Politianmeldelser, hissige gatekamper og aktivister innbrakt av ordensmakten. Slik var hverdagen da Det Norske Hedningsamfunnet gikk til frontalangrep på kirkens moralske maktmonopol.
Tekst: Torleif Werenskiold Foto: Arkivfoto Illustrasjon: Ateistene/Canva
I går skrev vi om den pågående maktkampen i Misjonskirken. Her tar vi et dypdykk i historien om hvordan Det Norske Hedningsamfunnet sto på barrikadene tiår før sosiale medier og internett i det hele tatt fantes.
I dag fremstår likekjønnet ekteskap, vern mot diskriminering og homofile personers deltakelse i samfunnslivet som en naturlig del av det norske demokratiet. Slik har det ikke alltid vært. For bare noen tiår siden var homofile handlinger forbudt ved lov, homofili ble betraktet som en psykisk lidelse, og store deler av samfunnet så på homoseksualitet som moralsk forkastelig.
I kampen for homofile rettigheter har organisasjoner som Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), senere LLH og dagens FRI, fått den plassen i historien de fortjener. Mindre kjent er rollen som Det Norske Hedningsamfunn, dagens Ateistene, spilte. Mens homobevegelsen arbeidet for å endre lover og politiske holdninger, gikk Hedningsamfunnet til angrep på det de mente var selve grunnlaget for undertrykkelsen: kirkens og religionens makt over samfunnets moral.
Da kirken og samfunnet sto samlet
For å forstå Hedningsamfunnets rolle er det nødvendig å forstå situasjonen de møtte.
På 1950-tallet var homofili kriminalisert i Norge gjennom Straffelovens paragraf 213. Samtidig ble homofili betraktet som en psykiatrisk diagnose. Kirken, helsevesenet og store deler av det politiske miljøet sto i praksis på samme side i spørsmålet.
I 1954 uttalte Bispemøtet at homoseksuelle handlinger var «perverse og forkastelige». Uttalelsen ble ikke oppfattet som særlig kontroversiell i samtiden. Tvert imot reflekterte den den dominerende oppfatningen i samfunnet.
Den teologiske begrunnelsen var knyttet til tanken om Guds skaperordning. Mennesket var skapt som mann og kvinne, og seksualiteten hadde sin naturlige plass innenfor ekteskapet. Homofile handlinger ble derfor forstått som et brudd med den orden Gud hadde innstiftet.
Det er verdt å merke seg at det på dette tidspunktet fantes svært liten teologisk uenighet om spørsmålet. Liberale og konservative kirkemiljøer sto i hovedsak samlet. Først flere tiår senere skulle de interne konfliktene bli synlige.
De første sprekkene i det religiøse monopolet
Samfunnsutviklingen begynte å endre premissene for debatten.
I 1972 ble Straffelovens paragraf 213 opphevet. Fem år senere ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose i Norge. Disse endringene skjedde ikke uten motstand, men de markerte begynnelsen på et omfattende verdiskifte.
I Den norske kirke startet samtidig et langvarig oppgjør med tidligere holdninger. Gjennom arbeidet til Hygen-utvalget og senere kirkelige utredninger vokste det fram et skille mellom homofil orientering og homofil praksis. Mange kirkelige miljøer aksepterte etter hvert at homofile ikke selv hadde valgt sin legning, men fastholdt samtidig at homofile samliv stred mot kristen etikk.
Debatten fortsatte gjennom 1980- og 1990-tallet. I 1997 vedtok Kirkemøtet at personer som levde i homofile partnerskap ikke kunne inneha vigslede stillinger. Først flere tiår senere skulle Den norske kirke åpne for vigsel av likekjønnede par.
Hedningsamfunnet går til angrep på premissene
Da Det Norske Hedningsamfunn ble stiftet i 1974, valgte organisasjonen en helt annen tilnærming enn den etablerte homobevegelsen. For Hedningsamfunnet handlet ikke problemet først og fremst om enkelte lover eller kirkelige vedtak. Problemet lå i selve forestillingen om at religion skulle definere samfunnets moral.
Organisasjonen argumenterte for at fordømmelsen av homofile var en konsekvens av kristen seksualmoral og bibelsk tenkning. Så lenge kirken hadde en privilegert rolle i lovverk, skoleverk og offentlig debatt, mente de at homofile aldri ville kunne oppnå full frihet og likestilling.
Derfor koblet Hedningsamfunnet kampen for homofiles rettigheter tett sammen med kampen for sekularisering. For dem var frihet fra religiøs kontroll en forutsetning for frihet til å leve som homofil.
To ulike strategier i samme kamp
Selv om DNF-48 og Hedningsamfunnet ofte sto på samme side i konkrete saker, arbeidet de på svært forskjellige måter.
DNF-48, med Kim Friele som den mest profilerte frontfiguren, satset på dialog, folkeopplysning og politisk påvirkning. Målet var å vinne tillit hos politikere, fagfolk og myndigheter for gradvis å endre lovverket. Resultatene lot ikke vente på seg. Avkriminaliseringen i 1972, fjerningen av diagnoseklassifiseringen i 1977 og styrket lovvern mot diskriminering i 1981 kom etter langvarig og målrettet politisk innsats.
Hedningsamfunnet mente derimot at lovendringer alene ikke var nok. Så lenge de kulturelle og religiøse forestillingene om synd og skam besto, ville homofile fortsatt møte fordommer og sosial kontroll. Derfor gikk organisasjonen til angrep på det de oppfattet som selve grunnlaget for diskrimineringen. Målet var ikke bare å endre lovene, men å endre tenkningen bak lovene.
Skillet mellom homobevegelsen og de religionskritiske miljøene var likevel langt fra absolutt. Kim Friele var i en årrekke aktiv i Hedningsamfunnet og deltok på organisasjonens møter og arrangementer. Hun delte mye av kritikken mot kirkelig homomotstand, selv om hun ofte valgte en mer pragmatisk og politisk orientert strategi.
Også andre sentrale personer beveget seg mellom miljøene. Arne Heli var både pioner i den norske homobevegelsen og aktiv religionskritiker. Forfatteren Gerd Brantenberg deltok i de samme radikale miljøene som utfordret kirkens tradisjonelle seksualmoral. Aktivister som Øystein Gudim bidro til å knytte sammen kampen for homofiles rettigheter med kampen mot statskirkens makt.
Disse personlige forbindelsene gjorde at organisasjonene ofte utfylte hverandre, selv om metodene var forskjellige.
Hvorfor så mye provokasjon?
For mange fremstår Hedningsamfunnets aksjonsformer i dag som oppsiktsvekkende. Organisasjonen ble kjent for gateteater, parodier på religiøse ritualer, satiriske flyveblader og konfronterende debatter. Sett med dagens øyne kunne enkelte av aksjonene virke unødvendig provoserende, men for aktivistene var provokasjonen et bevisst virkemiddel og ikke et mål i seg selv.
Bakgrunnen var den historiske situasjonen. Norge var fortsatt et samfunn der statskirken hadde en sterk posisjon. Kristendomsundervisningen i skolen var delvis forkynnende, blasfemibestemmelsen eksisterte fortsatt, og kirken hadde betydelig innflytelse på samfunnets syn på moral, seksualitet og familie. Mange opplevde at religion hadde en særstilling som gjorde den mindre utsatt for kritikk enn andre samfunnsinstitusjoner.
MUNTER PROTEST: Fra boka «Hedningsamfunnets historie. Et halvt århundre med rabalder». Foto: Arkivfoto
Hedningsamfunnet mente at denne autoriteten måtte utfordres direkte. Organisasjonen så på kirken som en maktinstitusjon på linje med politiske partier, staten og andre samfunnsaktører. Dersom kirken hadde innflytelse over menneskers liv og over samfunnets normer, måtte den også tåle å bli kritisert, latterliggjort og utfordret på samme måte som andre maktinstitusjoner.
På Egertorget i Oslo arrangerte organisasjonen i en årrekke åpne debatter med mikrofon tilgjengelig for alle som ønsket å delta. Gateteater og satire ble brukt for å avmystifisere begreper som synd, skyld og fortapelse. Flyveblader og pamfletter utfordret kirkens lære om seksualitet, samliv og religiøs autoritet. Gjennom humor og provokasjon ønsket aktivistene å vise at kirken ikke stod over offentlig kritikk.
Arild Karlsen (t.h) var et meget aktivt medlem på 1970-tallet. Han ble arrestert og satt på glattcelle over 30 ganger i forbindelse med Hedningsamfunnets stands og aksjoner. Foto fra Hedningsamfunnets historie.
Målet var ikke primært å krenke troende mennesker som individer. Hedningsamfunnet hevdet tvert imot at deres egentlige mål var å rette søkelyset mot ideologien, institusjonen og maktutøvelsen. De mente at ytringsfriheten også måtte omfatte retten til å kritisere, latterliggjøre og utfordre det som andre betraktet som hellig. Dersom hensynet til troendes følelser alltid skulle veie tyngst, fryktet de at kirken i praksis ville bli beskyttet mot nødvendig samfunnskritikk.
Provokasjonene fungerte derfor som det aktivistene selv oppfattet som en ideologisk slegge. Hensikten var å bryte ned den kulturelle og juridiske beskyttelsen som lenge hadde omgitt kirken, og å vise at det var både legitimt og nødvendig å tenke og tale fritt om religion. Ved å stå i stormen og tåle reaksjonene håpet de også å gjøre det lettere for andre å delta i religionskritiske debatter uten frykt for sosial fordømmelse.
Aksjonene skapte ofte sterke reaksjoner. Det oppsto hissige debatter, politiet måtte enkelte ganger gripe inn, og aktivister ble både anmeldt og innbrakt. Samtidig bidro kontroversene til å sette spørsmål om religion, seksualitet, ytringsfrihet og kirkens rolle i samfunnet på dagsordenen. Enten man sympatiserte med metodene eller ikke, var det få som kunne ignorere dem.
Hedningsamfunnets hovedtaler, Erik Øhrnell, kommenterer bibeltekst. Ukjent årstall og fotograf.
Kampen mot synds- og skamkulturen
Hedningsamfunnet mente at den formelle avkriminaliseringen av homofili bare var første skritt. Selv etter at lovforbudene forsvant, levde skammen videre. Mange homofile opplevde fortsatt fordømmelse fra familie, lokalsamfunn og religiøse miljøer. Organisasjonen hevdet at så lenge kirkelige institusjoner fortsatte å omtale homofili som synd eller avvik, ville diskrimineringen bestå.
Derfor rettet de mye av sin virksomhet mot det de kalte synds- og skamkulturen. Ved hjelp av satire og religionskritikk forsøkte de å utfordre ideen om at religiøse tekster skulle ha definisjonsmakt over menneskers kjærlighetsliv.
Når enkelte religiøse ledere på ulike tidspunkter tok til orde for behandling eller «omvendelse» av homofile, svarte Hedningsamfunnet ofte med speilsatire. Organisasjonen foreslo blant annet humoristisk «avvenning fra religion» for å illustrere hvor urimelig de mente slike forslag var.
Ateistene i dag: Samme verdier, ny tid
Gjennom årene endret både samfunnet og organisasjonen seg. Statskirkeordningen ble gradvis avviklet, religionskritikk ble mer alminnelig, og homofile oppnådde stadig flere juridiske rettigheter. Samtidig tonet Hedningsamfunnet ned noe av den mest konfronterende aksjonsformen.
I 2017 skiftet organisasjonen navn til Ateistene. Navneendringen markerte ingen ideologisk revolusjon, men en tydeligere profilering som ateistisk og sekulært livssynssamfunn.
To pionerer i Ateistene i aksjon på Egertorget i september 2018: Til venstre Harald Fagerhus, til høyre Dagfinn Eckhoff. Også sistnevnte ble flere ganger på 70-tallet tatt inn til avhør og arrestert. Foto: Privat
Selv om gateteateret og de spektakulære aksjonene i stor grad hører fortiden til, er mange av de grunnleggende prinsippene de samme: forsvar for et sekulært samfunn, kritikk av religiøs maktutøvelse og støtte til individets rett til å forme sitt eget liv.
I nåværende program viderefører Ateistene flere av standpunktene som tidligere preget Hedningsamfunnet. Vi understreker at alle mennesker skal ha samme grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til å elske hvem man vil og uttrykke sin identitet uten diskriminering. Ateistene argumenterer for selvbestemt kjønnsidentitet, anerkjennelse av ulike familieformer, styrket vern mot hatkriminalitet og diskriminering, samt et bredere og mer tilgjengelig helsetilbud for personer med kjønnsinkongruens.
Bak disse standpunktene ligger den samme grunnleggende tanken som preget organisasjonen på 1970-tallet: at enkeltmenneskets frihet og verdighet må veie tyngre enn religiøse normer når samfunnet utformer sine lover og institusjoner.
En kamp om mer enn homofili
Historien om Hedningsamfunnet og homobevegelsen handler om langt mer enn spørsmålet om homofili. Det dreier seg om hvem som skal definere samfunnets moral, og om forholdet mellom religiøs autoritet, individuell frihet og menneskerettigheter.
DNF-48 arbeidet først og fremst for å endre lovene. Hedningsamfunnet forsøkte å utfordre de kulturelle og religiøse forestillingene som lå bak lovene. Den ene strategien søkte reform innenfor systemet. Den andre utfordret systemets premisser. Til sammen bidro disse kreftene til å forme utviklingen fra et samfunn der homofile kunne straffes og sykeliggjøres, til et samfunn der juridisk likestilling og menneskeverd står langt sterkere enn tidligere.
Historien viser at samfunnsendringer sjelden skyldes én organisasjon eller én strategi alene. Ofte oppstår de når ulike bevegelser, med forskjellige metoder og perspektiver, trekker i samme retning.
LES OGSÅ:
Legg igjen en kommentar