Regjeringens nye forslag til endring i opplæringsloven kler kirken i lovens drakt og snur døra på gløtt for forkynnelse i skoletiden. Skolen skal lære barna om religion, ikke ta dem med på religiøse ritualer. Ateistene krever at fellesskolen forblir en nøytral møteplass. Anbefalingen vår er klar: Dette lovforslaget er et angrep på den sekulære friheten i skolen.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Høsten 2026 sendte Kunnskapsdepartementet ut et forslag på høring om å endre opplæringsloven § 14-5. Forslaget innebærer at lovteksten skal presisere at skoler kan tilby elever å delta på gudstjenester og andre seremonier knyttet til religion og livssyn. Samtidig understreker departementet at dette ikke er ment som en realitetsendring, men som en klargjøring av gjeldende rett.
Forslaget har likevel utløst en omfattende debatt om religionens plass i den offentlige skolen, forholdet mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse, samt hvilke krav menneskerettighetene stiller til en moderne, livssynsnøytral fellesskole. For sekulære organisasjoner og mange livssynskritikere handler saken om langt mer enn skolegudstjenester. Den handler om hvilke prinsipper som skal styre den norske skolen i et stadig mer mangfoldig samfunn.
KrF presser gjennom særbehandling
Da den nye opplæringsloven trådte i kraft 1. august 2024, ble det innført et generelt forbud mot forkynnelse i all opplæring. Lovens § 14-5 fastslår kort og kategorisk at «opplæringen skal ikke være forkynnende».
Dette skapte usikkerhet rundt skolegudstjenester. Selv om Utdanningsdirektoratets tidligere veiledninger hadde åpnet for slike arrangementer under bestemte vilkår, argumenterte flere for at gudstjenester nettopp er forkynnelse og derfor vanskelig kan forenes med lovens nye ordlyd.
Saken fikk politisk oppmerksomhet etter initiativ fra Kristelig Folkeparti. I mars 2026 vedtok Stortinget å be regjeringen fremme et forslag som tydeliggjør at forkynnelsesforbudet ikke skal forstås som et hinder for skolegudstjenester.
Departementet foreslår derfor å legge til følgende setning i § 14-5:
«Skolene kan tilby elevene å være med på gudstjenester og andre seremonier knyttet til religioner og livssyn.»
Samtidig understreker departementet at skolene allerede har denne adgangen etter dagens regler, og at lovendringen derfor ikke skal forstås som en innføring av noe nytt.
En meningsløs lovendring
Et av de mest interessante trekkene ved høringsnotatet er at Kunnskapsdepartementet selv sier at lovendringen egentlig ikke er nødvendig.
Departementet gjør det klart at dagens lovverk allerede åpner for skolegudstjenester så lenge disse inngår i en objektiv, kritisk og pluralistisk ramme, og så lenge elever som ikke ønsker å delta tilbys et likeverdig alternativ.
Når departementet likevel foreslår en lovendring, skjer det først og fremst som en oppfølging av et politisk vedtak fra Stortinget.
For kritikere reiser dette et prinsipielt spørsmål: Dersom gjeldende rett allerede tillater skolegudstjenester, hvorfor er det nødvendig å gi nettopp denne typen religiøse arrangementer en særskilt plass i lovteksten?
Mange mener at en slik eksplisitt omtale sender et signal om at staten ønsker å understreke gudstjenesters betydning i skolen, selv om den formelle rettstilstanden ikke endres.
Lovfestet selvmotsigelse
Den mest grunnleggende innvendingen mot lovforslaget handler om det mange oppfatter som en logisk selvmotsigelse.
På den ene siden slår loven fast at opplæringen ikke skal være forkynnende. På den andre siden foreslås det å lovfeste adgang til aktiviteter som i sin natur inneholder forkynnelse.
Den norske kirke beskriver selv gudstjenesten som en religiøs handling som inneholder bønn, trosbekjennelse, bibellesning, velsignelse og forkynnelse av kristent budskap. Gudstjenesten er ikke først og fremst kulturformidling. Den er religionsutøvelse.
Kritikere hevder derfor at staten forsøker å opprettholde et prinsipielt forkynnelsesforbud samtidig som den åpner for en arena hvor forkynnelse faktisk finner sted.
Spørsmålet blir da hvor grensen går mellom å lære om religion og å delta i religion.
Hvis elevene lærer om en gudstjeneste gjennom undervisning, er dette klart innenfor skolens kunnskapsoppdrag. Hvis elevene derimot tas med til en faktisk gudstjeneste og deltar som menighetens gjester, beveger man seg nærmere religionsutøvelse enn kunnskapsformidling.
Tilbake til fortiden
Debatten må også ses i lys av Norges tidligere konflikt med menneskerettighetene.
I 2007 ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i den såkalte Folgerø-saken om KRL-faget. Domstolen mente at undervisningen ikke var tilstrekkelig objektiv, kritisk og pluralistisk, og at kristendommen fikk en privilegert posisjon som utfordret foreldres religionsfrihet.
Dommen førte til betydelige endringer i norsk skolepolitikk. Målet ble å etablere et tydeligere skille mellom kunnskap om religion og deltakelse i religion.
For mange kritikere representerer den nye lovendringen en bevegelse tilbake mot en situasjon der kristendommen igjen gis en symbolsk særstilling i den offentlige skolen.
Selv om forslaget formelt også gjelder andre religioner og livssyn, er bakgrunnen utelukkende debatten om skolegudstjenester og Den norske kirkes rolle. Det er derfor forståelig at enkelte spør om prinsippet om statlig nøytralitet svekkes når nettopp gudstjenester løftes frem i lovteksten.
Skolen splitter barna
Et annet sentralt argument mot skolegudstjenester handler om inkludering.
Tilhengere legger vekt på at fritaksretten beskytter elever som ikke ønsker å delta. Kritikere svarer at problemet nettopp er at barn må benytte seg av fritak.
Når flertallet av elevene drar til kirken og et mindretall blir igjen, oppstår et synlig skille. Noen deltar i den «egentlige» aktiviteten, mens andre sendes til et alternativt opplegg.
For voksne kan dette fremstå som en uproblematisk løsning. For barn kan situasjonen oppleves annerledes. Mange vil vegre seg for å skille seg ut fra klassekamerater eller risikere å bli oppfattet som annerledes.
Kritikere hevder derfor at fritaksordningen løser et juridisk problem uten nødvendigvis å løse det sosiale problemet.
I en tid hvor skolen legger stor vekt på inkludering og fellesskap, kan det oppfattes som paradoksalt at skolen samtidig organiserer aktiviteter som deler elever inn etter religiøs eller livssynsmessig tilhørighet.
Hvem skal skolen være til for?
Bak debatten ligger to ulike forståelser av hva livssynsnøytralitet betyr.
Den ene forståelsen er sekulær nøytralitet. Her hevdes det at staten og skolen bør holde seg utenfor religiøs praksis. Skolen skal undervise om religioner, men ikke arrangere eller legge til rette for religiøse ritualer.
Den andre forståelsen er pluralistisk nøytralitet. Her forstås nøytralitet som at alle religioner og livssyn skal behandles likt, og at skolen derfor også kan åpne for møter med ulike tros- og livssynstradisjoner.
Lovforslaget beveger seg mellom disse to modellene. Samtidig mener mange kritikere at den konkrete bakgrunnen for forslaget viser at det først og fremst er kristne tradisjoner man ønsker å beskytte.
Dette mener Ateistene
Ateistene er kritiske til denne lovendringen, og vi legger stor vekt på sekularisme, livssynsnøytralitet og et tydelig skille mellom stat og religion. Av den grunn har vi gjennomgående argumentert for at offentlige institusjoner skal behandle alle livssyn likt og ikke fungere som arenaer for religionsutøvelse.
Fra et ateistisk perspektiv vil forbudet mot forkynnelse være et viktig prinsipp som beskytter elevenes trosfrihet og samvittighetsfrihet. Når staten samtidig åpner for skolegudstjenester gjennom en egen lovpresisering, kan dette oppfattes som en uthuling av det samme prinsippet.
Vi viser videre til at den offentlige skolen skal være et felles rom for alle barn, uavhengig av religion eller livssyn. Dersom elever må velge mellom å delta i en religiøs seremoni eller å benytte seg av fritak, kan dette skape utenforskap og synliggjøre forskjeller som fellesskolen heller burde bygge ned.
I tråd med vårt ideologiske grunnlag mener vi at religionsutøvelse bør høre hjemme hos familiene, tros- og livssynssamfunnene og i frivillige sammenhenger, mens den offentlige skolen bør konsentrere seg om sitt kunnskapsoppdrag: å gi objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning om religioner og livssyn uten å invitere elevene inn i selve religionsutøvelsen.
For oss vil spørsmålet derfor ikke først og fremst handle om julegudstjenester, men om hvilket samfunnsideal fellesskolen skal bygge på. Skal skolen være en arena for religiøse seremonier, eller en livssynsnøytral møteplass hvor alle elever deltar på like vilkår? Det er dette grunnleggende spørsmålet som ligger under hele den pågående debatten om opplæringsloven § 14-5.
Les mer:
Legg igjen en kommentar