Kristenkonservative stemmer hevder gjerne at moderne likeverd og likestilling er en frukt av den kristne kulturarven. Historien forteller noe helt annet.
Tekst: Harald Fagerhus Illustrasjon: Ateistene/Canva
Fram til 1800-tallet var det norske kirkerommet et strengt og nådeløst sorteringssamfunn. Kjønn og sosial rang avgjorde nøyaktig hvor nær alteret – og dermed Gud – du fikk sitte. Likestillingen kom definitivt ikke fra prekestolen. Dette er historien om et rom der det sekulære likeverdet var fullstendig fraværende.
Det store kjønnsskillet
Organiseringen av kirkebenkene i norske kirker fra etter reformasjonen og frem mot 1800-tallet var et speilbilde av det strenge samfunnet. Din sosiale rang avgjorde hvor nær Gud og alteret du fikk sitte. Systemet var strengt regulert, ofte gjennom en offisiell benkeordning som ble godkjent av presten.
Kirkerommet var delt på midten av midtgangen:
- Sørsiden (høyre side sett fra inngangen): Dette var mannssiden. Siden ble ansett som den mest ærefulle og var knyttet til det positive og «solrike».
- Nordsiden (venstre side sett fra inngangen): Dette var kvinnesiden. Siden ble tradisjonelt knyttet til skygge og kulde.
Første klasse ved alteret
Jo høyere sosial status du hadde, desto nærmere alteret satt du. Plassene ble fordelt etter et strengt hierarki:
- De fremste benkene (koret og fremst i skipet): Her satt øvrigheten. Det vil si embetsmenn, godseiere, militære offiserer, rike handelsmenn og deres familier. Ofte hadde de egne, lukkede kirkestoler med vegger, dører og av og til vinduer for å skjerme seg fra allmuen.
- De midterste benkene: Her satt de selveiende bøndene. Plasseringen var nøye avstemt etter størrelsen på gården man eide eller drev. Hver gård hadde gjerne sin faste, nummererte benk.
- De bakerste benkene og galleriet: Her satt husmenn, tjenestefolk, fattige og tilreisende.
Sortert etter lommeboka
For å finansiere kirkedriften og prestelønnen var det mange steder vanlig å leie eller kjøpe kirkebenker. De rikeste betalte store summer for å sikre familien de beste plassene på livstid, og plassene fulgte ofte gården ved arveskifte eller salg.
Hvis en fattig person formastet seg til å sette seg på en benk over sin stand, ble vedkommende kontant vist bakover i kirken av kirketjeneren.
Fornuften som frigjorde oss
Utover 1800-tallet ble denne praksisen gradvis vasket ut i takt med at det sekulære samfunnet ble modernisert. Da de formelle skillene endelig ble oppløst rundt forrige århundreskifte, skjedde det parallelt med at kvinner fikk juridiske rettigheter og stemmerett i det offentlige liv.
Historien om de norske kirkebenkene viser tydelig at likeverd ikke er en frukt av teologisk godvilje eller de gamle reglene. Det var det sekulære storsamfunnet og menneskeskapte rettigheter som måtte tvinge likestillingen inn i kirkerommet – ikke omvendt.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar