Innledning av Levi Fragell
Et av humanismens viktigste bidrag til vår sivilisasjon er religionskritikken. Den har humanisert alle de ”kristne” samfunn som fortsatt ikke er under katolisismens og den evangeliske fundamental-ismens kontroll. Den store utfordring for humanister i dag er å ta det samme oppgjør med islam, som i seg selv hverken er ”verre” eller ”bedre” enn kristendommen var like inntil vår egen tid.
Oppgjøret med kristendommen begynte med bibelkritikken, fra Francois Voltaire og Thomas Paine til Bertrand Russell og Robert Ingersoll. Fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til annen verdenskrig, var bibelkritikken selve grunnlaget for et stort antall fritenkerforeninger i hele den vestlige verden. Uten deres innsats hadde våre kvinner fortsatt gått i side skjørt og homofile blitt fengslet.
De hellige bøker er roten til mye lidelse og mennskelige tragedier, særlig bøker som ifølge troen er gitt ved åpenbaring, altså gudens egen tekst som ikke han fravikes eller kritiseres. Her står i dag Koranen i en særstilling og representerer en spesiell utfordring til kyndige religionskritkere. Men det kreves mot. Taslima Nasrin uttalte til pressen for snart 20 år siden at Koranen burde revideres. Siden har hennes liv vært i fare, og da jeg spiste middag med henne i Oslo for noen år siden hadde hun følge av to sikkerhetsvakter fra politiet.
Problemet med hellige bøker er ikke deres krav om tro på himmelske veseners eksistens. Troen på at det fins en Gud eller en Allah er et brudd med humanistiske virkelighetsforståelse, men den type filosofiske problemstillinger hører pluralismen til. Den inhumane fare ligger i Guds og Allahs lover og regler for menneskers livsførsel, påbud som åpenbart avspeiler den tid og den kultur tekstene stammer fra. Det bør være anledning for humanister til både å kritisere og fordømme en etikk som detaljstyrer mennesker garderobe, frisyrer og matvaner – uten å bli bekyldt for rasistisk fremmedhat.
Min egen mor som var pinsevenn, våget ikke å kle seg langbukser før hun var over 50 år, og på Holmlia i Oslo – hvor jeg nå bor – går småjentene rundt med skaut. Burde ikke nå også ortodokse jøder i våre industrialiserte og urbane samfunn vurdere om deres eget eksempel gir riktige signaler til sine religiøse fettere og kusiner i Abrahams slekt.
Forholdet er at hvis ingen tilpasning av tekstforståelsen på disse sosiale og kulturelle områder kan finne sted, kan det heller ikke avvikes fra Skriftens brutale kommandoer om å drepe sine fiender, hugge ned de ugudelige og stene ekteskapsbrytere.
Min venn, dr.Younus Sheikh, ble dømt til døden i Pakistan fordi han hadde sagt til sine studenter at Muhammed ikke hadde barbert bort sine kroppshår. Jeg var selv i Lahore og forhandlet om hans frigivelse. Det gikk bra til slutt. Men hans sekulære kolleger i land som styres etter Koranen lever på en knivsegg. Det er likevel ikke menneskene det er noe i veien med. Inni er vi like, som det heter. Men Den Hellige Boken er en bombe, som bare kan uskadeliggjøres av kritikk – eller Opplysning som vi har kalt det siden 1700-tallet.
Legg igjen en kommentar