Tre barn på Karmøy saksøker staten etter å ha blitt nektet fritak fra Pride-markeringer i skolen. Søksmålet, som finansieres av kristenkonservative aksjonsmidler, reiser et monumentalt prinsippspørsmål for det norske samfunnet: Er barn foreldrenes eiendom, eller har de en selvstendig rett til kunnskap om den virkeligheten de faktisk er en del av?
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Tre barn fra en barneskole på Karmøy har gått til søksmål mot staten etter at de og foreldrene fikk avslag på søknader om fritak fra en Pride-relatert markering og undervisning om mangfold og inkludering i juni 2026. To av barna er under ti år. Saken har vakt betydelig oppmerksomhet fordi den reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom foreldrerett, religionsfrihet, barns rettigheter og skolens samfunnsoppdrag.
Retten har besluttet at saken skal gå for åpne dører, men med anonymisering av barna og forbud mot publisering av opplysninger som kan identifisere dem.
Kampen om skolegården
Våren 2026 oppfordret skolesjefen i Karmøy kommune alle kommunens skoler til å markere mangfold og inkludering ved å heise regnbueflagget 12. juni. Flere skoler utarbeidet samtidig pedagogiske opplegg knyttet til temaer som mangfold, respekt, likeverd og inkludering.
Før markeringen oppstod det motstand blant enkelte foreldre. Flere mente at Pride-markeringen representerte et livssyn eller en politisk holdning de ikke ønsket at barna skulle delta i.
Det ble sendt inn 111 søknader om fritak fra undervisningen denne dagen.
Plikten til å delta
Både kommunen og senere Statsforvalteren i Rogaland avslo samtlige søknader.
Begrunnelsen var at undervisning om mangfold, inkludering, identitet, menneskerettigheter og respekt er en del av skolens ordinære læreplan og ikke kan velges bort gjennom fritaksordningen.
Kommunen understreket samtidig at skolene ikke markerte Pride som politisk organisasjon, men arbeidet med verdier som er forankret i opplæringsloven og læreplanverket.
Et sentralt juridisk poeng i saken er at opplæringsloven ikke gir rett til fritak fra kompetansemålene i læreplanen. Elever har plikt til å delta i den ordinære undervisningen selv om foreldre eller elever måtte være uenige i temaene som behandles.
Forkynnelse er ikke kunnskap
Mye av konflikten handler om hvordan opplæringslovens fritaksbestemmelser skal forstås.
Loven gir elever adgang til fritak fra enkelte aktiviteter dersom disse av rimelige grunner oppleves som utøvelse av en annen religion, tilslutning til et annet livssyn eller som krenkende ut fra elevens egen religiøse eller livssynsmessige overbevisning.
Samtidig slår loven fast at fritaksretten gjelder konkrete aktiviteter og ikke selve kunnskapsinnholdet i undervisningen.
Det betyr at elever i utgangspunktet ikke kan fritas fra undervisning om temaer som:
- mangfold
- seksualitet
- kjønnsidentitet
- menneskerettigheter
- demokrati
- likeverd
så lenge undervisningen skjer som en del av skolens ordinære læreplan og ikke innebærer forkynnelse eller krav om personlig tilslutning.
Myndighetene har gjennom flere år lagt til grunn at undervisning om skeive mennesker, ulike familieformer og mangfold er en integrert del av skolens samfunnsoppdrag.
Statens blanke nei
Seks av avslagene ble klaget inn til Statsforvalteren i Rogaland.
Statsforvalteren opprettholdt kommunens vedtak og konkluderte med at markeringen falt innenfor ordinær opplæring.
Dermed forelå det etter Statsforvalterens vurdering ikke grunnlag for fritak etter opplæringsloven.
Denne vurderingen ble senere et viktig grunnlag for statens argumentasjon i den pågående rettssaken.
På vegne av Kunnskapsdepartementet har Regjeringsadvokaten vært tydelig i sitt standpunkt.
Statens argument er at elever må delta i undervisningsopplegg som er en del av skolens ordinære opplæring, også når disse omhandler Pride, mangfold eller inkludering.
Uenighet med innholdet gir i seg selv ikke rett til fritak.
Staten bygger her på den etablerte forståelsen av opplæringsloven, læreplanverket og tidligere praksis fra skolemyndighetene.
Fraværet og boikotten
Etter at søknadene ble avslått, valgte mange foreldre å holde barna hjemme.
Over hundre elever var borte fra undervisningen på markeringen.
Kommunen registrerte fraværet som ugyldig.
Saken utviklet seg raskt til å bli en nasjonal debatt om foreldrerett, barns rettigheter og skolens rolle i arbeidet med mangfold og inkludering.
Millionaksjonen bak søksmålet
Søksmålet blir finansiert gjennom penger samlet inn av aksjonen «Stopp Pride».
Initiativet ble startet av Truls Olufsen-Mehus og Kristent Ressurssenter.
Innsamlingen hadde som mål å finansiere juridisk bistand til foreldre og elever som ønsket å utfordre Pride-markeringer og avslag på fritak i skolen.
Spleisen samlet inn over én million kroner og finansierer blant annet den pågående rettsprosessen.
Kristent Ressurssenter har over tid argumentert for at foreldreretten og religionsfriheten utfordres dersom barn må delta i Pride-relatert undervisning mot foreldrenes ønsker.
Hva handler rettssaken egentlig om?
Selv om konflikten oppstod i forbindelse med en Pride-markering i Karmøy-skolene, handler rettssaken i realiteten om langt mer enn et regnbueflagg eller en enkelt undervisningsdag. Saken berører flere grunnleggende rettigheter og prinsipper som i enkelte situasjoner kan komme i konflikt med hverandre.
Kjernen i saken er forholdet mellom foreldreretten, religions- og livssynsfriheten, barnets egne rettigheter og skolens lovpålagte samfunnsoppdrag. Når slike hensyn peker i ulike retninger, oppstår det vanskelige juridiske og prinsipielle spørsmål som domstolene må avklare.
Et av de sentrale spørsmålene er hvor langt foreldreretten rekker når barn går i offentlig skole. Foreldreretten er beskyttet både gjennom norsk lovgivning og internasjonale menneskerettigheter, og gir foreldre en omfattende rett til å oppdra sine barn i samsvar med egne religiøse og filosofiske overbevisninger. Samtidig bygger den offentlige skolen på et felles læreplanverk som alle elever skal følge. Retten må derfor ta stilling til hvor grensen går mellom foreldrenes rett til å forme barnets oppdragelse og statens rett til å fastsette innholdet i den offentlige opplæringen.
Et nært beslektet spørsmål er hvordan fritaksbestemmelsene i opplæringsloven skal forstås. Foreldrene i saken mener markeringen var av en slik karakter at den burde utløse rett til fritak. Kommunen, Statsforvalteren og staten har på sin side lagt til grunn at undervisningen om mangfold og inkludering var en del av den ordinære opplæringen og derfor ikke omfattes av fritaksreglene. Dermed blir spørsmålet hvor grensen går mellom aktiviteter det kan gis fritak fra, og undervisning som alle elever har plikt til å delta i.
Saken reiser også spørsmål om forskjellen mellom kunnskapsformidling og påvirkning. Skolens mandat er å gi elevene kunnskap om samfunnet de lever i, men samtidig skal undervisningen være saklig, allsidig og ikke-forkynnende. Mens skolemyndighetene argumenterer for at undervisning om mangfold, likeverd og inkludering er en naturlig del av læreplanen, hevder enkelte kritikere at slike markeringer kan oppfattes som uttrykk for et bestemt ideologisk eller verdimessig standpunkt. Retten må derfor indirekte ta stilling til hvor grensen går mellom skolens dannelsesoppdrag og det som eventuelt kan oppfattes som verdiformidling utover læreplanens rammer.
I tillegg berører saken barnets egne rettigheter. Formelt er det barna som står som saksøkere, selv om foreldrene opptrer som deres representanter. Dette aktualiserer spørsmål om hvordan barnets interesser skal vurderes opp mot foreldrenes overbevisning. Barnekonvensjonen legger både vekt på foreldrenes rolle og på barnets rett til gradvis å utvikle egne meninger, holdninger og identitet. Dermed oppstår spørsmålet om hvordan hensynet til barnets frie og selvstendige utvikling skal balanseres mot foreldrenes rett til å gi barnet en oppdragelse i samsvar med egen tro og egne verdier.
Det er nettopp kombinasjonen av disse spørsmålene som gjør saken til en prinsippsak. Retten skal ikke bare ta stilling til hva som skjedde på Karmøy i juni 2026. Den skal også vurdere hvordan flere grunnleggende rettigheter skal avveies mot hverandre i den offentlige skolen.
Svarene retten kommer frem til kan få betydning langt utover denne konkrete konflikten. Dersom foreldrene får medhold, kan dommen føre til at flere krever fritak fra undervisning de oppfatter som i konflikt med egen tro eller overbevisning. Dersom staten får fullt medhold, vil det styrke skolemyndighetenes forståelse av at undervisning om mangfold, inkludering og likeverd er en obligatorisk del av skolens oppdrag. Uansett utfall vil dommen kunne få betydning for fremtidige saker som handler om forholdet mellom foreldrerett, religionsfrihet, barns rettigheter og innholdet i den offentlige skolen.
Barn er ikke eiendom
Fra Ateistenes perspektiv handler denne saken først og fremst om forholdet mellom kunnskapsbasert opplæring, barns selvstendige rettigheter og religionsfrihet.
Vi forsvarer foreldres rett til å tro, praktisere sin religion og oppdra sine barn innenfor egne livssynstradisjoner. Samtidig understreker vi at barn ikke er foreldrenes eiendom, men selvstendige individer med egne rettigheter.
Etter vårt syn er det en grunnleggende oppgave for den offentlige skolen å gi alle elever kunnskap om samfunnet de lever i. Dette inkluderer kunnskap om religiøst mangfold, livssynsmangfold, ulike familieformer, kjønnsidentitet og seksuell orientering.
Vi mener derfor at undervisning om mangfold og inkludering ikke bør behandles som livssynsforkynnelse, men som en del av skolens oppdrag knyttet til menneskerettigheter, demokrati og likeverd.
Vi legger samtidig vekt på at undervisningen skal være saklig, kunnskapsbasert og ikke kreve personlig tilslutning til bestemte politiske eller ideologiske standpunkter.
I tråd med våre vedtekter, program og ideologiske fundament støttes barns rett til fri tanke, kritisk tenkning og tilgang til kunnskap. Når barn møter ulike perspektiver i skolen, bør målet ikke være å fortelle dem hva de skal mene, men å gi dem kunnskap og verktøy til å danne sine egne oppfatninger.
Skolens ufravikelige mandat
Søksmålet fra Karmøy handler på overflaten om en Pride-markering og et regnbueflagg i skolegården. I realiteten berører saken langt større spørsmål om foreldrerett, religionsfrihet, barns rettigheter og skolens mandat i et moderne demokratisk samfunn.
Konflikten oppstod da 111 søknader om fritak fra undervisning knyttet til skolens markering av mangfold og inkludering ble avslått av kommunen. Avslagene ble senere opprettholdt av Statsforvalteren. Foreldrene bak søksmålet mener at markeringen representerer et verdigrunnlag de ikke ønsker at barna skal pålegges å delta i, og viser til foreldreretten og retten til oppdragelse i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning. Staten, kommunen og skolemyndighetene viser på sin side til at undervisning om mangfold, likeverd og inkludering er en del av skolens lovpålagte oppdrag og læreplanverk.
Saken illustrerer dermed en klassisk konflikt mellom ulike rettigheter som alle har en sterk plass i et demokratisk samfunn. På den ene siden står foreldrenes rett til å oppdra egne barn i samsvar med egen tro og overbevisning. På den andre siden står barnas egne rettigheter, skolens dannelsesoppdrag og samfunnets interesse i å sikre at alle elever får kunnskap om menneskerettigheter, mangfold og likeverd.
Saken reiser også spørsmål om hvor grensen går mellom undervisning og påvirkning. Når skolen underviser om seksuell orientering, kjønnsidentitet, diskriminering og mangfold, er dette en del av skolens kunnskapsoppdrag eller uttrykk for et bestemt livssyn? Nettopp denne grenseoppgangen er kjernen i den juridiske konflikten som nå skal prøves i retten.
At det formelt er barna selv som står som saksøkere, representert av sine foresatte, tilfører ytterligere en dimensjon. Saken handler ikke bare om foreldrenes rettigheter, men også om hvordan barns interesser, selvstendige rettigheter og beskyttelse mot diskriminering skal forstås og ivaretas.
Uansett hva Oslo tingrett kommer fram til, vil avgjørelsen trolig få betydning langt utover Karmøy. Dommen kan bidra til å avklare hvordan opplæringslovens fritaksbestemmelser skal forstås i praksis, hvor langt foreldreretten strekker seg i møte med skolens læreplan, og hvilke rammer som gjelder for undervisning om mangfold og inkludering i norsk skole.
Av den grunn vil denne saken sannsynligvis bli stående som en viktig prinsippsak. Den handler ikke bare om Pride, men om hvordan Norge balanserer hensynet til religionsfrihet, foreldrerett, barns rettigheter og fellesskapets behov for en felles skole som skal utdanne fremtidige borgere i et stadig mer mangfoldig samfunn.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar