden. Likevel samlet det seg enorme menneskemengder som spredte tårer og blomster over by og land. Han ble omtalt med ekte begeistring også i utenlandske medier, nettopp for sine varme og menneskelige egenskaper. For meg, som i prinsippet er republikaner, er ikke dette et innlegg i en debatt om styreform. Det handler om noe langt viktigere.
Ritualene som binder oss sammen
Nå er begravelsen over, årene lagt bort, og hverdagen tilbake. Men har disse store opplevelsene noe med livssyn å gjøre?
Ja, absolutt. Det handler om dype menneskelige opplevelser, tanker, handlinger – og ikke minst følelser med røtter langt inne i vår felles evolusjon og historie. Vi har ledd og grått sammen. Vi så det i den synkroniserte «viking-roingen» som preget tribunene i sommer.
Nettopp denne roingen ble nylig trukket frem i en fersk studie fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), publisert på forskning.no. Designforsker Ted Matthews har studert fenomenet og slår fast at slike ritualer skaper dype og positive forbindelser mellom vilt fremmede mennesker. Det handler ikke om å dikte opp en ny og mystisk mening, men om å fange opp og forsterke de følelsene som allerede gir mening for folk.
Religiøse ledere bruker ofte en grov forvrengning der de påstår at dype opplevelser, moral, samhold og ritualer krever troen på en gud eller underkastelse under gamle regler. Men virkeligheten viser det stikk motsatte.
Menneskeslekten har gått en lang vei gjennom Afrika, Europa og Asia. Ulike mennesketyper har truffet hverandre, og av og til kjempet mot hverandre, men de har også samarbeidet og fått barn sammen. Gjennom mange hundre tusen år har vi tatt vare på hverandre og utviklet disse egenskapene for å overleve. Vi har lært livsnødvendige ting om hvem vi er, og hvordan vi burde være for å glede oss selv og hverandre.
Fotballeventyret har minnet oss om lekens betydning, og den synkrone roingen har knyttet folk og nasjoner sammen. Det har minnet oss om at vi alle har barnet inne i oss. Hvem kunne si klarere og enklere enn Kong Harald hvem vi mangfoldige mennesker er? Vi er jenter og gutter, og kjærlighet på kryss og tvers.
Hva sommeren 2026 beviste om oss
Når hverdagen nå er tilbake, er det dette vi må ta med oss videre:
- GLEM IKKE at vi kan skape dype, meningsfulle ritualer og samhold helt uten overnaturlig mystikk. Fellesskapet oppstår fra oss selv, når vi løfter følelser som allerede har ekte verdi for mennesker.
- GLEM IKKE at empati, samvittighet og lekenhet er biologiske egenskaper som er formet gjennom hundretusenvis av år med menneskelig evolusjon for at vi skal ta vare på hverandre som flokkdyr.
- GLEM IKKE at kjærlighet på kryss og tvers er en sekulær frihet. I Ateistene støtter vi retten for voksne til å leve og elske basert på eget samtykke, uten innblanding fra religiøse voktere.
Vi trenger ingen overnaturlig dommer eller kosmiske trusler for å holde sammen. Våre vakreste fellesskap ligger ikke i himmelen – de ligger trygt forankret i vår egen menneskelige natur og vår felles fornuft.
Glem ikke.
Dagfinn Eckhoff er tidligere styreleder i Ateistene.
Legg igjen en kommentar