I dag, 23. oktober, er det nøyaktig 6030 år siden jorden ble skapt – hvis vi skal tro 1600-tallets bibelske matematikk. Her er historien om hvordan datidens skarpeste hjerner brukte gamle kilder til å regne ut universets bursdag, og hvordan fornuften og vitenskapen til slutt avslørte sannheten om vår 4,5 milliarder år gamle planet.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Ifølge den irske teologen og erkebiskopen James Ussher (1581–1656) ble verden skapt kvelden før 23. oktober 4004 f.Kr. Denne bemerkelsesverdig presise dateringen var resultatet av et av 1600-tallets mest ambisiøse historiske forskningsprosjekter. Ussher var anglikansk erkebiskop av Armagh og overhode for Kirken i Irland, men han var også en respektert historiker og språkforsker som viet store deler av sitt liv til å rekonstruere verdenshistorien fra skapelsen og frem til sin egen samtid.
Resultatene ble publisert i 1650 i verket Annales Veteris Testamenti, a prima mundi origine deducti («Det gamle testamentets annaler, ført tilbake til verdens opprinnelse»). Her presenterte han en sammenhengende tidslinje som strakte seg fra skapelsen av Adam og Eva til kjente historiske hendelser i antikken. For samtidens lærde var dette ikke et kuriøst innfall, men et seriøst forsøk på å besvare et av historiens store spørsmål: Hvor gammel er verden?
Matte med Bibelen som fasit
På 1600-tallet fantes verken geologi, paleontologi eller radiometriske dateringsmetoder. Dersom man ønsket å vite jordens alder, måtte man arbeide med de kildene som var tilgjengelige. For Ussher var Bibelen den viktigste historiske kilden.
Han leste slektstavlene i Første Mosebok bokstavelig og summerte levetidene til patriarkene fra Adam og fremover. Deretter beregnet han tidsrommene mellom sentrale bibelske begivenheter som syndfloden, Abrahams liv, Israels opphold i Egypt og byggingen av Salomos tempel.
Det avgjørende steget var å knytte denne bibelske tidslinjen til kjente historiske hendelser utenfor Bibelen. Ved hjelp av antikke kilder og datidens historiske kunnskap forankret han kronologien i hendelser fra babylonsk, persisk og romersk historie. På denne måten kunne han regne seg bakover fra historiske tidspunkter som ble ansett som forholdsvis sikre, helt tilbake til skapelsen.
Resultatet ble en omfattende kronologisk modell som plasserte skapelsen i år 4004 f.Kr., syndfloden i 2348 f.Kr., Abrahams fødsel i 1996 f.Kr. og utgangen fra Egypt under Moses i 1491 f.Kr.
Edens hage i høstmodus
Ussher nøydde seg ikke med å datere skapelsen til et bestemt år. Han mente også å kunne fastslå årstid og dato. Ifølge hans resonnement måtte skapelsen ha skjedd om høsten. Adam og Eva ble skapt i Edens hage, og Ussher mente at beskrivelsen av frukttrærne tydet på at naturen befant seg i en moden høstfase. Han koblet dette til jødiske forestillinger om nyttåret og høstens høytider.
Ved hjelp av astronomiske tabeller lette han deretter etter den første søndagen etter høstjevndøgn i år 4004 f.Kr. og kom frem til 23. oktober. Fordi skapelsesberetningen sier at «det ble kveld, og det ble morgen, første dag», konkluderte han med at selve skapelsen måtte ha begynt kvelden før, altså 22. oktober 4004 f.Kr.
Da geniene tok feil
Selv om Usshers kronologi i dag er den mest kjente, var han langt fra den første eller eneste lærde som forsøkte å beregne verdens alder.
På 100-tallet beregnet den jødiske rabbineren José ben Chalafta skapelsen til år 3761 f.Kr., en datering som fortsatt ligger til grunn for den tradisjonelle jødiske kalenderen. På 700-tallet foreslo munken Beda den ærverdige år 3952 f.Kr., mens astronomen Johannes Kepler på begynnelsen av 1600-tallet kom frem til 3992 f.Kr. Usshers årstall lå derfor godt innenfor et etablert mønster av kronologiske beregninger.
Også Isaac Newton interesserte seg sterkt for slike spørsmål. Selv om han i dag først og fremst huskes for gravitasjonsloven og sine bidrag til fysikken, brukte han store deler av sitt liv på bibelstudier, profetier og historiske kronologier. Newton betraktet Bibelen som en historisk pålitelig kilde og mente at de samme guddommelige prinsippene som styrte naturens lover også kom til uttrykk i Bibelens profetier. Ved å kombinere patriarkenes levealdre, kongelister og historiske hendelser kom han, i likhet med mange andre lærde, frem til en skapelse omkring år 4000 f.Kr.
For Newton var dette ikke adskilt fra hans vitenskapelige arbeid. Han så tvert imot studiet av naturen og studiet av Bibelen som to sider av samme prosjekt: å avdekke den orden Gud hadde bygget inn i universet. Akkurat som han forsøkte å forstå planetenes bevegelser gjennom matematiske lover, forsøkte han å forstå historiens gang gjennom bibelske profetier og kronologiske beregninger. Han interesserte seg ikke bare for verdens begynnelse, men også for dens framtid. Gjennom studier av Daniels bok og Johannes’ åpenbaring konkluderte han blant annet med at verdens ende ikke kunne inntreffe før omkring år 2060.
I dag kan slike beregninger virke underlige, men de må forstås i lys av datidens kunnskapssituasjon. På 1600- og 1700-tallet eksisterte det ingen geologisk teori om jordens enorme alder, ingen evolusjonslære og ingen dateringsmetoder som kunne måle tidsrom på millioner eller milliarder av år. Forestillingen om «dyp tid» var ennå ikke utviklet. For Ussher, Newton og deres samtidige fremsto derfor en verden som var omkring seks tusen år gammel som både rimelig og godt begrunnet.
Jukset som ble pensum
Mange lærde hadde foreslått lignende datoer, men ingen fikk samme gjennomslagskraft som Ussher.
Den viktigste årsaken var at kronologien hans ble trykket i margene på utbredte utgaver av King James-bibelen fra begynnelsen av 1700-tallet. Dermed møtte generasjoner av lesere årstallene hans side om side med bibelteksten. Selv om datoene ikke var en del av den opprinnelige bibelteksten, fikk de etter hvert en nærmest kanonisk status i manges bevissthet.
Kronologien fikk også en sterk posisjon fordi den fylte et kunnskapsmessig tomrom. Før moderne geologi fantes det ingen konkurrerende metode for å beregne jordens alder. Berglag, fossiler og landskapsformer var riktignok kjent, men forskerne manglet teoriene og metodene som senere skulle avsløre de enorme tidsrommene bak jordens utvikling.
Gjennom store deler av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var derfor Usshers tidslinje den dominerende forståelsen av verdens historie blant engelskspråklige protestanter og svært innflytelsesrik også utenfor denne kretsen. Den fremsto som den mest systematiske og omfattende forklaringen på jordens alder som datidens lærde hadde til rådighet.
Fornuften som vant over dogmene
I løpet av 1700- og 1800-tallet begynte naturvitenskapene å avdekke en helt annen historie enn den Ussher og hans samtidige hadde forestilt seg. Geologer som James Hutton og Charles Lyell argumenterte for at jordens landskap ikke kunne forklares gjennom noen få tusen års historie, men måtte være resultatet av langsomme prosesser som hadde virket over ufattelig lange tidsrom. Fossiler viste samtidig at et stort antall plante- og dyrearter hadde levd og dødd lenge før mennesket oppstod.
På 1800-tallet ga evolusjonsteorien ytterligere støtte til ideen om en svært gammel jord, og på 1900-tallet gjorde radioaktiv datering det mulig å beregne alderen på bergarter med høy grad av presisjon. Dermed fikk forskerne for første gang metoder som kunne måle jordens og universets alder uavhengig av historiske tekster og religiøse tradisjoner.
Dersom Usshers kronologi hadde vært korrekt, ville jorden i dag vært omtrent 6030 år gammel. Moderne forskning viser imidlertid at jorden er omkring 4,54 milliarder år gammel, mens universet er omtrent 13,8 milliarder år gammelt. Det betyr at jorden ikke oppstod samtidig med universet, men først nesten ni milliarder år senere.
Forklaringen ligger i hvordan dagens kosmologi beskriver universets utvikling. Ifølge den rådende vitenskapelige modellen oppstod universet i Big Bang for rundt 13,8 milliarder år siden. I begynnelsen besto universet av ekstremt varm og tett materie og energi som gradvis utvidet seg. I løpet av hundrevis av millioner år ble de første stjernene og galaksene dannet. Disse stjernene produserte gjennom kjernefysiske prosesser de tyngre grunnstoffene som senere skulle bli byggesteinene i planeter og liv.
Vårt eget solsystem oppstod langt senere, for omkring 4,54 milliarder år siden. Da kollapset en enorm sky av gass og støv i utkanten av Melkeveien under sin egen gravitasjon. I sentrum ble Solen dannet, mens resterende materiale samlet seg til planeter, måner, asteroider og kometer. Jorden er derfor et produkt av en lang kosmisk utvikling som begynte miliarder av år etter at universet selv ble til.
Forskerne kjenner jordens alder gjennom radiometrisk datering av svært gamle bergarter, månesteiner og meteoritter. Ved å måle hvordan radioaktive grunnstoffer som uran gradvis brytes ned til andre grunnstoffer over tid, kan geologer beregne hvor lenge materialet har eksistert. Resultatene fra ulike metoder og ulike deler av solsystemet peker mot den samme alderen: omtrent 4,54 milliarder år.
Universets alder beregnes på en annen måte. Astronomer måler blant annet hvor raskt universet utvider seg og analyserer den kosmiske bakgrunnsstrålingen, som er restvarmen fra Big Bang. Målinger fra moderne teleskoper og satellitter har gjort det mulig å bestemme universets alder med bemerkelsesverdig høy presisjon.
Sett i dette perspektivet fremstår forskjellen mellom Usshers kronologi og dagens vitenskapelige forståelse som enorm. Der Ussher så for seg en verdenshistorie på rundt seks tusen år, beskriver moderne geologi og kosmologi en historie som strekker seg over milliarder av år. Jordens historie viser seg dermed å være mer enn 750 000 ganger lengre enn den tidslinjen Ussher kom frem til.
Historien om en blindvei
Dermed har Usshers kronologi for lengst mistet sin vitenskapelige betydning. Likevel er arbeidet hans fortsatt historisk interessant fordi det viser hvordan lærde mennesker forsøkte å forstå verdens opprinnelse med de verktøyene og kunnskapskildene som var tilgjengelige i deres egen tid.
Selv om moderne geologi, astronomi og biologi har avvist Usshers konklusjoner, lever navnet hans videre som et symbol på en epoke da Bibelen ble betraktet som den viktigste nøkkelen til å forstå fortiden.
Hans kronologi representerer høydepunktet i en flere tusen år lang tradisjon der jødiske og kristne lærde forsøkte å rekonstruere verdenshistorien ved hjelp av hellige tekster. Samtidig illustrerer historien hvordan kunnskap utvikler seg. Det som fremsto som grundig og overbevisende forskning på 1600-tallet, kan senere bli erstattet av nye metoder, nye data og ny innsikt.
James Usshers årstall 4004 f.Kr. står derfor ikke bare som et eksempel på bibelsk kronologi. Det minner oss også om hvordan mennesker gjennom historien har forsøkt å besvare de samme grunnleggende spørsmålene: Hvor kommer vi fra, hvor gammel er verden, og hvordan kan vi vite det?
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar