Den 22. oktober 1844 ventet titusenvis av amerikanere på jordas undergang og Kristi gjenkomst. I stedet endte døgnet i det religionshistorien kaller «Den store skuffelsen».
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Den 22. oktober 1844 ventet titusenvis av mennesker i USA med stor forventning på det som skulle bli historiens viktigste dag. På denne datoen skulle Kristus vende tilbake fra himmelen for å dømme levende og døde, ifølge beregningene til milleristbevegelsen. Bevegelsen var oppkalt etter den amerikanske baptistpredikanten William Miller, som gjennom mange år hadde studert Bibelens profetier og kommet frem til at Jesu gjenkomst ville finne sted i løpet av perioden 1843–1844.
Regnestykket som endte verden
William Miller (1782–1849) var opprinnelig bonde, veteran fra 1812-krigen og senere baptistpredikant i delstaten New York. På 1820- og 1830-tallet viet han stadig mer tid til å studere Bibelen, særlig de profetiske tekstene i Daniels bok.
Mannen bak profetien: Den amerikanske predikanten William Miller (1782–1849) viet mange år til å studere Bibelens profetier før han kom frem til den skjebnesvangre datoen i 1844. (Maleri: Ellen G. White Estate / Wikimedia Commons)
Det avgjørende bibelstedet for Miller var Daniels bok 8:14: «I to tusen tre hundre kvelder og morgener; deretter skal helligdommen renses.» Miller tolket dette ut fra et prinsipp som lenge hadde vært brukt av enkelte bibeltolkere, nemlig at én profetisk dag tilsvarer ett år. Han mente at perioden på 2300 år begynte i 457 f.Kr., da den persiske kongen Artaxerxes ga tillatelse til å gjenreise Jerusalem.
Når de 2300 årene ble lagt til dette tidspunktet, kom Miller frem til at perioden ville utløpe omkring 1843–1844. Han tolket «renselsen av helligdommen» som en henvisning til jordens renselse ved Kristi gjenkomst. Dette ville markere avslutningen på verdenshistorien slik menneskene kjente den og innledningen til Guds endelige rike.
Dette er den berømte plansjen milleristene reiste rundt med for å forklare regnestykket bak profetien fra Daniels bok.
Fra liten bevegelse til nasjonal vekkelse
Miller begynte å forkynne sine beregninger offentlig i 1831. I begynnelsen var responsen begrenset, men rundt 1840 fikk bevegelsen et betydelig gjennombrudd. En viktig årsak var samarbeidet med Joshua V. Himes, en svært dyktig organisator, forlegger og taler.
Himes forstod betydningen av moderne massekommunikasjon og bidro til å spre budskapet gjennom aviser, pamfletter, bøker og store teltmøter. Bevegelsen tok også i bruk omfattende plansjer og diagrammer som viste de profetiske tidslinjene på en måte vanlige mennesker kunne forstå.
Millerismen vokste raskt i en tid som allerede var preget av den religiøse oppvåkningen som historikerne senere har kalt Den andre store vekkelsen. Anslagene varierer, men mellom 50 000 og 100 000 mennesker skal ha sluttet seg aktivt til bevegelsen. Mange flere sympatiserte med budskapet eller fulgte utviklingen med stor interesse.
Fra å være en relativt liten gruppe utviklet milleristene seg til en landsomfattende religiøs vekkelse som fikk betydelig oppmerksomhet i aviser og offentlig debatt over store deler av USA.
Bevegelsen tok i bruk store teltmøter og moderne massekommunikasjon for å spre budskapet over hele USA.
Jakten på den rette datoen
Miller hadde opprinnelig forklart at Jesu gjenkomst ville inntreffe en gang mellom mars 1843 og mars 1844. Da denne perioden passerte uten at noe skjedde, oppsto den første krisen i bevegelsen.
Mange mistet motet, mens andre begynte å lete etter feil i beregningene. Sommeren 1844 lanserte predikanten Samuel S. Snow en ny tolkning. Han mente at renselsen av helligdommen måtte forstås i lys av den jødiske forsoningsdagen, Jom kippur. Ved hjelp av den karaitiske jødiske kalenderen kom han frem til at denne dagen i 1844 falt på 22. oktober.
Den nye datoen skapte en bølge av entusiasme som ble kjent som «syvende-måned-bevegelsen». Mange tilhengere opplevde at de endelig hadde fått den nøyaktige løsningen på profetien.
Dagen verden skulle ende
Etter hvert som høsten 1844 nærmet seg, steg forventningene til et nivå få religiøse bevegelser tidligere hadde opplevd. Mange troende forberedte seg på at jordelivet snart ville ta slutt. Enkelte solgte eiendeler, lot avlinger stå uhøstet eller avsluttet økonomiske og personlige planer for fremtiden. Andre viet de siste ukene til bønn, bibelstudier og forkynnelse.
Da den 22. oktober kom, samlet mennesker seg i hjem, forsamlingshus og kirker for å vente på Kristi ankomst. Noen hadde tatt på seg sine fineste klær. Andre søkte til høyder eller åpne områder der de trodde de lettere kunne møte sin frelser. Men timene gikk. Solen gikk ned. Kvelden ble til natt. Ingen verdensomspennende dom inntraff. Kristus kom ikke tilbake.
Den store skuffelsen
For tilhengerne var nederlaget knusende. Mange hadde investert ikke bare penger og tid, men også sin identitet, sine relasjoner og sine framtidsplaner i forventningen om Jesu snarlige gjenkomst. Da profetien slo feil, opplevde mange sorg, skam og desillusjon.
Hendelsen fikk senere navnet «Den store skuffelsen» (The Great Disappointment), et uttrykk som fremdeles brukes i religionshistorien om denne dagen.
Utenforstående reagerte ofte med latterliggjøring og hån. Aviser som tidligere hadde omtalt bevegelsen seriøst, publiserte nå satiriske kommentarer om de mislykkede profetiene. Mange tidligere tilhengere forlot bevegelsen og vendte tilbake til sine tidligere kirkesamfunn eller mistet troen helt.
Når forklaringen må justeres
For moderne lesere kan det virke overraskende at millerismen ikke døde ut fullstendig etter oktober 1844. Men nettopp dette har gjort hendelsen interessant for historikere, psykologer og sosiologer.
Når mennesker har investert enorme mengder tid, følelser og identitet i en overbevisning, er det ofte vanskelig å forkaste den fullstendig. I stedet forsøker mange å finne nye forklaringer som gjør det mulig å bevare troens grunnleggende struktur.
Noen millerister konkluderte derfor med at datoen ikke nødvendigvis var feil. Problemet måtte ligge i forståelsen av selve hendelsen.
Veien til Syvendedags Adventistsamfunnet
Blant dem som søkte en ny forklaring var Hiram Edson og senere Ellen G. White. De argumenterte for at Miller hadde hatt rett i tidsberegningen, men tatt feil av hva som skulle skje den 22. oktober 1844.
Ifølge denne tolkningen skulle Kristus ikke vende tilbake til jorden på denne datoen. I stedet skulle han gå inn i det aller helligste i den himmelske helligdommen for å begynne en avsluttende fase av den himmelske dommen, ofte omtalt som den undersøkende dom.
Denne forståelsen ble etter hvert et sentralt lærepunkt i Syvendedags Adventistsamfunnet, som senere utviklet seg til et verdensomspennende kirkesamfunn med millioner av medlemmer.
Andre grupper fortsatte å vente på Jesu snarlige gjenkomst og utviklet ulike adventistiske tradisjoner. Enkelte av disse miljøene bidro senere til det teologiske landskapet som også påvirket framveksten av Jehovas vitner.
Et klassisk eksempel på mislykte profetier
Historien om 22. oktober 1844 er blitt et klassisk eksempel innen religionssosiologi og sosialpsykologi. Den illustrerer hvordan mennesker reagerer når en sterkt forventet profeti slår feil.
I stedet for at alle automatisk forkaster troen, forsøker mange å bevare mening og sammenheng ved å omtolke hendelsen. For dem som hadde bygget hele sitt verdensbilde rundt forventningen om Jesu gjenkomst, var det ofte lettere å justere forklaringen enn å oppgi troen fullstendig.
På denne måten ble «Den store skuffelsen» langt mer enn en mislykket dommedagsprofeti. Den ble et av de mest kjente eksemplene i moderne religionshistorie på hvordan sterke overbevisninger kan overleve selv når virkeligheten ser ut til å motbevise dem.
Nesten to hundre år senere står 22. oktober 1844 fortsatt som en av de mest bemerkelsesverdige datoene i amerikansk religiøs historie, både på grunn av den enorme forventningen som ble skapt, og på grunn av de varige religiøse bevegelsene som vokste fram nettopp fordi profetien slo feil.
Les også:
Legg igjen en kommentar