Av Thomas Gramstad
Helt vanlig, «gjennomsnittlig» seksualitet er bred og rik, og
havner derfor fort utenfor de heteronomative dogmene og
normene, skriver Thomas Gramstad. De fleste mennesker,
inkludert mange heterofile, har en eller flere preferanser og
ønsker utenfor de strenge heteronormative grensene for
seksualitet og kjønnsutrykk. Det betyr at de fleste er litt
skeive, og dersom du er heterofil og skeiv har du helt konkret
egeninteresse i verdiene og målsetningene til Pride.[1]
Hva er heteronormativitet?
Heteronormativ praksis forutsetter og påbyr en ideologisk,
eventuelt hellig underordning under Mannen (patriarken) av alle
andre (kvinner, barn, alle «avvikere» fra det heteronormative),
organisert i en kjønnshierarkisk og rolledelt kjernefamilie.
Store Norske Leksikon treffer bra: «heteronormativitet som ideal
reproduseres gjennom antagelser om hva som er ønskelig og mulig»
og «erfaring viser at seksualiteten har mange flere uttrykk, både
blant heteroseksuelle og innenfor andre seksualitetsformer».[2]

og alle mennesker. Bilde: Georgie Castilla, All Things Jane Austen.
Det religiøse hatet mot sex og kjønn
Det årlige Pride-bråket er resirkulering av hermetisert hat fra
det religiøse mørket som er spiskammeret til
heteronormativitetens mørkemenn og mørkekvinner.
Ikke alle religiøse mennesker er heteronormative, og det finnes
også sekulære mennesker og ateister som er heteronormative. Men
det ideologiske opphavet til heteronormativitet er religiøs
ideologi, og da spesielt fra abrahamittisk religion.
Pride inkluderer noen mindre vanlige og svært synlige «avvik» fra
heteronormativitetens påbud og forbud med hensyn til seksualitet
og kjønnsuttrykk som media liker å trekke frem og fokusere på.
Men senteret og kjernen i Pride er likevel grunnleggende enkel:
«friheten til å være og uttrykke den du er, og friheten til å
elske — også åpent og synlig — den/de du elsker».
Det er et enkelt og grunnleggende budskap som ikke burde være
kontroversielt i et samfunn som er — iallfall i økende grad —
liberalt og sekulært.
Ateister kan være uenige om mye — de kan være medlemmer av Rødt
eller FrP, og da er det nok ikke enighet om så mye annet utenfor
synet på statskirke, kristne formålsparagrafer og gudstjenester i
skolen. Noen ateister er verdikonservative, og noen er ikke en
gang livssynshumanister. Da blir uenighetene tilsvarende enda
større.
Likevel har mange ateister en felles erfaring i å ha tatt et
oppgjør med en autoritær religion eller religiøs ideologi. I
abrahamittisk religion er det autoritære i stor grad forankret i
og begrunnet av teologiske og ideologiske forestillinger om
kjønn, kjønnsroller og seksualitet. Gudstroen er vanskelig å bli
kvitt fordi den er blandet sammen med opplevelser av
kjønnsbaserte autoritetsposisjoner (og relasjons- og
identitets-opplevelser) hos de troende. Summen av dette utgjør et
tungt og seiglivet «religiøst mørke».[3]
Kampen for frigjøring fra dette religiøse mørket er derfor en
viktig oppgave for ateister.[4]
Liberal kjærlighet, sex og kjønn
Heteronormativ praksis — den tradisjonelle autoritære
kjernefamilien med giftige kjønnsroller — er en form for
undertrykking av alle mennesker og alle legninger, inkludert
heterofili.[5]
Det skal lite til før du tråkker utenfor den rette og smale
heteronormative sti. Du trenger ikke en gang å ha en annen
seksuell legning enn heterofili. Vanlig heterofil praksis er jo
svært mye mer omfattende og liberal enn det heteronormative.
Selv om du er heterofil blir likevel heteronormativ tenking og
praksis en form for selv-undertrykking — en ideologisk begrunnet
marginalisering av egne tanker, følelser og ønsker.

Heterofil og skeiv
Det skal jo ikke mer til at en kvinne følger en androgyn
estetikk, eller er butch (kvinnelig maskulinitet), eller tar
initiativ energetisk eller seksuelt, eller at hun er muskelsterk
og atletisk bygd, at hun er større/sterkere enn mannen sin og at
de liker det slik — hver enkelt av disse situasjonene utgjør et
brudd på heteronormative dogmer og forbud. Tilsvarende for en
mann som følger androgyn estetikk, eller er femboy (mannlig
femininitet), eller liker å bli tatt energetisk og seksuelt,
eller er spinkelt bygd, eller er mindre/fysisk svakere enn sin
kvinnelige partner og at de liker det slik — hver av disse
utgjør et brudd på heteronormative dogmer og påbud.
Og dette er bare noen få av uendelig mange eksempler på
heterofile avvik fra de heteronormative dogmene som påbyr atferd,
utseende og kjønnsroller som er trangere enn å bruke et vått
papp-sugerør til å puste gjennom.
Heteronormativiteten er en ideologi som fører med seg en form for
giftig femininitet som søker å gjøre kvinner til evnukker uten
kraft og agens (jfr. Germaine Greer: The Female Eunuch[6]). Og
samtidig en giftig form for maskulinitet som gjør menn til
«emosjonelle evnukker» uten selvinnsikt og språk for egne
følelser, samtidig som mannen ikke skal ha en likeverdig partner
i en kvinne siden det ville bryte med patriark-normen.
Det heteronormative er ikke et forsvar av heterofil legning,
følelser og praksis, men en krymping, perversjon og ødeleggelse
av den.
Liberale verdier for frigjøring, feiring og helse
Svært mange — de fleste? — heterofile vil ikke ha
heteronormativitet. Vi vil heller ha frihet og likeverd, både for
oss selv og våre kjære, men også for alle dem som ikke er
heterofile.
Derfor er det fullt mulig å være både heterofil og skeiv
samtidig. Også vi hører hjemme under regnbueflaggene og på Pride.
Ikke bare i solidaritet med andre og minoritetsgrupper, men for
vår egen frigjøring, feiring og helse.
Verdiene som regnbueflaggene og Pride uttrykker og promoterer er
retten til egne valg og selv-definisjon, relasjonsmangfold og
likestilling mellom legninger, identiteter, samlivsformer. Dette
er liberale verdier som gir oss et fritt og liberalt samfunn.
Som heterofil og skeiv er du ikke bare en støttespiller eller
alliert av Pride — det er selvsagt viktig nok å være det — men
du har i tillegg også en personlig egeninteresse i Pride. Du er
en stake holder (berørt part) i Pride. For Pride forsvarer ikke
bare andre — minoriteter og spesielle grupper — sin frihet, men
også din personlige frihet.
De eneste menneskene som er reelle motstandere av Pride er dem
som nekter å la andre mennesker få ha den samme friheten som de
tar for gitt at de selv har. Det vil si rendyrket intoleranse.
Intoleranse skal ikke tolereres, men motarbeides
Filosofen Karl Popper har et berømt sitat:
«Mindre kjent er toleransens paradoks: Ubegrenset toleranse må
føre til at toleransen forsvinner. Hvis vi utvider den
ubegrensede toleransen til selv å gjelde dem som er
intolerante, hvis vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant
samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli
tilintetgjort, og toleransen med dem.»[7]
Derfor utgjør toleranse, mangfold, inkludering og likeverd både
etiske verdier og praktisk kunnskap som alle elever skal lære i
skolen — også innenfor temaene kjønn og seksualitet — og
intolerante foreldre eller foresatte har ikke rett til å ta barn
ut av slik undervisning. Alle barn har lovfestet rett til slik
undervisning og kunnskap[8], og det frie og demokratiske
rettssamfunnet må beskytte sin egen eksistens mot politisk og
sosial intoleranse. Og mot religiøst mørke.
Noter
[1] En tidligere og kortere versjon av dette innlegget ble
publisert i Subjekt 17.06.2026:
«Jeg er heterofil og skeiv. Derfor er Pride er også for meg»
https://subjekt.no/2026/06/17/jeg-er-heterofil-og-skeiv-regnbueflagget-representerer-meg-ogsa/
[2] https://sml.snl.no/heteronormativitet
[3] Jeg anbefaler Andreas Edwien: «Idekampen i det bibelske
gudsbildet» om den idehistoriske siden, og Tilmann Moser:
«Gudsforgiftning» om den psykologiske siden av dette religiøse
mørket. Begge bøkene er åpent publisert i Nasjonalbibliotekets
nettbibliotek.
[4] Jfr. det politiske programmet til Ateistene, spesielt punkt 7.
https://ateistene.no/om-oss/ateistenes-program/
[5] Se eventuelt også boka «Abolish the Family: A Manifesto for
Care and Liberation» av Sophie Lewis — et skarpt oppgjør med den
tradisjonelle kjernefamilien og dens sosialpolitiske
monopol-betingelser, men tar også opp en rekke samlivsformer og
løsninger for relasjonsmangfold.
[6] https://en.wikipedia.org/wiki/The_Female_Eunuch
[7] Karl Popper: «Det åpne samfunn og dets fiender». Denne
berømte boka er åpent tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets
nettbibliotek.
[8] Torleif Werenskiold: Kampen mot regnbueflagget: Når respekt
kalles tvang
https://ateistene.no/2026/05/29/kampen-mot-regnbueflagget-nar-respekt-kalles-tvang/

Legg igjen en kommentar