Hvordan klarer en ad-hoc-gjeng av frihetssøkende aktivister å ryste misjonslandet Norge, havne i håndgemeng med landets største predikanter, og til slutt tvinge staten i kne i Høyesterett? Her er den elleville historien om 52 år i krig for fornuften.
Tekst og illustrasjon: Ateistene
Januar 1973: Gymnaseleven Sigurd Hasle blar i Norges lover. Her oppdager han «Lov om trudomssamfunn og ymist anna». Der heter det i § 1:
«Alle har rett til å driva religiøs verksemd åleine eller saman med andre, og til å skipa trudomssamfunn når rett og sømd ikkje vert krenkt.»
Tenåringsgutten stusser på hva «ymist anna» kan være. Han bestemmer seg for å undersøke om det er mulig å få godkjent et ikke-religiøst trossamfunn og utfordre det religiøse monopolet innenfra.
La oss koste på oss et bakteppe: Norsk samfunnsliv opplever et gufs fra middelalderen. Midt i hjertet av norsk kristenliv skjer det djevleutdrivelser, håndspåleggelse ved bønn og andre magiske besvergelser. Kvinner og homofile blir stemplet som besatte. Fra prekestoler og på bedehus blir radikale grupper og feminister kalt Satans håndlangere. Det er den amerikanske nådegavevekkelsen – «den karismatiske bevegelse» – som slår rot i kirken, og den rammer spesielt ungdommen. Gateevangelisering og kristent lagsarbeid engasjerer unge mennesker, samtidig som den politisk radikale ungdomsaktiviteten dør ut. Personlig sjelefrelse tar plassen til solidaritetsarbeid hos de unge.
Det er midt i denne tidsånden at Sigurd Hasle og medeleven Espen S. Ore, medarbeidere i det motkulturelle tidsskriftet «Et Blad», legger grunnlaget for organisasjonen som skal ryste det etablerte Norge. For i dyp protest mot den religiøse vekkelsesbølgen våkner et annet ungdomsmiljø.
På Oslo Vest og i Bærum finner tenåringene sammen i et kulturradikalt opprør mot foreldre, kirke og øvrighet. Idéen om å utfordre det religiøse maktmonopolet sprer seg raskt.
Aktiviteten starter ad-hoc og uten tørre, akademiske kjøreregler. De unge er fundamentalt antiautoritære og har bestemt seg for å kjempe kompromissløst for enkeltmenneskets frihet.
Den 2. november 1974 samles trådene endelig til det konstituerende stiftelsesmøtet. Rundt 60 medlemmer utgjør starten på Det Norske Hedningsamfunn. Blant de sentrale pådriverne står unge, ressurssterke hoder som Kjetil Wiedswang, Terje Emberland (da Terje Olerud) og Audun Eckhoff. Virksomheten rigges til og drives fra første stund ut fra familien Eckhoffs leilighet i Collettsgate i Oslo.
Men å utfordre åndsmakten krever sin pris, og dramaet treffer helt inn i familierekkene. På selve oppstartsdagen blir Sigurd Hasle tvunget til å melde seg ut av eget livsverk. Hans mor har oppdaget planene og advarer kontant om at hans dypt troende tante vil ta sin død av det han har satt i gang. Slik er det sekulære Norge i startgropen; presset fra dogmene stikker dypt.
«ONDSKAPENS ÅNDEHÆR»
Omverdenen reagerer med sjokk. En av de første pressekonferansene slås opp i avisene under overskriften: «Norsk Hedningsamfunn: Ny negativistisk sekt med kirken som busemann». Notisen oppgir at samfunnet opererer med 400 medlemmer over hele landet, med eget lokale, kontor og tidsskrift.
I kristen-Norge skaper opprøret reaksjoner. Soknepresten i Vinje uttaler i et avisoppslag: «Det norske hedningsamfunn: En ubetydelig krusning, men et endetidstegn». Den 6. november 1974 skriver avisen Vårt Land at Hedningsamfunnet i realiteten er en manifestasjon av en bibelsk «anti-menighet», og at «Ondskapens åndehær» er i virksomhet. Det er tydelig at Mørkets fyrste manifesterer seg og tar grep gjennom hedningene!
Rystelsene når også utlandet. En minister fra Madagaskar på norgesbesøk blir så forferdet over å høre om hedningene at han lover å ta med seg dette hjem til Madagaskar så alle kan be for dem.
Den verbale krigen når også akademia. Studentprest Jan P. Hagberg uttaler til Universitas at «Hedningsamfunnet er veivisere for demoniske ondskrefter», og lover å gå i forbønn for dem dersom de dukker opp i hans gudstjeneste. Aktivistene tar ham på ordet og møter opp i Slottskapellet. Hagberg forteller senere at Kong Olav unnlater å dukke opp til gudstjenesten den dagen; advarslene har nådd Slottet.
KAMPEN FOR Å BLI DØMT
Programerklæringen fra 1975 ber om mer rettferdig fordeling av jordens stadig knappere ressurser, og Hedningsamfunnet engasjerer seg i klassekampen, mot Alta-utbyggingen og for et fargerikt og antirasistisk fellesskap.
Aktivistene utformer også en egen, fremsynt hedningsbekjennelse tidlig i 1974, der de blant annet uttrykker troen på mennesket, at vi selv står ansvarlige for våre handlinger, og advarer mot den dommedag menneskene selv kan skape overfor medmennesker og naturen.
Aktivisten Arild Karlsen blir pågrepet, slept av gårde av ordensmakten og kastet på glattcelle over 30 ganger i forbindelse med stands og aksjoner, deriblant med «gateprat» og åpen mikrofon på Egertorget. Også foreningens første leder, Dagfinn Eckhoff, blir gjentatte ganger hentet inn til avhør og arrestert på 70-tallet.
På Egertorget i Oslo står Karlsen og roper ut sitt budskap til alle som vil høre (og mange som ikke vil det):
«Jeg tror ikke på de fire bibelske guder, den himmelske hær bestående av djevler og annet fjærkre, og heller ikke på andre guder!»
Når tilhørerne benekter at det finnes fire guder i Bibelen, blir Karlsen på ingen måte svar skyldig. Han ruller kontant ut resten av regnestykket:
«Først finnes det en høyeste gud, en Gud Fader. Så finnes det en gud kalt Den hellige ånd. Og så et menneske som kalles Guds sønn og som utgir seg for å være Gud. Den fjerde guden er slem og heter Satan.
Den høyeste guden er den største råtassen av alle. Han utryddet alle små og nyfødte barn på en bestialsk måte, samt utryddet alle mennesker i verden unntatt Noa og hans familie. Guden gjennomførte kollektive henrettelser ved å la svovel og ild regne over et par byer. I tillegg har guden utsatt mennesker for pest, hungersnød, naturkatastrofer og andre lidelser. Og gudesønnen er ikke stort bedre. Han oppfordrer tilhengerne sine til å ta med seg de som ikke ville ha ham som konge og ‘hogge dem ned for hans øyne’!»
Hedningene benytter provokasjon som et bevisst verktøy. De bruker Bibelens eget innhold og kjører det målrettet opp i ansiktet på folk for å utfordre. Når omverdenen reagerer med sinne, svarer pionerene med å øke innsatsen og skru opp temperaturen ytterligere.
Slik holder de på, år etter år, og gjennomfører en rekke oppsiktsvekkende gateshow:
- Djevelmasken i Drammen: Under et oppgjør i Buskerud slår avisene opp: «Hedninger kastet ut av Drammen, sjokkerte med DJEVLE-MASKE». Dagfinn Eckhoff blir arrestert iført en hette med horn, «angivelig for blasfemi» sier han selv om saken.
- Hjelpsom Satan på kirketrappen: Da Aril Edvardsen taler i Den katolske kirke, står en aktivist utkledd som Satan på trappen og roper muntert «Kom inn, kom inn!». Dagbladet omtaler aksjonen, og muligens morer de seg i smug over oppmerksomheten rundt at «Satan» observeres mens han høflig hjelper eldre og skrøpelige kirkegjengere opp trappen.
- Håndgemeng på hallelujamøte: Det oppstår mye bråk og direkte håndgemeng mellom aktivistene og predikanten Aage Samuelsen under et av hans møter.
- Slått ned i Sarons Dal: Under en politikerutspørring i Sarons Dal klarer Arild Karlsen å ta seg opp på scenen. Han blir dyttet over ende av Aril Edvardsen foran tusenvis av mennesker, og bæres ut mens han sprellet og ropte «Kvakksalvere og svindlere!». Hendelsen slås opp i avisene med overskriften «Edvardsen slo ned hedning på podiet», og udødeliggjøres av Ole Paus i nidvisen «Sommer i Sarons Dal».
- Fanden i Bergen byrett: I 1978 raser en nasjonal skandale etter at prester i statskirken utfører djevelutdrivelser på unge kvinnelige studenter med psykiske utfordringer. Selve Biskopen i Bjørgvin forsvarer praksisen med at «den onde kan ta bolig i folk og må tas hånd om på en god, kristelig måte». Hedningsamfunnet lar selvsagt ikke muligheten gå fra seg, men sender en busslast med utkledde hedninger over fjellet. Da politiet griper inn på Ole Bulls plass og ber dem ta av kostymene, skriver avisene: «Jesus adlød ordren, men fanden nektet», og Satan blir arrestert. Mannen bak masken,tannlege Terje Sværd fra Rakkestad, nekter å vedta boten, og utløser med det overskrifter som: «Fanden løs i byretten – historiens livligste rettssak i Bergen», «Djevel løs i Bergen Byrett – 100 + 700 kr å betale for tannlegen» og «Raksting djeveldømt».
- Blasfemikampen: DNH har en drøm om å bli dømt for brudd på blasfemiparagrafen, men da de gir ut tegneseriebladet Jesus Kristus & Co og anmeldes av KrF, blir saken til deres store skuffelse henlagt.
DET IDEOLOGISKE FUNDAMENTET
Livssynet som ligger i bunnen er hele tiden humanismen. Hedningsamfunnet bringer også homofiles rettigheter på banen i en tid der dette er fullstendig fremmed for vestkantens intellektuelle, og er på barrikadene langt tidligere enn Human-Etisk Forbund (HEF).
I likestillingens navn forkaster de også tittelen formann. Dagfinn Eckhoff velges som foreningens første «forkvann», og dette «columbiegget i kjønnsdebatten» går på ingen måte upåaktet hen i pressen.
I 1978 overtar Terje Sværd som forkvann under det spøkefulle slagordet «Med Sværd skal landet hednes». Det å være hedning er imidlertid ingen spøk; Sværd opplever å miste kunder og tvinges til å flytte tannlegepraksisen sin.
RETTSSAKEN OG VEIEN VIDERE
Staten nekter i flere tiår å godkjenne Hedningsamfunnet som refusjonsberettiget livssynssamfunn med den begrunnelse at de er en kamporganisasjon som bare vil rive ned, uten et positivt alternativ. Organisasjonen går til sak mot staten tidlig på 1980-tallet, men taper i byretten. Ikke-kristne dømmes dermed til å støtte statskirken over skatteseddelen.
I 2017 endrer foreningen navn til Ateistene – navnet hedning virker ikke lenger like provoserende på samfunnet.
I 2023 søker Ateistene på nytt om å bli tilskuddsberettiget livssynssamfunn. Etter å ha tapt i tingretten, sikrer organisasjonen en historisk seier i lagmannsretten i april 2024. Staten anker til Høyesterett, som avviser saken. Dermed blir Ateistene i 2024 offisielt godkjent som et støtteberettiget livssynssamfunn. 50 år med økonomisk og juridisk diskriminering er over.
I dag tar Ateistene kanskje ikke fram djevelmaskene like ofte på bytorgene, men kampen vår er den samme. Som et moderne livssynssamfunn i vekst, står vi fjellstøtt på det samme fundamentet som i 1974: humanismen, fornuften og kravet om menneskets selvstendige frigjøring.
Selv om verktøyene har endret seg, kjemper vi fortsatt mot skadelig religiøs praksis og forsøk på å kontrollere folks liv og kropper. Identitet, moral og kjærlighet eies av hvert enkelt menneske, ikke av en kirke eller en gud. Med sunn fornuft og vitenskap i ryggen fortsetter vi arbeidet for et samfunn der ingen religiøse ledere eller gamle regler får stå over enkeltmenneskets rett til å velge selv.
Gratulerer med dagen!
Kilder:
«Hedningsamfunnets historie : et halvt århundre med rabalder» av Even Gran (Humanist forlag)
Harald Fagerhus, Dagfinn Eckhoff og Torleif Werenskiold
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar