En ny lærebok for seksåringer tegner alle muslimske jenter med hijab – og reiser et helt avgjørende spørsmål: Får barna egentlig velge selv?
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
I april 2026 ga Islamsk Råd Norge (IRN) ut La oss lære om islam, en lærebok beregnet på barn rundt seksårsalderen. Boken skal lære barn om islam, ærlighet, respekt og gode handlinger, og er den første i en planlagt serie som IRN ønsker å bruke som grunnlag for et felles pensum i islamundervisningen i norske moskeer.

Det er først og fremst illustrasjonene som har skapt debatt. Utrop fant at alle jentene som fremstilles som muslimske, er tegnet med hijab, også i alminnelige hverdagssituasjoner. På én illustrasjon sitter en liten jente med hijab og bygger med klosser sammen med et annet barn, selv om teksten handler om gode handlinger og det å hjelpe andre.
Debatten handler dermed ikke bare om et klesplagg. Den reiser større spørsmål om hvordan religion formidles til små barn, hvilke normer læremateriell bidrar til å etablere, og hvor grensen går mellom foreldrenes religionsfrihet og barnets gradvise rett til selv å forme sin identitet.
Barneombudet advarer mot ensretting
Mina Gerhardsen har ikke tatt til orde for å forby hijab eller religiøse symboler. Tvert imot advarer Barneombudet mot et generelt hijabforbud i barnehager og skoler fordi et slikt forbud kan føre til at enkelte barn holdes utenfor viktige fellesskap.
Bekymringen gjelder i stedet den ensidige fremstillingen av muslimske jenter. Når alle de muslimske jentene i en bok for seksåringer fremstilles med samme religiøse symbol, mener Mina Gerhardsen at boken ikke gjenspeiler bredden blant muslimske barn. Barneombudet advarer også mot at slike illustrasjoner kan oppleves som en forventning om at muslimske jenter bør dekke håret allerede som små.
Dette er et viktig skille. Kritikken behøver ikke være rettet mot jenter eller kvinner som selv ønsker å bruke hijab. Spørsmålet er snarere hva slags signal et undervisningsmateriell sender når én bestemt religiøs praksis presenteres som nærmest selvfølgelig for alle jentene.
Når synlighet blir en forventning
Illustrasjoner i læremateriell er ikke nøytrale. Barn lærer ikke bare gjennom teksten de leser, men gjennom menneskene, familiene og situasjonene de ser fremstilt.
Representasjon kan være positivt. Barn som bruker hijab, kan kjenne seg igjen og oppleve at deres religiøse identitet også finnes i bøker. Dette er en del av begrunnelsen fra IRN. Organisasjonen viser til at kvinner med hijab utsettes for fordommer, hets og diskriminering, og mener derfor det er viktig at hijabbruk også blir synlig i litteratur.
Men representasjon og normsetting er ikke det samme. Dersom alle jenter som fremstilles som muslimske har hijab, kan illustrasjonene samtidig gi inntrykk av at dette er den normale eller forventede måten en muslimsk jente ser ut på. Muslimske barn som ikke bruker hijab, kan dermed få mindre mulighet til å kjenne igjen sin egen familie og praksis.
Barneombudets kritikk treffer derfor et mer generelt pedagogisk prinsipp: Mangfold innebærer ikke bare å gjøre religiøse symboler synlige, men også å vise mangfoldet innenfor religionene.
Kan en seksåring egentlig velge selv?
Et sentralt spørsmål er hvor mye selvstendig mening en seksåring kan legge i et religiøst symbol.
Barn vokser inn i språk, tradisjoner, klesnormer og religion gjennom familien og omgivelsene. Et lite barn kan naturligvis selv ønske å bruke hijab, blant annet fordi foreldre, søsken eller andre forbilder gjør det. Men dette er noe annet enn det fullt informerte og selvstendige livssynsvalget en voksen person kan foreta.
Her oppstår en naturlig spenning. Foreldre har omfattende rett til å formidle sin religion og sine tradisjoner til barna, samtidig som barnet er et selvstendig menneske som gradvis skal utvikle sin egen identitet. Mina Gerhardsen uttrykker nettopp denne balansen når hun sier at barn ikke skal tvinges til å praktisere en bestemt religion, og at foreldres rett til religiøs oppdragelse må praktiseres på en måte som ivaretar barnets egne behov og rettigheter.
Det prinsipielle spørsmålet blir derfor ikke bare om et barn kan bruke hijab, men om barnet etter hvert også opplever en reell frihet til ikke å bruke hijab.
Kropp, bluferdighet og voksnes ansvar
En mer kontroversiell del av debatten gjelder begrunnelsene som tradisjonelt er knyttet til hijab. Her må det skilles mellom forskjellige muslimske tolkninger, og mellom voksne kvinners frivillige bruk av plagget og praksis overfor små barn.
Kritikere av barnehijab peker på at hijab i konservative religiøse tradisjoner blant annet forbindes med bluferdighet og normer for hvilke deler av kroppen som skal være synlige utenfor den nærmeste familien. Når slike klesnormer overføres til svært små jenter, flyttes regler utviklet for eldre jenter og voksne kvinner ned i en alder hvor barnet ennå ikke har forutsetninger for å forstå betydningen av dem.
Her bør begrepet seksualisering brukes med varsomhet. At en seksåring bærer hijab, dokumenterer ikke i seg selv at barnet blir seksualisert, og gir heller ikke grunnlag for å konkludere med at barnet vil utvikle psykiske problemer. Familier kan ha svært ulike begrunnelser, som tradisjon, tilhørighet eller barnets eget ønske om å ligne foreldrene.
Kritikken retter seg derfor først og fremst mot tilfellene der barnets tildekking begrunnes med voksnes blikk eller forestillinger om kvinnelig anstendighet. Dersom en seksåring lærer at håret eller kroppen må skjules for å være tilstrekkelig «anstendig» eller for å unngå uønsket oppmerksomhet, introduseres barnet for en voksen forståelsesramme lenge før det er modent for det.
Samtidig forskyves ansvaret. Barn kan aldri holdes ansvarlige for seksualiserende blikk eller handlinger fra voksne – det ansvaret ligger alltid hos den voksne, uavhengig av hvordan et barn er kledd. Dersom et barn lærer å regulere og skjule sin egen kropp ut fra hvordan andre kan betrakte det, flyttes ansvaret bort fra de voksne og over på barnet.
Skillet mellom skyld og skam
Vi bør også være varsomme med bastante påstander om psykiske skadevirkninger, da slike årsakssammenhenger krever et langt sterkere forskningsgrunnlag enn materialet i denne saken gir.
Det finnes likevel et viktig psykologisk spørsmål om hvordan barn påvirkes dersom kropp, klær og moral kobles tett sammen. Dersom et barn lærer at egen verdi eller moralske status avhenger av at bestemte kroppsdeler skjules, kan dette bidra til skam eller sterk selvbevissthet. Risikoen avhenger av om barnet opplever valgfrihet, og hvordan familie og miljø reagerer dersom barnet stiller spørsmål eller ønsker å velge annerledes.
Her er det viktig å skille mellom skyld og skam. Skyld retter seg mot noe man har gjort, mens skam kan bli en opplevelse av at det er noe galt med den man er. Det er særlig denne overgangen som bør bekymre dersom religiøse regler om kropp og bekledning formidles til små barn som ubrytelige krav.
Den offentlige skolens rolle
Debatten om IRNs bok må også skilles fra undervisningen i den offentlige skolen. La oss lære om islam er utgitt av en religiøs organisasjon for islamundervisning i moskeer, og er ikke en lærebok for den offentlige skolen.
I offentlig skole gjelder andre krav. Etter opplæringsloven § 14-7 skal undervisningen om religion, livssyn og etikk bidra til forståelse, respekt og dialog, og emnene skal presenteres objektivt, kritisk og mangfoldig. En religionsnøytral skole betyr ikke at religion skal være usynlig, men at skolen skal undervise om religion – ikke kreve at elevene praktiserer den.
Dette er også viktig for muslimske barn. De bør få kunnskap både om islam og om at islam praktiseres forskjellig. Noen muslimske kvinner bruker hijab, andre gjør det ikke. Begge deler er en del av den virkeligheten undervisningen bør gjøre barn kjent med.
Delte meninger blant norske muslimer
Islamsk Råd Norge avviser at illustrasjonene skal forstås som et krav om at seksåringer må bruke hijab. Organisasjonen beskriver hijaben som et gjenkjennelig religiøst uttrykk og presiserer overfor NRK at en seksåring ikke har noen religiøs plikt til å bruke plagget. Samtidig sier IRN seg enig med Barneombudet i at lærebøker generelt bør gjenspeile mangfoldet blant muslimske barn.
Også reaksjonene blant personer NRK snakket med på Furuset illustrerer dette mangfoldet. Enkelte mente at små barn bør få være barn og eventuelt velge hijab når de blir eldre, mens andre pekte på at seksåringer ikke forstår hva plagget innebærer, eller mente illustrasjonene var positive fordi folk må ha frihet til å uttrykke seg slik de ønsker.
Dette understreker en viktig side ved debatten: Muslimske miljøer er ikke kulturelt eller religiøst ensartede. Det finnes ulike forståelser av hijab, ulik praksis mellom familier og ulike syn på hvilken alder plagget eventuelt bør tas i bruk.
Ateistenes syn: Barnets faktiske frihet
For Ateistene berører saken flere spørsmål som står sentralt i organisasjonens formål: fri tanke, menneskeverd, livssynsfrihet og frihet fra religion. Vi arbeider for menneskers mulighet til livsutfoldelse og for retten til å velge selv.
Samtidig har vi et tydelig kritisk standpunkt til religiøs påvirkning av barn. Programmet vårt beskriver sterk religiøs sosial kontroll som potensielt skadelig og fremhever barnets beste som et grunnleggende hensyn. I det ideologiske fundamentet vårt knytter vi religionskritikk til kritisk tenkning og retten til å ta selvstendige valg – frigjort fra makt, kontroll og påført skam. Barn fødes nysgjerrige og bør få størst mulig frihet til selv å utvikle sin egen virkelighetsforståelse.
Fra dette perspektivet blir det avgjørende skillet ikke mellom muslimske og ikke-muslimske barn, eller mellom hijab og andre religiøse symboler. Det sentrale spørsmålet er barnets faktiske frihet.
En voksen kvinne som frivillig velger hijab, utøver sin religions- og ytringsfrihet. Når det gjelder et seks år gammelt barn, må større oppmerksomhet rettes mot hvem som har tatt valget, hvilke forventninger barnet møter, og om barnet senere kan velge annerledes uten fordømmelse, press eller sosial utestengning.
Barnets frihet må stå i sentrum
Debatten om La oss lære om islam handler derfor om mer enn noen illustrasjoner i en lærebok. Den reiser et større spørsmål om hvordan voksne formidler religion, kjønn, kropp og identitet til barn som ennå er i begynnelsen av sin egen utvikling.
Det er fullt mulig å forsvare voksne menneskers rett til å bruke hijab og samtidig stille kritiske spørsmål ved hvordan plagget presenteres for seksåringer. På samme måte kan man forsvare foreldres religionsfrihet, men samtidig fastholde at foreldreretten ikke gjør barnets egen tankefrihet og gradvise selvbestemmelse irrelevant.
Mina Gerhardsens posisjon illustrerer nettopp denne balansen: Hun ønsker ikke et generelt hijabforbud, men advarer mot sosialt press og etterlyser større mangfold i fremstillingen av muslimske barn.
For en sekulær og kunnskapsbasert tilnærming bør spørsmålet derfor ikke være hvordan samfunnet kan bestemme hva muslimske jenter skal ha på seg. Det bør være hvordan vi best kan sikre at barnet etter hvert får reell mulighet til å bestemme selv. Det innebærer også retten til å velge hijab når barnet er modent nok til å forstå betydningen av valget – men det må innebære en like reell rett til å la være, til å stille spørsmål ved religionen man er oppdratt i, og senere til å forandre mening.
Hvis valget bare aksepteres når barnet velger det omgivelsene allerede forventer, er det vanskelig å beskrive det som full valgfrihet.
LES OGSÅ:

Legg igjen en kommentar