I flere hundre år bestemte kirken hvem du fikk elske og hvordan du skulle leve. Nå presses de religiøse moralske skansene tilbake i en maktkamp om samliv og identitet. Denne konflikten handler ikke om teologi – den handler om hvem som skal ha autoritet over livene våre, og om individets urokkelige rett til å bestemme over seg selv.
Tekst: Torleif Werenskiold Illustrasjon: Ateistene/Canva
Da Oslo Misjonskirke Betlehem og Skien Misjonskirke nylig åpnet for homofilt samlevende medlemmer, utløste det en ny konflikt i Misjonskirken Norge. Pastor John Henry Nøsen i Fevik Misjonskirke har tatt til orde for en ekstraordinær generalforsamling og mener kirkesamfunnet må avklare spørsmålet langt tidligere enn den planlagte behandlingen i 2028.
Ved første øyekast kan dette fremstå som en intern strid om medlemskap og menighetsvedtekter. I realiteten berører konflikten et langt større spørsmål som har preget norsk samfunnsutvikling gjennom mer enn femti år: Hvem skal ha autoritet til å definere moral, samliv og identitet?
Debatten handler ikke bare om homofili. Den handler om forholdet mellom religiøs tradisjon, moderne menneskerettigheter, individuell frihet og samfunnets felles normer. For å forstå dagens konflikt er det nødvendig å se på den historiske utviklingen som har funnet sted siden midten av det tjuende århundret.
Da kirken mistet statens drahjelp
På 1950-tallet eksisterte det nesten ingen offentlig uenighet om homofili i Norge. Homofile handlinger mellom menn var straffbare etter loven, og homofili ble samtidig betraktet som en psykisk lidelse av det medisinske fagmiljøet.
Da Bispemøtet i 1954 omtalte homoseksuelle handlinger som «perverse og forkastelige», uttrykte de derfor ikke bare kirkens syn. De uttrykte også et syn som langt på vei ble delt av politikere, helsevesen og store deler av befolkningen.
Den teologiske begrunnelsen bygde på tanken om Guds skaperordning. Mennesket var skapt som mann og kvinne, og ekteskapet mellom disse ble forstått som den gudgitte rammen for seksualitet og familieliv. Det fantes på dette tidspunktet få synlige motstemmer innenfor de kristne kirkene.
Gjennom 1970-årene begynte dette bildet å endre seg. Straffelovens forbud mot seksuelle handlinger mellom menn ble opphevet i 1972. Fem år senere ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose i Norge. Samtidig startet omfattende teologiske diskusjoner i Den norske kirke, blant annet gjennom arbeidet til Hygen-utvalget.
Et gradvis skille vokste frem mellom homofil orientering og homofil praksis. Mange teologer begynte å hevde at legningen i seg selv ikke kunne betraktes som synd, selv om kirken fortsatt opprettholdt motstanden mot homofile samliv. Denne utviklingen skulle etter hvert føre til en tydelig splittelse som fortsatt preger kristenheten.
Splittelse i de religiøse rekkene
I dag fremstår det kristne landskapet langt mer sammensatt enn tidligere.
Den norske kirke har gjennom flere tiår beveget seg i retning av større inkludering. Innføringen av vigselsliturgi for likekjønnede par i 2017 markerte et historisk brudd med tidligere praksis. Kirken åpnet samtidig for at prester kunne videreføre et tradisjonelt syn på ekteskapet.
Andre kirkesamfunn har valgt en annen kurs.
Den Evangelisk Lutherske Frikirke, store deler av Pinsebevegelsen og mange av de lavkirkelige miljøene holder fast ved at ekteskapet er en ordning mellom mann og kvinne. Samtidig opplever også disse kirkene interne diskusjoner om medlemskap, lederskap og inkludering.
Dagens konflikt i Misjonskirken viser hvordan disse spørsmålene fortsatt skaper sterke motsetninger. For konservative grupper handler saken om troskap mot Bibelens autoritet. For mer progressive grupper handler den om inkludering, likeverd og forståelsen av evangeliets budskap. Dermed dreier diskusjonen seg ikke bare om seksualitet, men om hvordan hellige tekster skal tolkes i møte med moderne samfunnsforhold.
Samme mønster på tvers av religioner
Kristendommen er langt fra alene om å ha diskutert forholdet mellom tro, seksualitet og samliv. Selv om verdensreligionene har utviklet seg i ulike kulturer og historiske perioder, er det slående hvor mange likhetstrekk man finner i deres tradisjonelle syn på homofili.
Innen kristendom, islam og jødedom har motstanden historisk vært begrunnet gjennom hellige skrifter og forestillingen om en gudgitt orden for menneskelivet. I alle tre religionene finner man tekster som tradisjonelt har blitt tolket som et forbud mot seksuelle forhold mellom personer av samme kjønn. Samtidig har seksualitet i stor grad vært knyttet til ekteskapet mellom mann og kvinne, og ekteskapet har igjen vært nært forbundet med familie, slektskap og reproduksjon.
I kristendommen har argumentasjonen ofte vært knyttet til tanken om Guds skaperordning. Fortellingen om at mennesket ble skapt som mann og kvinne har blitt forstått som en guddommelig modell for samliv. Seksuelle handlinger som ikke passet inn i denne modellen, enten det gjaldt homofili eller andre former for seksualitet utenfor ekteskapet, ble derfor betraktet som brudd på den gudgitte ordenen.
Innen islam bygger det tradisjonelle synet særlig på fortellingen om profeten Lut, den islamske parallellen til den bibelske historien om Lot og Sodoma. I tillegg har klassisk islamsk rettstenkning vært basert på at seksualitet skal utøves innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne. Homofile handlinger har derfor blitt sett som et brudd på den naturlige ordenen Gud har skapt.
Jødedommens tradisjonelle syn har på tilsvarende måte vært forankret i Moselovens tekster, særlig i Tredje Mosebok. Samtidig har moderne jødedom utviklet seg i ulike retninger. Mens ortodoks jødedom i hovedsak opprettholder de tradisjonelle forbudene, har reformjødedom og store deler av konservativ jødedom valgt en mer inkluderende tilnærming.
Hinduisme og buddhisme presenterer et mer sammensatt bilde. Disse religionene mangler en samlet autoritet som kan fastslå én universell lære. Gamle hinduistiske fortellinger inneholder flere eksempler på flytende kjønnsidentitet og relasjoner som utfordrer moderne kategorier. Likevel har mange hinduistiske samfunn historisk hatt et negativt syn på homofili. Dette har ofte vært begrunnet gjennom forestillingen om plikten til å gifte seg, få barn og føre slekten videre. I tillegg har kolonitidens lover og viktorianske seksualnormer satt dype spor i mange samfunn der hinduismen står sterkt.
Buddhismen har tradisjonelt lagt mindre vekt på seksuell orientering som teologisk spørsmål. Oppmerksomheten har i større grad vært rettet mot om handlinger skaper lidelse eller skade. Likevel har mange buddhistiske kulturer utviklet normer som har gjort homofile forhold sosialt kontroversielle, selv når motstanden ikke har vært direkte forankret i sentrale religiøse tekster.
Gamle regler skapt for en annen tid
På tvers av svært ulike religioner og kulturer kan man identifisere noen fellestrekk som bidro til at homofili gjennom århundrer ble oppfattet negativt.
For det første var de fleste religionene formet i samfunn der reproduksjon var avgjørende for familiens, slektens og samfunnets overlevelse. Høy barnedødelighet og behovet for arbeidskraft gjorde at seksualitet i stor grad ble vurdert ut fra evnen til å føre slekten videre. Seksuelle relasjoner som ikke kunne resultere i barn, ble derfor ofte betraktet som problematiske eller unaturlige.
For det andre utviklet religionene seg i samfunn preget av sterke kjønnsroller og patriarkalske strukturer. Menn og kvinner hadde klart definerte roller, og avvik fra disse rollene ble ofte oppfattet som en trussel mot den sosiale ordenen. Homofili utfordret etablerte forestillinger om maskulinitet, femininitet og familieorganisering.
For det tredje spilte forestillinger om renhet og urenhet en viktig rolle. Mange religioner utviklet omfattende regler for kropp, seksualitet og familieforhold. Seksuelle handlinger utenfor den religiøst godkjente rammen for ekteskapet ble ofte definert som rituelt, moralsk eller sosialt uakseptable.
Fra konsensus til pluralisme
Det mest bemerkelsesverdige ved utviklingen de siste tiårene er kanskje ikke at enkelte religioner har endret syn, men at den tidligere konsensusen er blitt erstattet av betydelig intern uenighet. Der religiøse ledere tidligere i stor grad talte med én stemme om spørsmål knyttet til seksualitet, finner man i dag et spekter av tolkninger som strekker seg fra tradisjonell fordømmelse til full inkludering.
Dermed handler dagens debatt ikke bare om homofili. Den handler også om hvordan gamle religiøse tekster skal forstås i moderne samfunn, og om hvorvidt moralske normer skal forankres i tradisjon, teologi, menneskerettigheter eller individuelle frihetsverdier.
Hedningsamfunnet: Kampen mot religiøs makt
Mens kirkene diskuterte hvordan de skulle forholde seg til homofile, vokste det på 1970-tallet frem en helt annen type kritikk.
Det Norske Hedningsamfunn, grunnlagt i 1974, mente at problemet ikke først og fremst lå i enkelte kirkelige uttalelser. Problemet lå i selve forestillingen om at religion skulle definere samfunnets moral.
For Hedningsamfunnet var kampen for homofiles rettigheter uløselig knyttet til kampen mot religiøs maktutøvelse. Organisasjonen hevdet at kriminalisering, fordømmelse og skam hadde sine røtter i religiøse forestillinger om synd og seksualitet.
Der homobevegelsen under ledelse av Kim Friele arbeidet gjennom politiske kanaler og juridiske reformer, valgte Hedningsamfunnet ofte konfrontasjon, satire og provokasjon.
Gjennom gateteater, demonstrasjoner, debatter og flyveblader utfordret organisasjonen det de oppfattet som kirkens moralske monopol. Målet var ikke bare å forbedre homofile personers rettigheter, men å svekke religionens rolle som normgivende autoritet i samfunnet.
På denne måten representerte Hedningsamfunnet en helt annen strategi enn den etablerte homobevegelsen. Mens DNF-48 forsøkte å endre lovene, forsøkte Hedningsamfunnet å endre selve grunnlaget for den moralske tenkningen bak lovene.
Kim Friele og den doble strategien
Historien blir særlig interessant fordi skillet mellom disse miljøene aldri var absolutt.
Kim Friele, den mest sentrale skikkelsen i norsk homobevegelse gjennom flere tiår, var selv aktiv i Hedningsamfunnet. Hun deltok på møter og arrangementer og delte mye av organisasjonens kritikk av religiøs homomotstand. Likevel representerte hun samtidig en annen strategi. Friele arbeidet målrettet for lovendringer, institusjonell aksept og politisk påvirkning. Hedningsamfunnet søkte i større grad å utfordre de kulturelle og religiøse forestillingene som lå under samfunnets normer.
Disse to strategiene kom til å utfylle hverandre. Den ene arbeidet innenfor systemet. Den andre utfordret systemets premisser.
Fra Hedningsamfunnet til Ateistene
Da Hedningsamfunnet senere utviklet seg til Ateistene, forsvant ikke de grunnleggende ideene.
Vi arbeider fortsatt for et sekulært samfunn der stat og religion holdes adskilt, og argumenterer for individets frihet til å definere sitt eget liv uavhengig av religiøse normer.
På spørsmål knyttet til kjønn og mangfold har Ateistene inntatt en tydelig liberal posisjon. Vi støtter selvbestemt kjønnsidentitet, anerkjennelse av ulike familieformer, kamp mot diskriminering og et styrket tilbud til personer med kjønnsinkongruens.
På mange måter viderefører Ateistene dermed den samme grunnleggende tanken som preget Hedningsamfunnet på 1970-tallet: Moral og rettigheter bør forankres i individets frihet, menneskerettigheter og sekulære prinsipper, ikke i religiøse dogmer.
En kamp om autoritet
Dersom man løfter blikket fra enkeltsakene, blir det tydelig at debatten aldri bare har handlet om homofili.
På 1950-tallet hadde kirken en sterk rolle som moralsk autoritet. I dag er denne autoriteten utfordret av menneskerettigheter, vitenskap, sekulære livssyn og økt mangfold.
Konflikten i Misjonskirken er derfor ikke bare en diskusjon om medlemskap. Den er et uttrykk for en langt større samfunnsutvikling som har pågått gjennom flere generasjoner.
Historien om kirkene, homobevegelsen, Hedningsamfunnet og Ateistene handler i siste instans om det samme spørsmålet:
Hvem skal ha rett til å definere hva som er rett og galt i samfunnet?
Fordi dette spørsmålet fortsatt er uløst, vil debatten om kjønn, samliv, seksualitet og identitet trolig fortsette i mange år fremover.
Kilder og videre lesning
- Den pågående debatten i Misjonskirken Norge: Les mer om kravene om et fremskyndet oppgjør på Vårt Land og følg nyhetsdekningen hos det kristne nyhetsmediet Verdinytt.
- Den norske kirkes vigselsliturgi og kirkelige vedtak: Gå dypere inn i det historiske vedtaket og de offisielle dokumentene fra 2017 direkte hos Den norske kirke.
- Hygen-utvalgets innstillinger og homofilihistorie i Norge: For historisk materiale om Kim Friele, DNF-48 og fjerningen av diagnoser i 1977, kan du dykke ned i de omfattende samlingene til Skeivt arkiv.
- Historisk materiale fra Det Norske Hedningsamfunn: Du kan søke opp originale dokumenter, flyveblader og historiske samlinger fra organisasjonens arbeid i Skeivt arkivs søkeportal på Arkivportalen.
- Ateistenes program, vedtekter og ideologiske fundament: Du finner våre egne prinsipper for fornuft og sekulær frihet her.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar