Det er en av religionsforsvarernes mest brukte innvendinger: Hvis religion fører til konflikt, hva da med det 20. århundrets massedrap under Stalin, Mao og Pol Pot? En historisk og logisk gjennomgang viser at ansvaret plasserer seg et helt annet sted enn hos fraværet av tro.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
I religionsdebatter dukker det ofte opp en påstand om at «ateistiske regimer har stått for de største massedrapene i verdenshistorien». Det vises gjerne til Lenin, Stalin, Mao Zedong og Pol Pot, og argumentet brukes som belegg for at ateisme fører til umoral, undertrykkelse og i siste instans massedrap. Påstanden berører et viktig historisk spørsmål, men den krever også en grundig analyse. Det er nemlig stor forskjell på å konstatere at flere av de blodigste regimene i moderne historie var ikke-religiøse, og å hevde at ateismen var årsaken til forbrytelsene.
Historiens blodigste diktaturer
Det er vanskelig å komme utenom at noen av historiens høyeste dødstall er knyttet til kommunistiske diktaturer. Under Mao Zedong i Kina døde titalls millioner mennesker som følge av politiske kampanjer, tvangskollektivisering og katastrofale samfunnseksperimenter som «Det store spranget framover». Under Josef Stalin døde millioner som følge av hungersnød, utrenskninger, deportasjoner og Gulag-systemet. Pol Pots regime i Kambodsja tok livet av om lag en fjerdedel av landets befolkning på få år gjennom henrettelser, tvangsarbeid og sult.
Når man ser på de rene dødstallene, er det derfor historisk korrekt å si at flere av de mest dødelige regimene i moderne tid var offisielt ateistiske. Dette er et faktum som ingen seriøs historiker bestrider.
Men spørsmålet er ikke bare hva som skjedde. Spørsmålet er hvorfor det skjedde.
Hitlers fødeland og andre tankefefeller
Et grunnleggende prinsipp innen vitenskap, historie og statistikk er at korrelasjon ikke innebærer årsakssammenheng. At to forhold opptrer samtidig betyr ikke nødvendigvis at det ene forårsaker det andre.
At Stalin var ateist og samtidig sto bak omfattende undertrykkelse, beviser ikke at ateismen var årsaken til undertrykkelsen. På samme måte ville det være feil å hevde at Adolf Hitlers forbrytelser skyldtes at han var østerriker, fordi han tilfeldigvis var både østerriker og diktator.
For å påvise en årsakssammenheng må man kunne vise at den aktuelle faktoren faktisk driver handlingene. I dette tilfellet må man kunne vise at fraværet av gudstro førte til massedrapene. De fleste historikere mener at en slik forklaring er for enkel og ikke stemmer med det historiske materialet.
De fire sanne dødsårsakene
Når forskere analyserer Stalin, Mao, Pol Pot og andre totalitære ledere, peker de vanligvis på en rekke fellestrekk:
- Totalitære systemer: Staten og partiet skulle kontrollere alle sider av samfunnet, inkludert politikk, økonomi, utdanning, kultur, medier og privatliv. Individets frihet ble underordnet ideologiens mål.
- Monopol på sannheten: Ideologien skulle ikke diskuteres eller kritiseres. Tvil ble tolket som forræderi.
- Systematisk avhumanisering: Mennesker ble ikke vurdert som enkeltindivider, men som representanter for grupper som ble definert som fiender: «klassefiender», «kontrarevolusjonære», «kulakker», «intellektuelle» eller andre kategorier som angivelig stod i veien for historiens gang.
- Ekstrem lederkult: Stalin, Mao og Kim Il-sung ble fremstilt som nærmest ufeilbarlige skikkelser. Kritikk av lederen ble betraktet som et angrep på staten selv.
Historikere som Hannah Arendt, Karl Popper og Raymond Aron pekte nettopp på disse trekkene som kjernen i totalitarismen. Problemet var ikke først og fremst mangelen på gudstro, men troen på en politisk lære som hevdet å være absolutt sann, og som ikke kunne korrigeres gjennom fri debatt eller demokratiske institusjoner.
Ufeilbarlige partibøker og politiske religioner
Mange forskere har beskrevet totalitære ideologier som en form for «politisk religion». Begrepet betyr ikke at kommunisme eller fascisme faktisk er religioner, men at de kan fylle lignende funksjoner.
De totalitære systemene hadde sine egne hellige skrifter, sine egne profeter, sine egne kjettere og sitt eget løfte om frelse. Der tradisjonelle religioner lovet paradis i det hinsidige, lovet de totalitære ideologiene et perfekt samfunn på jorden.
Partiets lære ble behandlet som ufeilbarlig. Historien fikk en nesten religiøs betydning. Motstandere ble demonisert. Utrenskninger kunne fremstilles som nødvendige offerhandlinger på veien mot det framtidige idealet.
Når mennesker blir overbevisst om at de besitter den eneste sannheten og at målet helliger middelet, oppstår en situasjon hvor individets verdi kan forsvinne. Dette er en mekanisme som kan opptre både i religiøse og sekulære systemer.
Kampen om absolutt kontroll
Regimene til Stalin, Mao og Pol Pot var utvilsomt antireligiøse. Kirker ble stengt, religiøse ledere fengslet, og trosutøvelse ble begrenset eller forbudt.
Likevel tyder det meste på at undertrykkelsen av religion først og fremst var politisk motivert. Kirker og religiøse samfunn representerte alternative maktsentre som kunne konkurrere med partiets krav om total lojalitet. Derfor ble de oppfattet som trusler.
Stalins politikk illustrerer dette godt. Han forfulgte den russisk-ortodokse kirken i lange perioder, men under andre verdenskrigen tillot han en betydelig religiøs gjenoppblomstring fordi kirken kunne bidra til nasjonal mobilisering. Dette tyder på at kampen mot religion primært handlet om makt og kontroll, ikke om et filosofisk engasjement for ateisme som sådan.
Norden knuser teorien
Et av de sterkeste argumentene mot påstanden om at ateisme fører til totalitære regimer, finner vi i dagens verden.
Land som Norge, Sverige, Danmark, Finland, Estland og Tsjekkia er blant verdens mest sekulære samfunn. Samtidig er de kjennetegnet av demokrati, rettsstat, høy grad av personlig frihet, lav korrupsjon og høy sosial tillit.
Dersom ateisme i seg selv førte til undertrykkelse eller massedrap, ville man forvente at de mest sekulære samfunnene også var de mest voldelige. Virkeligheten viser det motsatte.
Dette betyr selvsagt ikke at ateisme skaper demokrati. Men det viser at fravær av gudstro i seg selv ikke leder til totalitære systemer.
Det sanne totalitære viruset
Det er også verdt å merke seg at totalitære trekk ikke er begrenset til ateistiske ideologier. Historien inneholder eksempler på både religiøse og sekulære systemer som har krevd absolutt lydighet og definert seg som innehavere av den eneste sannheten.
Fellesnevneren ser ut til å være dogmatisme, maktkonsentrasjon og mangel på fri kritikk, snarere enn spørsmålet om tro eller ikke-tro.
Når en ideologi, en stat, en religion eller en leder opphøyes til noe ufeilbarlig, øker risikoen for at mennesker blir redusert til redskaper for et høyere mål. Det er denne mekanismen mange forskere identifiserer som kjernen i totalitarismen.
Hva mener Ateistene?
Ateistene i Norge definerer ateisme som fravær av tro på guder. Ateisme er ikke et politisk program, en økonomisk teori eller et moralsk regelverk. Vårt ideologiske fundament bygger på sekularisme, menneskerettigheter, demokrati, vitenskapelig tenkning, ytringsfrihet og likeverd.
Ut fra et slikt perspektiv blir det misvisende å forklare det 20. århundrets totalitære katastrofer med ateisme alene. Vi hevder derfor at problemet ikke var mangelen på gudstro, men at staten, partiet eller lederen ble gjort til gjenstand for ubegrenset tro og lydighet.
Ateisme gir i seg selv ingen oppskrift på hvordan samfunnet skal styres. Derfor inneholder den heller ingen lære som påbyr verken massedrap eller fredelig sameksistens. Det avgjørende blir hvilke politiske, etiske og rettslige prinsipper som fyller rommet.
Sannhetens farlige monopol
Det var ikke fraværet av gudstro som drepte millioner, men den fanatiske tilstedeværelsen av en ufeilbarlig dogmatisme som satte partiet, staten eller ideologien over menneskeverdet.
«Det var ikke fraværet av gudstro som drepte millioner, men den fanatiske tilstedeværelsen av en ufeilbarlig dogmatisme som satte partiet, staten eller ideologien over menneskeverdet.»
Når mennesker gis makt uten begrensninger og samtidig overbevises om at de eier den eneste sannheten, blir resultatet ofte katastrofalt – enten ideologien er religiøs eller sekulær.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar