Innmeldt uten samtykke?

Religionsfrihet handler også om retten til å stå utenfor.

Av Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva

De siste ukene har VG, Vårt Land og andre medier avdekket saker der personer har oppdaget at de står registrert som medlemmer i tros- og livssynssamfunn de hevder aldri å ha meldt seg inn i. Flere av dem fikk først kjennskap til medlemskapet etter at Brønnøysundregistrene åpnet for digitalt innsyn i tros- og livssynstilhørighet.

Sakene har utløst en viktig debatt om religionsfrihet, personvern og retten til selv å bestemme hvilket tros- eller livssynssamfunn man ønsker å tilhøre. For dersom det er alvorlig å nekte mennesker retten til å tro, er det minst like alvorlig å registrere mennesker i et trossamfunn uten deres samtykke.

Samtidig har debatten synliggjort et annet problem som i mange år har fått mindre oppmerksomhet: For enkelte mennesker er det langt vanskeligere å melde seg ut av et trossamfunn enn å melde seg inn.

Dette er sakene

Avsløringene har omfattet flere ulike trosmiljøer. Blant dem finner vi marokkanske trossamfunn, Islamsk Kultursenter og Imam Ali-senteret på Tveita i Oslo. I flere tilfeller har personer fortalt at de aldri har meldt seg inn, aldri gitt samtykke til registrering og i enkelte tilfeller ikke engang vært klar over sin tilknytning til det aktuelle trossamfunnet.

Kontrollene har også avdekket svakheter i medlemsregistrene. Statsforvalteren har gjennomgått medlemslister og fjernet personer som ikke skulle vært registrert. Samtidig undersøkes nå en rekke saker der medlemskapets grunnlag er uklart.

Også Den katolske kirke i Norge har de siste månedene opplevd en bølge av utmeldinger etter at medlemsregistrering igjen har fått offentlig oppmerksomhet. Dette vekker minner om medlemskapsaken som førte til domfellelsen av Oslo katolske bispedømme i 2019 etter registrering av personer som ikke hadde gitt samtykke til medlemskap.

Det er viktig å understreke at problemstillingen ikke først og fremst handler om én religion eller ett bestemt trossamfunn. Den handler om et prinsipielt spørsmål: Kan et tros- eller livssynssamfunn registrere mennesker uten deres aktive samtykke?

Svaret i et moderne demokrati bør være nei.

Hvorfor skjer dette?

Noe av forklaringen ligger i historiske forhold. Norge hadde i mange år et system der religiøs tilhørighet i stor grad gikk i arv. Den norske kirke var statskirke, og medlemsregistrene var nært knyttet til offentlige registre. Gjennom opprydding og samkjøring av ulike databaser har mange oppdaget at informasjon som ble registrert for mange år siden fortsatt eksisterer.

Samtidig finnes det også økonomiske forhold som gjør medlemsregistrering viktig for tros- og livssynssamfunn. Offentlig støtte beregnes i stor grad ut fra antall medlemmer. Hvert medlem representerer derfor en konkret økonomisk verdi.

Dette betyr ikke at trossamfunn nødvendigvis har handlet i ond tro. Men det betyr at systemet skaper insentiver som gjør nøyaktig medlemsregistrering ekstra viktig.

Når økonomiske interesser kobles sammen med mangelfull dokumentasjon og utilstrekkelige kontrollmekanismer, oppstår risikoen for feilregistreringer.

Retten til å forlate et trossamfunn

Religionsfrihet blir ofte omtalt som retten til å tro. Like viktig er retten til ikke å tro.

Menneskerettighetene beskytter både friheten til å velge en religion og friheten til å forlate den. Denne siste delen av religionsfriheten får ofte mindre oppmerksomhet.

For mange nordmenn er en utmelding en enkel administrativ handling. Men for mennesker som lever i sterke religiøse miljøer, kan konsekvensene være betydelig større.

I enkelte miljøer er hele livet knyttet til trossamfunnet. Familie, venner, fritid, sosialt nettverk og identitet er vevd tett sammen med fellesskapet. Å forlate troen oppleves derfor ikke bare som et personlig valg. Det kan oppfattes som et brudd med hele familien og lokalmiljøet.

Det er denne virkeligheten stortingsrepresentant Mats Henriksen har løftet fram når han spør om personer skal kunne få slettet medlemskap uten å måtte kontakte trossamfunnet direkte. Spørsmålet handler ikke bare om administrasjon. Det handler om trygghet.

Når utmelding får konsekvenser

For mange nordmenn er det å melde seg ut av et tros- eller livssynssamfunn en enkel administrativ handling. For andre kan det være en av de mest dramatiske beslutningene de noen gang tar.

I enkelte religiøse miljøer er trossamfunnet langt mer enn et sted man går til gudstjeneste eller bønn. Hele det sosiale livet er knyttet til fellesskapet. Familie, venner, fritidsaktiviteter, nettverk og i noen tilfeller også arbeid og økonomiske relasjoner er vevd inn i den religiøse gruppen. Når alt dette utgjør én samlet sosial virkelighet, blir det å forlate troen ikke bare et spørsmål om personlig overbevisning. Det kan bety å miste store deler av livet slik man kjenner det.

Mange som vurderer å melde seg ut, frykter derfor ikke selve utmeldingen, men konsekvensene. I enkelte miljøer blir tvil eller utmelding oppfattet som et svik mot familien, fellesskapet eller Gud. Den som ønsker å forlate troen, kan bli møtt med sterkt press fra foreldre, ektefelle, slektninger eller religiøse ledere. Skyldfølelse er ofte et viktig virkemiddel. Utmeldingen fremstilles ikke som et individuelt valg, men som noe som påfører familien sorg, skam eller tap av anseelse.

I noen trossamfunn finnes det også en sterk «oss mot dem»-tankegang. Medlemmer kan gjennom mange år ha blitt fortalt at verden utenfor fellesskapet er farlig, umoralsk eller åndelig fortapt. For personer som har vokst opp med slike forestillinger, kan tanken på å forlate miljøet utløse sterk frykt og usikkerhet. Det handler ikke bare om å miste en tro, men om å miste hele sitt verdensbilde.

For enkelte blir konsekvensene enda mer omfattende gjennom det som ofte kalles sosial utfrysing eller «shunning». Den som forlater miljøet, kan oppleve at venner slutter å ta kontakt, at familien trekker seg unna, eller at tidligere nære relasjoner gradvis brytes ned. I de strengeste miljøene kan utfrysing være organisert og forventet av fellesskapet. Praksisen er særlig kjent fra enkelte lukkede religiøse grupper, blant annet Jehovas vitner, men lignende mekanismer er også dokumentert i andre autoritære religiøse miljøer innen både kristendom, islam og andre trosretninger.

Konsekvensene kan bli alvorlige. Den som bryter ut, mister ofte ikke bare sin religiøse tilhørighet, men også sitt sosiale sikkerhetsnett. Mange beskriver opplevelsen som en form for sosial død. Foreldre, søsken, venner og barndommens fellesskap er fortsatt der, men kontakten blir redusert eller opphører helt. Flere opplever sterke sorgreaksjoner, ensomhet, identitetskriser og psykiske belastninger i årene etter bruddet.

Situasjonen kan være enda vanskeligere i miljøer preget av negativ sosial kontroll eller æreskultur. Her kan familiens status og omdømme være nært knyttet til medlemmenes religiøse lojalitet. Dersom ett familiemedlem forlater troen, kan det bli oppfattet som en skam som rammer hele familien. Dette kan føre til omfattende press, overvåking, trusler eller andre sanksjoner. I de mest alvorlige tilfellene har mennesker som ønsker å bryte med sitt religiøse miljø måttet flytte til hemmelig adresse eller søke hjelp fra offentlige beskyttelsestiltak.

Det er viktig å understreke at dette ikke gjelder flertallet av religiøse mennesker. De fleste troende respekterer andres rett til å velge sin egen vei i tros- og livssynsspørsmål. Likevel er problemene reelle for dem som rammes, og de er godt dokumentert av organisasjoner som arbeider med negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og religiøse bruddprosesser.

Det er nettopp derfor spørsmålet om feilaktige medlemskap har blitt så viktig. Dersom en person er registrert i et trossamfunn mot sin vilje, kan kravet om å måtte kontakte det samme trossamfunnet for å bli slettet oppleves som en betydelig belastning. For mennesker som frykter sosial kontroll, represalier eller utfrysing, kan terskelen bli så høy at de velger å forbli registrert mot sin egen overbevisning. Da utfordres ikke bare personvernet, men også en av religionsfrihetens mest grunnleggende sider: retten til å forlate en religion uten frykt for konsekvensene.

Hva sier loven?

Norsk lov bygger på prinsippet om trosfrihet. Dette innebærer at ingen skal kunne tvinges inn i en religion, og ingen skal hindres i å forlate en religion.

Et gyldig medlemskap forutsetter i utgangspunktet samtykke eller et rettslig grunnlag for registreringen. Personopplysningsregelverket stiller også krav til hvordan organisasjoner behandler personopplysninger.

Dersom noen er registrert uten samtykke eller på feil grunnlag, må opplysningene kunne rettes eller slettes.

Samtidig viser de siste ukers debatt at mange mener dagens system ikke gir tilstrekkelig beskyttelse for personer som ønsker å forlate et tros- eller livssynssamfunn uten å måtte konfrontere miljøet direkte.

Derfor har det kommet forslag om å etablere en offentlig og uavhengig ordning som kan håndtere slike saker.

Hvor kan man få hjelp?

Personer som oppdager at de er registrert i et tros- eller livssynssamfunn uten å ha samtykket til det, bør først undersøke registreringen gjennom Brønnøysundregistrenes innsynsløsning.

Dersom medlemskapet er feil, kan man kontakte det aktuelle trossamfunnet og kreve retting eller sletting.

Hvis saken ikke løses, kan Statsforvalteren, Datatilsynet eller andre relevante myndigheter kontaktes avhengig av problemets karakter.

For personer som opplever negativ sosial kontroll, æresrelatert press eller frykt knyttet til utmelding, finnes det også hjelpetilbud. Organisasjonen Hjelpekilden bistår mennesker som bryter med lukkede religiøse miljøer. Krisesentre, politi og Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kan gi bistand dersom situasjonen er alvorlig. Ingen skal måtte stå alene i en slik prosess.

Ateistenes syn

For Ateistene handler denne saken om et helt grunnleggende prinsipp: Individet må selv bestemme hvilket tros- eller livssynssamfunn det ønsker å tilhøre.

Ingen skal registreres som medlem uten sitt samtykke. Ingen skal måtte kjempe i årevis for å få slettet et feilaktig medlemskap. Ingen skal oppleve trusler, utfrysing eller sosial kontroll fordi de ønsker å forlate en religion.

Vi forsvarer religionsfriheten fullt ut. Men religionsfriheten innebærer ikke bare retten til å tro. Den innebærer også retten til å tvile, retten til å skifte tro, retten til å stå utenfor og retten til å forlate et trossamfunn.

Den som ønsker å være muslim, kristen, hindu, buddhist eller tilhenger av et annet livssyn, skal være fri til det. Den som ønsker å forlate et trossamfunn eller leve uten religion, skal ha nøyaktig den samme friheten.

Derfor er det bekymringsfullt når mennesker oppdager at de er registrert som medlemmer uten samtykke. Det er enda mer bekymringsfullt dersom frykt for sosial kontroll eller represalier gjør det vanskelig å melde seg ut. Et fritt samfunn kan ikke bare beskytte retten til å tro. Det må også beskytte retten til å si nei. Det er først når begge disse rettighetene respekteres, at vi kan snakke om reell religionsfrihet.